Drama i vesken

 Denne vinteren har jeg begynt å legge elsk på en litterærsjanger som jeg tidligere ikke har lest så mye. Med unntak av noen få ganger på videregående, og da gjerne i form av høytlesning eller rollespill i norsktimene, er det sjelden jeg har lest noe særlig dramatikk. Ikke før jeg forsøkte meg på et fag i allmenn litteraturvitenskap i høst, og for alvor forelsket meg i dramatikken og fortellingene til Henrik Ibsen. Plutselig var det bare noe som fikk meg til å tenke: hvorfor ikke? 

Jeg kan ikke si at jeg har lest all dramatikken til Ibsen, men likevel har han fulgt meg gjennom hele denne vinteren. I tiden etter nyttår også i følge med August Strindberg og Anton Tsjekhov, og ganske snart i følge med Jon Fosse og Heidi Linde. Den sistnevnte en forfatter som jeg også kunne tenke meg å lese romanene til. Mest fordi hun ofte fremstår som en utrolig herlig, sprudlende og fargerik person (der Fosse derimot litt oftere fremstår noe mer alvorlig og alvorstung). 

 Noen ganger, i min jakt på ny dramatikk og nye leseopplevelser, tar jeg meg i å savne Ibsen litt. Min snille og trygge venn, som han har blitt, med sine etterhvert så fine rammer å forholde seg til. En følelse som på samme tid gjør det enda mer spennende å åpne en ny bok med en ny historie i. Selv om alt ser annerledes ut, og det ikke alltid på langt nær er like mange og detaljerte beskrivelser av stedet og rommet der hele historien skal foregå. Med andre ord: enda større plass for fantasien til å boltre seg på. 

Det er fortsatt flere dramatikere jeg har lyst til å bli bedre kjent med. En hel haug, faktisk! Øverst på listen står likevel Shakespeare - overraskende nok, kanskje - men også Bertolt Brecht med sitt politiske teater og Samuel Beckett med sitt Mens vi venter på Godot. 

 Noe av det så veldig fine med drama er at finnes så mange lag, samtidig som det ofte ikke er så mye tekst. Dermed tar det kort tid å bli ferdig, samtidig som man kan få så veldig mye ut av det lille som står der. To ganske så fine egenskaper, om man kan kalle det for noe slikt noe, som uansett passer perfekt for en studine - med en timeplan som ikke alltid har like store rom for andre ting en pensumlister og alle andre hektiske gjøremål, og som gjerne har vesken sin full av alle andre studentrelaterte duppeditter (hovedsakelig bøker, skriveblokker, vannflaske og en passe mengde penner til ulike formål). 

Det nederste bildet er lånt fra det danske Folketeatrets oppsetning av Mens vi venter på Godot