Den som kunne fly

Noen ganger. Disse ordene kunne nesten vært en følelse i seg selv. I hvert fall er det ord som rommer så veldig mye. Noen ganger, og alt kan skje. Følelser som kommer krypende, minner og assosiasjoner som dukker opp, tanker, ønsker og drømmer som på eget vis begynner å leve. Akkurat slik det hendte i dag. I dag, denne ene av de mange noen ganger. En stillhet, en ro. Et lite sekund, øyne som tittet ut gjennom vinduet på t-banen, et blikk ut mot den store, grålagte himmelen. Det store blå, gjemt bak grå skyer. Og et fly. Jeg har alltid hatt lyst til å fly. Å kunne forvandle meg selv til en fugl. En liten skapning, som med lettet kan strekke vingene ut, fly av gårde. Denne lekende reisen høyt der oppe. Det er i hvert fall slik jeg ofte tenker om det. Følelsen av sommerbrisen mot ansiktet, vinden som stryker langs kroppen, og som hjelper en til å stige høyere og høyere oppover himmelen. Landskapet under. En stor grå masse, blinkende av lys i alle varianter, senere erstattet av grønne skoger, åkre, vann. Og jeg lurer litt, om det ville kjentes som en ekstra letthet. Som om noe utenfor en selv slapp taket i kropp og sinn, i sekundene før alt det fysiske ved selvet lot seg sveve av gårde. Kanskje, eller kanskje er det bare jeg som tenker slik. Som om noe utenfor meg selv også slipper tak i det drømmene begynner å fantasere om å kunne fly.