Med vinden i ansiktet

Septembersolen varmer i ryggen. Langs veien får en svak vind trær og blader til å gynge forsiktig. Blader som for hver dag blir mattere og mattere i fargen, og hvor flere trær har begynt å farges i høstløvets gule farge. Det ser nesten ut som appelsintrær. Men bare nesten. Grønne blader, som fortsatt sitter tett i tett, men likevel med enkelte innslag av gult tilfeldig spredd rundt her og der. Matt, men samtidig gylden føles også solen. Det er som om sommerens klarhet for hver dag forsvinner litt etter litt, samtidig som dette daglige gyldne og varme stadig lar seg fange i et helt spesielt sollys nå som høsten er kommet. Selv på dager som dagen i dag, der solen fortsatt varmer og varmer. Som om verdenen har latt seg fange i et tynt, tynt slør, i nettopp dette som heter høst. Et ubeskrivelig sansespill av fargenyanser og assosiasjoner, som på ingen måte kan fanges i ord. Innimellom øker vinden i styrke. En usynlig bevegelse som stryker over ansiktet. Myk, behagelig. En vind som både er varm og litt kald på en og samme tid. Lik et minne om sommerens vinder som fikk blomstene ute til å vaie svakt i solen, men også en påminnelse om de mange små gledene høsten bringer med seg. Jeg smiler. Vinden får både håret og klærne til å blafre, ukontrollert og til alle kanter, og fra hodet slipper tankene og konsentrasjonen etter forelesninger og lange timer på lesesalen. Jeg smiler. På vei hjem, med solen i ryggen og med vinden i ansiktet.