Vinterhvitt og solskinn

26. desember

Det hadde visst kommet et lite snøfall i løpet av natten

Vinterbilde fra kjøkkenvinduet

Fuglebrettet hadde også fått snøen på besøk

Et litt nedsnødd fuglehus

"Grantreet" - siste del

"Syns du ikke?" "Ja, men hvis," innvendte Mummipappa. "Allikevel," sa Mummitrollet. "Hvis julen blir sint, kan vi redde oss opp på verandaen." Så snudde han seg til knøttet og sa: "Værsågod, det er deres alt sammen." Knøttet kunne ikke tro sine egne ører. Det gikk forsiktig bort til treet, og bak det kom hele raden av slektninger og venner med værhår som skalv av andakt. De hadde aldri hatt en egen jul før. "Nå er det nok best vi stikker," sa Mummitrollets pappa urolig. De skyndte seg opp på verandaen og gjemte seg under bordet. Den hendte ingen ting. Etter en stund tittet de engstelig ut gjennom vinduet. Småknøttene satt der ute og spiste og drakk og pakket opp presanger og hadde det morsommere enn de noen gang hadde hatt. Til slutt klatret de opp i treet og festet de brennende lysene overalt på grenene. "Men det burde vært en stjerne i toppen," sa knøttets onkel. "Synes du," sa knøttet og så tankefullt på Mummimammas røde silkerose. "Gjør det så stor forskjell bare tanken er riktig?" "Vi burde ha skaffet en stjerne også," hvisket Mummimamma. "Men det er jo umulig!" De så opp på himmelen som var langt borte og svart, men utrolig full av stjerner, tusen ganger flere enn om sommeren. Og den største av dem hang rett over toppen på treet deres. "Nå er jeg litt søvnig," sa Mummimamma. "Og jeg orker ikke å gruble mer over hva alt dette kan bety. Men det ser jo ut til å gå bra." "I hvert fall er jeg ikke redd for julen lenger," sa Mummitrollet. "Hemulen og Gafsa og tanten må ha misforstått det hele på en eller annen måte." Så la de Hemulens gule votter på verandarekkverket så han kunne få øye på dem med en gang, og gikk inn for å sove videre mens de ventet på våren.

Såvidt lille juleaften

Minuttene spaserer nå over i lille juleaften. Linda er fortsatt ikke ferdig med alle julegavene, noe som begynner å tegne seg som ganske kritisk i hennes egne øyne. Den manglende gaven skal i tillegg gis til hennes far, noe som straks gjør det hele enda vanskeligere... På en annen side har jeg fått ny kåpe idag. Ikke at jeg trengte den, men likevel - jeg elsker den! Dessuten hjalp det veldig på at den både var satt ned i pris OG at min kjære mor betalte. Så, da burde vel det være motivasjon nok til å haste seg ut i førjulskaoset på jakt etter en koselig ting til min far. Dessuten ønsker jeg meg nye støvletter nå som 1) de røde er temmelig utslitt og 2) uten de røde eier jeg ikke sko som egentlig matcher kåpen.

Problemer med å få sove? Vi har vel alle våre grunner... Her er i hvert fall et lite tips til noe som KANSKJE kan hjelp=)

"Grantreet" - en liten julefortelling (6)

Da gikk Mummifamilien stillferdig inn i huset for å finne presanger. Mummipappa valgte ut den beste gjeddesluken som lå i en meget pen eske. På den skrev han "Til Julen" og så la han den ut i snøen. Snorkfrøken trakk fotringen av seg og klappet den litt før hun pakket den inn i silkepapir. Mummimamma trakk ut sin hemmeligste skuff og tok boken med bilder i farger, den eneste fargeboken i hele dalen. Det som Mummitrollet pakket inn, var så fint og privat at ingen fikk lov til å se det. Ikke engang etterpå, om våren, fortalte han hva han hadde gitt bort. Så satte alle sammen seg ned i snøen og ventet på katastrofen. Tiden gikk, men det hendte ingenting. Bare det lille knøttet som hadde drukket te, stakk frem bak vedskjulet. Det hadde tatt med alle slektningene sine og slektningenes venner, og alle sammen var like små og grå og ynkelige og frosne. "God jul," hvisket knøttet sjenert. "Du er virkelig den første som synes at julen er god," sa Mummipappa. "Er du ikke redd for hva som skal skje når den kommer?" "Den er jo her," mumlet knøttet og satte seg ned i snøen sammen med alle slektningene. "Får vi se? Dere har et så vidunderlig vakkert tre." "Og all maten," sa en av slektningene drømmende. "Og ordentlige presanger," sa en annen slektning. "Jeg har drømt om å få se dette på nært hold i hele mitt liv," avsluttet knøttet og sukket. Det ble helt stille. Lysene brant med urørlig flamme i den rolige natten. Knøttet og slektningene hans satt ganske stille. Man kunne kjenne hvordan de beundret og lengtet, det kjentes sterkere og sterkere. Til slutt flyttet Mummimamma seg litt nærmere Mummipappa og hvisket:

