For varmere tider

Til minne om våren, alt det fine som kommende tider bringer meg seg. For ikke å snakke om et minne om barndom, om Emil og Ida, og den fantastiske Astrid Lindgren

En liten søt (venne-)sang

Når du føler deg helt alene
Når alle løper forbi
Når ingen verden hører - på det du har å si
Når problemene vokser seg store som fjell
Da trenger du hjelp fra noen - utenfor deg selv

Venner er gjerne tilstede
Når det er fest i ditt hus
Venner kan dele din glede
Og juble i seiersrus
Men venner som blir når andre går
Som gir deg sin støtte
Som tror og forstår
Det er venner du skal ta vare på

Når det meste har gått på tverken
Når ingenting er som før
Da vet du at det er venner som banker på din dør
La de andre gå bort for å drive med sitt
Et vennskap skal tåle motgang - uten å bli slitt

Venner er gjerne tilstede
Når det er fest i ditt hus
Venner kan dele din glede
Og juble i seiersrus
Men venner som blir når andre går
Som gir deg sin støtte
Som tror og forstår
Det er venner du skal ta vare på


Tekst: Terje Formoe

Noen bilder fra året som er gått

Fra Gruben kirke rett uten for Mo (i Rana)

"Tenketur" i nordmarka i dagene før eksamen

Kristin er klar for TT!

Klar for lek med vannballonger

Hytteliv(fred) på sensommeren

Østmarka, slutten av september

En liten nyvasket prinsesse klar til jul

Vinterhvitt like utenfor

En søndagskveld

Det er søndag kveld, 4. søndag i advent, bare noen dager igjen til jul. Ute dekker et lite hvitt snølag bakken, og minusgradene har krøpet ned til -10. På kjøkkenbekken ligger marsipanrullen og diverse søtsaker, klar til morgendagens kreative forming, sjokoladekledning og annen søtlig pynt. Et lite grønt rom lyses opp av syv små lys. Ved vinduet henger det to stk (nesten) nystrøkne gardiner og rammer inn 20 pepperkaker med glasurpynt, sølvkuler og røde bånd. Det er nesten helt stille denne søndags kvelden. Blafringen fra lysene lager koselig skygger i rommet og gjør sitt for at en på magisk vis får ro i sjelen.

Snø, snø, strålende snøÜ

…..Mens han hoppet slik opp og ned, tok det til å summe noe inni hodet hans, og det lød som en god liten stubb. Det var en liten sang om snøværet :

Det snør, det snør,
tiddeli bom.
Det er det det gjør
tiddeli bom.
Nå snør det mye mer enn før
tiddeli bom og tuttemei tu.

Så kaldt det er,
tiddeli bom.
Jeg kjenner det her -
tiddeli bom,
kjenner det på mine tær,
tiddeli bom – og huttemei tu.

”Det var det,” sa Ole Brumm til seg selv. ”Og nå vil jeg ganske enkelt gå hjem og se hvor mange klokken er, og kanskje vil jeg ta et skjerf rundt halsen, og så vil jeg gå til Tussi og synge sangen min for ham.” (les resten av historien?)