Kveldsregn

 Det litt rart, når jeg tenker over det. Men det er kanskje slik det skal være..? På tross av lengre perioder med regn og vann, havner man med ett i situasjoner der regnet ikke oppleves som noe annet en fantastisk. For hvor koselig er det ikke, når mørket er kommet, å gå rundt ute i regnet. Tørr og varm, mens regnet trommer på paraplyen, vinden som rusker og buster til håret. Støvler som gjør at du kan plaske igjennom alle vanndammer du ser, uten å bli våt over hode, og som gir deg følelsen av å være en liten jente igjen. Alle lys som gir gjenskinn i den våte asfalten, og de mange lyktene som skaper lys og varme følelser der de lyser opp de mørke gatene. Og selv om det blåser slik at både skjerf, jakke og paraply til stadighet kommer helt ut av kontroll, så gjør det egentlig ingen ting. For snart er man hjemme igjen, gjemt bort inne i varmen. Borte fra regnets mange lyder og lukter. Fra gatenes duse lyktelys. Da gjør det ingen verdens ting om man blir litt våt. Det er heller da man nesten lengter ut igjen. Til mørket og stillheten ute. Til regnets behagelig tromming på asfalten og paraplyen over deg. Til de mange luktene, og tankenes tankeflukt.