Hjemmelesedag

Å kunne krølle seg sammen på den myke sengen. Over varme pledd, omgitt av myke og store puter. På bordet står det en blomstrete tekopp, hvit med blå og røde blomster på. Om jeg kjenner ordentlig etter kan jeg fortsatt lukte en svak aroma av grønn te med sitron. Lukter som enda henger igjen, svakt, såvidt merkbar, til tross for at koppen nesten er helt tom for te. Gjennom vinduet skinner solen. Den varmer, behagelig, der jeg ligger. Jeg blir søvnig, men blar likevel videre i pensumboken jeg leser i. Vinduet er møkkete, det er flere uker siden sist det ble vasket. Likevel rekker jeg såvidt å tenke tanken om en mulig vindusvask, før jeg igjen overgir meg til solvarmen og lydene utenfor. Lydene av noe levende. Biler som kjører forbi, mennesker som jobber. Varmen fra solen får meg til å strekke ut både armer og bein. Et og et lem. Et forsøk på ikke å døse bort, før jeg på nytt krøller meg sammen, omgitt av sollys, pledd og puter. Kapittelet i boken er snart ferdig lest. Jeg føler meg nesten litt flink. Spesielt ettersom konsentrasjonen i liten grad er til stedet, samtidig som tankene til stadighet begynner å tenke på helt andre ting. Både klokken og magen forteller at det snart er tid for lunsj. Jeg bestemmer meg for å lese et kapittel til i boken før pausen. Litt flink bør en være, selv når man er forkjølet og har hjemmelesedag. Likevel venter jeg litt. Solen forsvinner snart bak en sky. Så deilig bare å kunne nyte varmen fra den litt til. 

Solen blir borte. Jeg kan i hvert fall ikke se den lenger, og ingen varme strømmer lenger inn gjennom vinduet. På bakken nedenfor vinduet er gresset dekket av små blader i rødt og gult. Lener jeg meg litt til siden, ser jeg vannet. Det er nesten helt stille. Vannflaten ser nesten helt speilblank ut, i hvert fall på avstand, ingen båter er å se. Det er ikke like varmt eller koselig å sitte å lese nå som solen er borte. Som oppmuntring tenner jeg telys rundt omkring i rommet, finner frem ullsokker til føttene som er begynt å bli kalde. Pensumboken er ikke lenger oppslått, bare markeringstusjen et sted midt i boken forteller hvor jeg sist holdt opp med å lese. Jeg legger meg på ryggen. Bare fem miutter til, så skal jeg begynne å lese. Så skal jeg pakke meg inn i det ene pleddet, kjenne hvordan varmen fra ullsokkene sprer seg oppover beina, åpne boken og gjøre en siste leseinnsats denne dagen. Og den innsatsen skal være ordentlig, ikke halvveis gjort, men gjøres ferdig.