Fortryllende Blindern

 Snø. Så fint og mykt og hvitt. Så lenge det varer. Den fine følelsen av å gå bortover mellom alle bygningene på Blindern, under alleen av alle trærne. Alle de hvite trærne med snø, som gjør at alt ser magisk og koselig ut. Med nyinnkjøpt lunsj i en brun papirpose, og et par glatte sko. Fint og skummelt der man går bortover, på hver sin måte. Det blålige vinterlyset som farger alle omgivelser blå, på veien til t-banen og jobb. Og når man kommer frem, gleden av hvite fjoner som danser rundt i luften. Hvite, små fnugg, som kiler når de møter ansiktets røde kinn. Som nesten ikke synes der oppe mot det mørke, men som så fint danser mot bakken i skinnet fra gatelyktene. Tenk å kunne bli så glad av bare litt snø. Fascinasjonen og fortryllelsen når jeg ser oppover mot himmelen, på det hvite virvaret av små, små krystaller. Stor ble også derfor skuffelsen ved å komme ned til sentrum igjen, og se det fine hvite være erstattet med regn...