En søndagskveld

Det er søndag kveld, 4. søndag i advent, bare noen dager igjen til jul. Ute dekker et lite hvitt snølag bakken, og minusgradene har krøpet ned til -10. På kjøkkenbekken ligger marsipanrullen og diverse søtsaker, klar til morgendagens kreative forming, sjokoladekledning og annen søtlig pynt. Inne på et lite grønt rom skinner det i gjenskinnet at syv lys. Ikke alle helt i riktig farge, de fleste rosa, et hvitt + to lilla te-lys. Ved vinduet henger det to stk (nesten) nystrøkne gardiner og rammer inn 20 pepperkaker med glasurpynt, sølvkuler og røde bånd. Gulvet er overraskende fritt for klær og andre gjenstander, stolen som så ofte fungerer som klesskap er ikke kledd i mer enn antrekket fra tidligere idag, og leselampen som stort sett fungerer som stumtjener har bare to jakker hengende over seg. Sengen er oppredd for 4. dag på rad, søppelkassen nesten tom og jenta som hører til er relativt fornøyd over rommet sitt når det bare gjenstår fire dager til jul. De eneste lydene som er kommer fra pc'en, ellers er det stille i disse minuttene denne søndag kvelden. Blafringen fra lysene lager koselig skygger i rommet og gjør sitt for at en på magisk vis får ro i sjelen. Dagens kapittel av julefortellingen er "for lengst" lagt ut på bloggen, og i tillegg har det blitt tid til litt mimring fra den første sensongen av "Grey's". Ja, hva mer kan man si? God søndag!

"Grantreet" - en liten julefortelling (5)

"Tror du julen er meget sulten?" spurte Mummimamma urolig. "Ikke mer en meg," sa Mummipappa lengselsfullt. Han satt og frøs i snøen med teppet opp over ørene. "Men småkryp må alltid være meget, meget høflige mot de store naturmaktene." Nede i dalen begynte lysene å bli tent i alle vinduer. Det lyste innunder trærne og fra hvert eneste reir oppe mellom grenene, og blafrende lys skyndte seg frem og tilbake over snøen. Mummitrollet så på sin far. "Jo," sa Mummipappa og nikket. "For sikkerhets skyld." Da gikk Mummitrollet inn i huset og samlet sammen alle lys han kunne finne. Han stakk dem ned i snøen rundt treet og tente dem forsiktig, det ene etter det andre, til alle sammen brant for å blidgjøre mørket og julen. Etter hvert ble det helt stille i dalen; alle hadde vel gått hjem og satt og ventet på det farlige som skulle komme. Bare en eneste skygge streifet ennå rundt mellom trærne - det var Hemulens. "Hei," ropte Mummitrollet sakte. "Kommer det snart?" "Ikke forstyrr meg," sa Hemulen arrig med nesen nede i en lang liste hvor nesten alt sammen var strøket over. Han satte seg ned ved et lys og begynte å telle. "Mamma, pappa, Gafsa," mumlet han. "Alle kusinene og fetterne... Det eldste pinnsvinet... De små behøver ikke noe. Og jeg fikk ikke noe av Sniff i fjor. Misa og Homsen, tante... Jeg blir gal av alt dette." "Hva er det?" spurte Snorkfrøken engstelig. "Har det hendt dem noe?" "Presanger," utbrøt Hemulen. "Flere og flere presanger for hver jul!" Han satte et skjelvende kryss i listen sin og streifet videre. "Vent!" ropte Mummitrollet. "Forklar... Og vottene dine..." Men Hemulen ble borte i mørket, han som alle andre som hadde liten tid og var ute av seg fordi julen kom.