Våren slik som hjemme

Tirsdag kveld leste jeg en kronikk av forfatteren Linn Strømsborg. En kronikk uten så veldig mange eksplisitte meninger og direkte argumenter, men en konikk full av hjemlige beskrivelser av barndommen og oppveksten hjemme på Furuset. En beskrivelse som fikk meg til å tenkte at; slik var det! Akkurat slik. Beskrivelser som siden kvelden for to dager siden har fått meg til å lengte til barndommens vårlige minner hjemme hos mor og far.

Minnene om bråtebrann og den litt fine og vårlige lukten av brent gress som lå over store deler av Furuset hver eneste vår.

Den aller første hestehoven, et lite solrikt og lunt sted, og sjelden alene. Små gule blomster i et kaos av vissent gress og strå fra høsten før, grus og sand fra vinteren.

Den første dagen vi fikk lov til å ta i bruk sommerskoene. Lette føtter på sprang over en asfalt som endelig var blitt fri for all is, snø og grus.

Minnene om årets første gåsunger på trærne langs skoleveien, smågreiner full av kommende blader, og som vi plukket med oss hjem og satte i et glass med vann. 

Alle de fine aktivitetene vi kunne gjøre utendørs, og som på mange måter hadde ligget i ro gjennom hele vinteren. Så som slåball, boksen går, hoppestrikk, slengtau - og når det ble enda litt lysere - nye oppdagelsesturer i den lille "skogen" vår like ved blokkene. 

De mange stedene der hvitveis og gullstjerne vokste tett i tett i tett, og som i store buketter ble plukket og tatt meg hjem til mor.