Kveldsvandring i fargerike Oslo

Hjemme, men litt borte

Jeg fascineres til stadighet av de store, gamle murvillaene som finnes rundt omkring på Frogner. De skiller seg sånn ut fra de mer typisk trehusene, som man er mer vant med fra villabebyggelser alle andre steder i landet, og også fra de gamle bygårdene fra tiårene før murvillaene dukket opp. Dermed føles det nesten som å være både hjemme og utenlands på samme tid, når jeg vandrer rundt mellom disse gamle villaene - som helt plutselig dukker opp bare man runder hjørnet på en gammel bygård.  Selv om flere av dem er gjort om til leiligheter, ser de fortsatt ganske staselige ut, og på en varm solskinnsdag skal det ikke så mye til før litt dagdrømmeri har forvandlet gaten jeg går i til et sted i et helt annet land. Noen av murvillaene har til og med spanskinspirert navn, og de mange pastellfargene gir assosiasjoner til et slags Kardemommeby.

I likhet med hovedstadens mange bygårder, er flere av villaene bygget i ulike stiler, og på baksiden: små balkonger og smale vinduer ut mot en gressflekk eller en liten bakgård. 

Innerst i en vei med villaer på begge sider, kan man finne smale gater som igjen fører til nye veier med grandiøse bygninger.

Før man kommer dit, har man kanskje gått forbi innkjørsler som denne:

I mine øyne minnner det nesten om et filmsett, et sted hvor ingen egentlig bor i virkeligheten. Likevel ser det så utrolig koselig ut, og på samme tid: så utypisk bygårdene og de mer moderne næringsbyggene som ligger bare noen få minutter unna. Jeg får nesten lyst til å invitere meg selv på hagelunsj. Det samme gjelder villaene der en liten bue leder vei inn i hagen:

Jeg begynner å tenke på barndommens Huset med det rare i, på røde klatreroser (de finnes helt, helt sikkert på den andre siden av huset), og på piknik med gode venner ute på den grønne hageplenen.

En lukt av barndomsidyll

Hver sommer reiser familien og jeg på hyttetur sammen. Selv om vi også tilbringer tid der ellers i året, kan jeg ikke forestille meg en sommer hvor jeg ikke på noe tidspunkt skal løpe ut og inn av det lille røde huset, vasse i vannkanten like nedenfor, plukke hendene fulle av markblomster, eller jakte etter søte markjordbær.

Jeg kan ikke tenke meg en sommer uten å befinne meg i en verden hvor alt er bare grønt og blått. Blå himmel som speiler seg i vannet, grønt gress, lange grøftekanter med smørblomster i, og grønne enger med hvite sauer på.

Jeg kan ikke tenke meg en sommer uten å kunne ligge lenge i en hengekøye, høre fugler synge, kjenne lukten av solkrem og nyklippet gress, gynge sakte frem og tilbake mens man tankefullt ser opp på blå himmel og grønne bjørkeblader, eller leser stille i en bok.

Sommerdager hvor man steker vafler, bare fordi man har lyst på noe godt, på et hyttekjøkken foran et lite og rødt serveringsbrett med kattepuser på.

En sommerdag hvor det alltid henger badehåndklær og badetøy til tørk, etter svømmeturer i det varme vannet,

og hvor vindstille kvelder fylles med badminton eller kubb-spill.

Sommerkvelder hvor man sitter ute med stearinlys på bordet, og med bål i utepeisen når varmen fra solen forsvinner etter mange, lange timer.

Sommerkvelder som sakte, sakte farges av dagens siste solstrålet over en rosa himmel.

Hver sommer, og jeg gleder meg like mye hver gang.

Ute litt, i regnet

 Noen ganger er det få ting som er så koselig som å sitte ute på balkongen mens det regner. Å sitte stille, kjenne lukten av regn, av våt asfalt, av vått løv og gress. Alt blir så mye friskere. Det regner bare nå og da, noen få drypp, en liten skur, så er det stille igjen. Likevel har jeg denne opplevelsen av å sitte ute i regnet. Sammen med mitt kjære mummitroll, sammen med en kopp te (for første gang på en uke kjennes det ikke for hett med varm drikke på kvelden), sammen med Virginia Woolf. Jeg har lest flere av Woolfs romaner det siste halvåret, etter at jeg i vinter forelsket med i hennes Mrs Dalloway. Akkurat nå leser jeg The Waves, og har likt boken fra første side.Telysene på mitt alternative (stol-)bord må denne kvelden stadig tennes omigjen, og jeg har måttet legge en tynn jakke over skuldrene. Det kjennes sommerlig og hjemme, en utrolig herlig følelse etter en varm og aktiv uke lenger sør. Å være hjemme igjen, og ute litt, i regnet.

