"Svart senker natten seg"

Klokken viser 06:25. Det er lenge siden jeg har måttet stå opp så tidlig. Det frister veldig bare å bli liggende i sengen, likevel er det en liten glede i meg som gjør at jeg kryper frem fra under dynen. I går kveld var tanken på å bli med mer som et ork. En følelse som i dag tidlig er helt forsvunnet. For første gang siden de første årene på barneskolen skal jeg være med å gå i Luciatog. 

I et forsøk på ikke å bli kald velger denne Luciaen å ikle seg litt hvitt utenpå høstkåpen. Den varmeste jakken er blitt byttet ut med en som er litt tynnere, og som nå blir forsøkt omgjort til å bli så hvit som mulig. I utgangspunktet et ikke så lett prosjekt, men med hvitt silkebånd, et hvitstrikket skjerf og en sommerlig tunika går det på et vis. Jeg blir hvitkledd, og det er jo det viktigste. I håret har jeg fått en remse glitterbånd, og i hendene en boks lussekatter og et lite lys. Og selv om det frister lite å skulle gå ute i kulden gleder jeg meg fortsatt. 

Folk smiler når de ser oss komme. Et ganske lite tog, vi er bare 7 stykker. Men vi synger så godt vi kan, og de aller fleste tar gjerne imot en hjemmelaget lussekatt. Tenk å kunne gjøre dette hvert år! Jeg innser at det å gå i Luciatog er noe jeg har gjort alt for lite. For hvorfor er det bare barnehagene og barneskolen som skal få lov til å være med på noe så koselig? I toget vårt er det ingen Lucia som går foran med lysekrone i håret. Vi har alt for få lys til en egen lyskrone, slik at alle får lov til å være litt Lucia hver. Staselig og gøy for en som aldri fikk lov til å være Lucia som barn. 

Det er mørkt og bare noen få mennesker er ute og går der vi tusler oppover mot universitetet. Himmelen er mørkeblå, som om morgenens blåtime er like om hjørnet. Myke snøfnugg daler ned fra himmelen. Aldri har det vært så fint å gå i tog. Vi går litt for fort oppover bakken mot fysikkbygget, smålig ivrige og allerede bittelitt kalde, og er nærmest litt andpustne etter å ha sunget av full hals opp hele bakken. 

Det er eksamen i dag. Utenfor gymsalen sitter en stor og spent gjeng, studenter som venter på at eksamenen skal starte. Likevel lyser de opp, på et nervøst-studenter-vis, i det Luciatoget kommer trippende forbi. Små smil kommer frem, og et par seg også ut til for et øyeblikk å glemme at dagens eksamen er like rundt hjørnet.  Det føles veldig fint. Både det at medstudentene smiler til oss, men like mye fordi vi tydeligvis sprer litt glede. Flere stopper opp langs vår vei videre. Det er lenge siden jeg har vært med å glede så mange så tidlig på morgenen.