Stein, dikt og minner

Noe av det fine med Inger Hagerup sine dikt er at de vekker så mange fine assosiasjoner. Ord og fraser som henter frem glemte minner og øyeblikk, drømmebilder som trer frem foran hverdagens realiteter, små smil som får munnen til å kruse seg. Et av favorittene mine er diktet om steinen. Dette diktet som henter frem barnet i meg. Plutselig er jeg ti år igjen. En liten pike på utflukt "i skogen". Med lette sommersko, sommerkjole som flagrer i det man løper bortover stien. Trærne som lager en behagelig skygge fra den varme solen. Små hender som snarlig og fort fylles med en bukett prestekrager og kløver. Et veltet tre som må utforskes, og under denne, dagens fineste steinfunn. En liten rund og grå. Eller kanskje er den kantete, ru. En kald stein i varm hånd. En liten skatt, en hemmelig venn. En venn man tar meg seg hjem, hvisker små ord til i smug. Eller kanskje er den stor. En betryggende flekk i det stadig forrandrede skogholtet. Grå og grønn, i det ene øyeblikket kald av trærnes skygge, det neste øyeblikket varm av solens gjennomtrengende solstråler.  

Så var det den gode stein

med bred og mosegrodd rygg

som ble min hemmelige venn,

hos den var jeg alltid trygg.

Der kunne jeg gråte og le,

den visste og skjønte alt,

og brydde seg aldri om

hvordan ordene falt.

Urokkelig - stor og stum,

den samme i sol og regn.

Hvor godt jeg begriper dem

som gjorde seg guder av stein.

- Inger Hagerup -