Reiseklar

Stuen lukter av en blanding av nyvakset tøy og neglelakk. En koffert ligger åpen midt på gulvet, hvor stadig et nytt plagg eller et par sko finner veien ned. Strykejern og strykebrett er nettopp pakket inn i skapet igjen, og pakkelisten for den årlige turen til sørlandet blir stadig kortere, i takt med at kofferten stadig blir fullere. Det kribler litt i kroppen. Reisekjolen er for lengst plukket ut, en like stor påminnelse om morgendagens reise som den snart ferdigpakkede kofferten på gulvet. Det eneste som gjenstår er den velkjente utfordringen: hvordan pakke nystrøkne klær på en måte som gjør at klærne også ser litt nystrøkne ut når man pakker dem ut igjen? Jeg har aldri fått det til. Aller helst skulle jeg pakket med meg hele strykejernet, men satser, som vanlig, på at jeg og kofferten kommer frem uten de helt store krøllene på nystrøkne skjørt og kjoler. Matpakke til bussturen er allerede ordnet, og en gammel roman som jeg ikke har lest på lenge, er pakket ned i håndvesken som lesestoff. Det er rart hvordan man blir så spent og reiseklar hver eneste sommer, selv om jeg skal til kjente steder. Jeg forsøker å erindre hvordan det er der. Hvordan maten smaker, hvordan det er å vasse i strandkanten, atmosfæren i huset der vi bor. Jeg husker det ikke, men kanskje er det også derfor jeg er litt spent: fordi jeg vet at alle slike erindringer løses opp med en gang man kommer dit. Med en gang man setter seg ned for å spise, på den samme plassen, sammen med de samme menneskene som man traff for nøyaktig et år siden. Fordi man skal oppleve tingene litt på nytt, samtidig som det vil være noe annerledes. 

Bildet er lånt herfra

Stillestund

Søndag kveld. Igjen å sitte ute på balkongen. For første gang i dag kjennes det deilig med en kopp te. Tidligere i dag var det helt uaktuelt med varm drikke, selv ikke etter å ha vært ute i sommerblåsten. Her ute, mens jeg prøver å roe ned kroppen, når solen ikke lenger er på himmelen, smaker den varme drikken nesten himmelsk. Bladesus og bilsus blandes i hverandre. Bladene nært, bilsuset lenger vekk. Ingen andre er å høre, bare min egen radio et sted inne i stuen (den ble satt på i håp om at jeg skulle høre den helt ut, men det er for mye lyd ute til at jeg kan høre den ordentlig). Det er de siste timene av en lang dag. Tiden for å tenne lys, kjenne kroppen slappe av. Å bare være meg selv, før en morgendag som vil være full av møter med andre mennesker. 

Kveldstanker

Sitte alene på balkongen. Det er nesten vindstille. For første gang på flere timer har døgnet fått en behagelig temperatur. Det kjennes herlig. En svak, svak vind stryker mot meg. Det er såvidt jeg legger merke til det. Noe forsiktig, mildt, som stryker mot meg; mot nakne armer; mot nakne ben. Det er såvidt bladene i trærne beveger seg. Likevel merkes den, vinden. Og i to små sekunder kjennes en lukt av sjøvann. To korte sekunder, før det forsvinner igjen. Oppløses, dras tilbake, videre? Så er alt ved det vanlig, på ny, til lukten av sjø igjen er der, uforståelig. Jeg begynner å undre: er det bare ren ønsketenkning? Smått begynner jeg å lese i romanen som ligger i fanget mitt. I flere minutter har den ligget der, urørt. Jeg leser en side, stopper på ny. Noen spiser middag på balkongen over. Alt jeg lukter er duften av stekt mat. Noe mildt stryker mot meg, men ingen sjølukt denne gangen. Jeg aner ikke hvor lukten av sjø kom ifra, om det virkelig var vinden som brakte den med seg. 

Jeg blir sittende, ser utover. En måke skriker, to ganger. Så blir det stille. Så deilig det må være å kunne fly! Høyt opp. Et stadig sus fra E18 blander seg med lydene av noen fugler jeg ikke kan se. Jeg kan heller ikke se bilene, bare høre dem. På en merkelig måte liker jeg det, litt. Her i stillheten, alene, ute på balkongen. Bilsuset er bare en av lydene for det som nå er hjemme. Umerkelig inne, men merkbart her ute på balkongen, i stillheten. Lukten av mat er allerede borte. Ingen stemmer høres, bare lyden av bestikk mot porselen, svakt, langt borte, denne gangen et sted innendørs. 

Himmelen er lys blå. Lys blå og rosa. Den føles uforanderlig, noe som ikke vil mørkne. Samtidig blir månen mer og mer fremtredende og lysende på den lyseblå himmelen. Den speiler seg, kveldshimmelen, i vinduene bak meg. Jeg sitter midt i en speiling, med hav og himmel på alle kanter. Alt er pastellfarget. Lyse, lyse sommerfarger. 

I en annen leilighet har noen skrudd på en radio. Det er såvidt man kan høre en stemme prate, stadig avbrudt av musikk. Himmelen er fremdeles lys blå. To måker flyr forbi meg, høyt oppe. Boken ligger fremdeles urørt. Det er så fint bare å sitte her, i sin egen stille ro. Se utover, lukte, lytte. Føle seg tanketom. Himmelen er fremdeles lys, litt mindre blå, litt mer rosa. Månen enda tydeligere. Det er kveld.