Noen ganger, når det er kaldt ute, syns jeg det egentlig er litt deilig å fryse. Det er som om kroppen blir mer levende. Hele meg blir noe fysisk på en annen måte. Jeg kjenner meg selv, jeg er ikke bare noe som eksisterer, jeg er noe som faktisk lever. Kroppen som svakt skjelver, stive og kalde lemmer som lengter etter å komme inn i varmen. Det høres kanskje litt rart ut, men sjeldent føler jeg meg så levende som når jeg er ute og går i høst- eller vintermørket, under en mørk himmel med stjerner på, gule blader som farger fortauet. Også fryser jeg. En slags behagelig frost. Samtidig vet jeg at jeg snart er hjemme igjen, hjemme i varmen. Hvor jeg kan kjenne frosten gradvis forsvinne fra kroppen. Varmen som gradvis bølger gjennom kroppen. Kalde hender som varmer seg på et varmt krus med drikke.
du har en veldig fin setning, var jeg veldig mottakelig og følsom for det. denne følelsen av kulde som liver oss og frigjør oss litt mer styrke til å komme, hvordan er mannen makt, inneholder biter og på samme tid å planlegge for de beste tingene. Jeg liker også kaldt, men fortsatt veldig varmt kledd. Jeg tror det kan være min praktisk filosofi ikke egen tanke og handling, eller følelser. Dessuten er høsten en fin tid med farger, at de tenne lys som er i deg! . bruno
SvarSlettoi, jeg var ikke klar, jeg har gjort en feil, jeg ønsket å si : hvem gjør ikke kuttet, Verken tanken fra handlingen Verken fra følelser .Jeg håper jeg ikke har altfor irritere deg. pardon . bruno
SvarSlett