Minner kommer på pinner

Det å forske på minnet og hukommelsen må være utrolig spennende. Bare tanken på hvordan minnene mer eller mindre lever seg eget lille liv, inne i mitt eget hodet, kan få meg til å gruble. Hvordan en lukt, smaken av noe man spiser eller drikker, en lyd kan hente frem minner og opplevelser som man helt hadde glemt. Hvordan bladene på et tre, en farge som kanskje bare såvidt skiller seg ut fra trærne rundt seg, får deg til å tenke på et annet tre, en annen dag, et helt annet sted, et helt annet år. Et minne som egentlig oppleves som litt uvesentlig, hvorfor husker jeg akkurat dette? Men som likevel, et lite øyeblikk senere, bærer med seg enda flere bilder og minner fra dette bortglemte treet, denne dagen, et helt annet sted, for flere år siden. Hvordan en hel film av bilder begynner å rulle, bli større og større. En fargefilm som ukontrollert utspiller seg på netthinnen. Også er det litt fint, fordi man ikke var forberedt på at det skulle skje. Små hverdagsgleder som man en dag for lenge siden trodde bare hørte til denne ene dagen, likevel så kommer det tilbake, som en ny hverdagsglede, en helt annen dag mye senere. Kanskje starter det så enkelt som med et blikk på noe. Noe helt vanlig. På vei til trikken eller mens man venter på bussen. Så kommer minnene. Du husker hvor varmt det var, hvem du var sammen med, hva dere lo av, hva dere spiste eller drakk. Og kanskje begynner du å huske noe du en dag for lenge siden forsøkte å huske, men som du tilslutt måtte gi opp. Nå husker du det, bare på grunn av et lite uskydlig blikk på verden omkring deg.