Små og fine på Blindern

Når solen skinner fra blå himmel, da gjør det sjelden noe at klokken er 08:00. I hvert fall ikke når man kan sitte høyt oppe over bakken i et mursteinsbygg på Blinden, med utsikt over alt det blå på himmelen og det grønne på bakken. Eller når man under en forelesning kan snike til seg et blikk på lysspillet under løvtrærne utenfor. Når klokken nærmer seg 12 og lunsjtid, og magen er mer opptatt av mat enn det hodet er opptatt av foreleseren. 
Når man sammen med de mange flotte i kollokviegruppen kan sitte ute i solen og spise lunsj. Prate om alt som faller oss inn, til lukten av dagens kantinekaffe fra små og store pappkrus. Solen som varmer i ansiktet, mens tomme plasser på lesesalen venter på at flinke studenter skal komme tilbake igjen. Tilbake dit små og store vinduer leder sollyset inn på plassen din. Akkurat som for å minne om det flotte været utenfor. Ikke som en fristelse for å gå tidligere hjem. Heller som et løfte om en solrik belønning når lesedagen er over. Da man med god samvittighet kan pakke sammen tingene sine, og forlate bibliotekets lukter fra de mange bøkene. Bøker som fyller hyllene fra topp til bunn, og som gir meg smil om munnen hver gang jeg går forbi..!