Noe av det fineste jeg vet, er kombinasjonen av gamle, flotte bygg, kunst og bøker. Akkurat som disse bibliotekene, som bare er fem av veldig mange flotte bibliotek rundt omkring i verden.
Det tjekkiske nasjonalbiblioteket, grunnlagt i 1777. Selve salen er fra 1722.
Det kongelige biblioteket i El Escoral. Slottet, som biblioteket er en del av, var ferdig i 1584.
Det teologiske biblioteket i Strahov, Praha. Selve biblioteket er fra 1679, mens dekorasjonene og maleriene er fra 1720-tallet.
Det juridiske biblioteket i München, fra andre halvdel av 1800-tallet.
Biblioteket i Sankt Florian. Biblioteket ble påbegynt i 1744
Jeg kan ikke få si det nok ganger: jeg elsker adventstiden. Julepyntede gater, julemusikk, smaken av pepperkaker, planleggingen av julegaver, skrive julekort, gå på julekonserter. I mangel av adventspynt og adventslys har jeg gått til innkjøp av en bukett lilla roser. Kanskje ikke den vanligste adventspryden, men blomstene er i hvert fall lilla. Og sammen med telys og hjerteformede pepperkaker, blir det ganske riktig stemning likevel.
I år har jeg vært så heldig å få tekalender. Jeg kan nesten ikke huske sist jeg hadde en ordentlig adventskalender, men det er skikkelig stas å ha det. Jeg åpner den lille røde esken hver morgen til frokost. Lenger enn det klarer jeg ikke vente. Det er så fint det øyeblikket da man åpner esken og kan snuse på teen som gjemmer seg inni.
Jeg har også begynt å besøke biblioteket ganske aktivt igjen. Og det kjennes så fint, så fint! Jeg tok et fag om 1800-tallsromanen denne høsten, og selv om det har vært veldig gøy å lese flere 1800-tallsromaner, er det også veldig fint å kunne lese akkurat det jeg vil.
Det var så fint i helgen, nesten hvitt. Hvitt av rim, som et lite løfte om snø. Jeg har stort sett holdt meg inne i dag. Varm og i ly for regnet. Ingenting har vært hvitt, men grått. Selv om jeg som oftest liker lyden av regn som trommer mot vinduet, regn som plasker ned utenfor, er det litt kjedelig med regn i slutten av november. Alt blir enda mørkere. Jeg venter allerede. På kuldegrader og gress som fryser i kulden. Og kanskje et nytt lite løfte om at vinteren snart er på vei.
Jeg må bare si det: jeg gleder meg skikkelig til advent! Bare lukten av appelsiner og mandariner er nok til at adventstiden dukker opp i hodet mitt. Spesielt nå som trærne er uten blader, og ullsokker er det første jeg finner frem når jeg kommer hjem.
For meg er advent nettopp tiden da mandarinkonsumet virkelig setter inn (selv om jeg allerede har smakt litt på dem). For meg er advent julemusikk og daglig lytting til Nøtteknekkeren (nei, jeg blir faktisk ikke lei den musikken. Men så kan jeg heller ikke lytte til den uten å få massive assosiasjoner til advent og jul). Advent er å glede seg til snø, til å handler julegaver (som jeg overhodet ikke stresser med). Advent er kalenderserier på barne-tv, og å glede seg til julefeiring og late, mette dager sammen med familien. I år har gjengen på skrivestua også avtalt at vi skal ha pakkekalender. Hurra! Jeg tror ikke jeg har vært med på pakkekalender siden barneskolen, og det fryktelig lenge siden.
Men før adventstiden kommer, skal jeg skrive en eksamen, kanskje den siste eksamenen jeg skal skrive. Det er faktisk både vemodig og litt rart. Ikke fordi eksamener er så veldig gøy, men fordi det virkelig understreker at studietiden nærmer seg en slutt. En tid med masse fine minner, og nye bekjentskaper. En tid med lange morgener, og sene kvelder på lesesalen når en ny skoleeksamen nærmet seg. En tid med altfor lange lunsjpauser. Det er så fint å vite at jeg kan se tilbake til fine og minnerike studieår, og samtidig vite at minnene kan bli enda flere det siste halvåret som student.
Jeg så lyst, så lyst. Så veldig lyst på et lite vesen. Et varmt lite vesen med pels. Broren min og jeg vokste opp med marsvin. Tre små dyr, med masse personlighet og selskapelighet. Det siste halvåret har jeg virkelig kjent på savnet etter en liten pelskledd venn. Da gjorde det veldig godt å bli invitert med til foreningen for omplassering av dyr, helt sør i Oslo. Å få lov til å leke seg med en liten, lubben tass, sammen med to flotte studievenninner, og vite at besøket var like godt for hunden som for meg. Jeg håper han har fått seg et godt hjem neste gang jeg tar meg tid til å reise ut dit. Som trøst skal jeg besøke kattepusene. Det fikk vi nemlig ikke gjort den første gangen.
Det er rart hvordan tiden går. Dagene går så fort, så fort. Noe som hendte bare for litt siden, blir plutselig til noe som hendte for flere uker tilbake. Også sier man det igjen og igjen, at tiden går så fort. Jeg har så lyst til å bli flinkere til å ta meg tid til å gjøre fine ting. Bli flinkere til å nyte nuet. Bli flinkere til å bare være. Bli flinkere til å treffe fine mennesker, spesielt de jeg ikke ser så ofte. Fordi jeg står her og føler at tiden bare går og går. Uten å ta meg ordentlig tid til nyte det som skjer, til å ta pauser fra hverdagen, til å være litt raus med mine egne behov.
Her om dagen stoppet jeg opp på veien hjem. Stod stille i mørket, alene, og så solen forsvinne bak ås og skog og hus. Og det var skikkelig fint. På mange måter føltes det som om det bare var meg i hele verden, for et lite øyeblikk. Det var bare meg, og solnedgangen. Egentlig bare noen få korte minutter, men der og da en pause fra alt annet.
For en liten stund tilbake, var jeg og min bror på hyttetur sammen. Det så slik her ut:
Fargede blader på trappen utenfor, i rødt og gult og oransje. Trær i gult og brunt som speilet seg i det stille vannet. Tuer med røde tyttebær. Jeg elsker høsten. Elsker fargene, luktene. Stemningen. Alt som sakte forandrer seg, omgivelsene som stille forvandles fra høst til vinter. Slik det skjer, hvert eneste år, uansett hvordan sommeren har vært, uansett hvordan vinteren kommer til å bli.
