Hverdagsfilm

 I dag har Debussy holdt meg med selskap. Lydene av et piano, Clair de Lune som bølger seg gjennom bevisstheten. Det er som å leve i en film. Om jeg stenger alle andre lyder ute, forsøker å skape meg et mentalt rom av stillhet, ser jeg byens hendelser rytmisk bevege seg til musikken. 

Noe lite og mørkt farer over meg. Jeg ser opp. Himmelen er dekket av grå skyer. Et sted det oppe, like under skyene, flyr en masse fugler sammen i formasjon. Det er som en dans. Rundt og rundt. Alle fuglene har sin plass. Noen ganger foran. Andre ganger flyr en fugl ut til siden, tar en liten sirkel - nesten som en piruett, før fuglen igjen finner sin plass blant de andre fuglene. Jeg begynner å undre meg over hvorvidt det er en tanke bak. Er det tilfeldig at de flyr som de gjør? Rundt og rundt i sirkler, men likevel i ulike formasjoner fra gang til gang. 

I dag ser hele byen grå ut. Jeg skulle ønske at alle kunne høre den samme melodien som jeg selv hører inne i hodet mitt. Det passer seg liksom litt fint. Det er ikke det samme som månelys som skinner. Likevel føles det ganske bra med klare pianotoner til den grå hverdagen. 

Nok en gang flyr fuglene. Så høyt oppe ser de alle sorte ut. Debussy er ferdig med sin runde Clair de Lune, likevel slipper ikke sangen meg. Igjen og igjen kommer den tilbake. Til stadighet lever jeg som i en film. De grå skyene med de sorte fuglene på. Fugler som danser. Jeg ser meg rundt der jeg står, ute på t-banestasjonen. Flere steder ser jeg regntøy, støvler, mennesker kledd i sterke fine farger. Det er nesten noe av det fineste. All kontrasten til det grå og våte.