En liten glede

Asfalten, kjølig og grå. Likevel er det noe veldig fint som skjer med den når høsten kommer. Fordi hvert lille blad som faller fra trærne langs veien tilfører dette grå og kalde så uendelig mye liv og glede. Trærne, med alle sine nyanser av grønt og gult, snart også rødt, oransje, kanskje brunt, en kontrast til den mørke bakken. Helt til bladene faller, legger asfalten under seg, og lokker frem en barnlig glede hos den som går forbi. Hver gang jeg går forbi et høstblad i veikanten, får jeg lyst til å plukke det opp, ta det med meg hjem, og dekke både bord og gulv med alle disse fine, gyldne, noen ganger fargerike, høstgledene. Fylle hele leiligheten med blader i grønt og gult, i rødt. I dag da jeg kom gående hjem fra butikken var jeg så heldig å komme over en slik høstlig glede. Et lappeteppe av gule bjørkeblader hadde lagt seg utover hele fortauet. Tett i tett, slik at jeg med et forsiktig spark fikk høstbladene til å blafre opp og til alle kanter, før bladene igjen la seg til ro på bakken. Et nytt lappeteppe av gule bjørkeblader, men likevel ikke helt likt det forrige. Og jeg kunne gjort det igjen og igjen. Lagt fra meg veske og handlenett, løpt igjennom alt dette gule, kastet bladene opp i luften, og plutselig ikke være eldre enn 10 år igjen. I stedet for kjente jeg smilet komme. For om ikke lenge vil enda flere gater være fulle av gyldent høstløv. Om ikke lenge vil asfalten ikke lenger være grå, men kledd i noen av høstens fineste farger. Nesten over alt. Om ikke lenge