torsdag 31. januar 2013

Med hatt så fin

En ting som gjør meg skikkelig glad, er skikkelig fine hatter. Rett og slett fordi hatter frembringer både personlighet og stil. Jeg blir både glad og misunnelig på en gang. Glad fordi det finnes så utrolig mange fine hatter, fordi hatter på så mange forskjellige måter er så personlig og stilfullt. Uendelig muligheter og varianter, som alle er med på å skape noe eget og spennende hos den vante hattebærer. Misunnelig blir jeg fordi jeg selv ikke er noen utpreget hattperson. Ikke enda. Foreløpig er det bare en svak drøm, en drøm som forsterkes litt og litt mer for hver gang en hatt går forbi, men som likevel ikke har blitt noe mer enn det. En drøm. Heldigvis er det helt lov til å drømme. Å ønske seg en fremtid der også jeg kan være hattefin. Eller rettere sagt: en fremtid der også jeg er blitt hattefin. Det er jo strengt talt ikke umulig å gå med hatt allerede fra i kveld av. Det er bare så mange men'er og at'er som foreløpig står litt i veien. Inntil videre nøyer jeg meg derfor med å sette pris på alle andre fine hattebærere, samtidig som jeg beundrer tidligere moter og hatter fra helt andre år og tider. Aiaiai så mye fint og spennende!

Disse fine bildene er fra Homes and Gardens Magazin April 1938
 Mens disse er fra Picture Post March 1944.

Alle bildene er funnet og lånt her

tirsdag 29. januar 2013

Elephant King

Det er tirsdag kveld. Akkurat nå føles det som om uken har vært både lang og kort på en og samme tid. Det er i slike øyeblikk det er godt å tenke på at; det er bare tirsdag. Uken er enda lang, og det er enda mange ting som står på planen. Fine ting, spennende ting, nye ting, og ting som gjør meg litt ekstra glad hver gang jeg tenker på det.

Jeg har tatt på meg en god og varm joggebukse, spist to kjeks med sjokolade - bare for å nyte at denne tirsdagskvelden er en fin og etterlengtet rolig kveld, og ikke minst tillater jeg meg selv å kjenne på følelsen om at jeg både er flink og sliten (fordi jeg er flink). Selvskryt er på ingen måter noe som faller meg lett, men denne kvelden forsøker jeg meg på et lite unntak. Bare for å fortelle meg selv hvor flink jeg har vært de siste dagene. Og for å minne meg selv om at de kommende dagene med små og store gleder er mer enn vel fortjent

Jeg kryper opp i sofaen, pakker meg selv inn i et pledd. I kveld er en kveld med store planer. Rettere sagt, en kveld med én plan. En plan om å legge seg tidlig. For, heller ikke flinke jenter kommer unna den åpenbare fakta om at; den beste medisin for slitne frøkner er en god natt med masse søvn. Før det skal jeg bare være litt mer småflink, og så må jeg høre en liten gang til på Elephant King av Yellow Ostrich. En sang jeg har nynnet på siden søndag, og som jeg blir mer og mer glad for hver gang jeg hører den. 



mandag 28. januar 2013

Et lite tre på veggen

Tree
Et lite tre. På papir. Et bilde tatt av noen andre, på trykk i en avis eller et magasin, klippet ut, og til slutt hengt opp på veggen. 

Et av "det har jeg litt lyst til å gjøre"-målene mine i begynnelsen av dette året var å lage meg en utklippsvegg. En vegg der fine ting på trykk, bilder og tekst, kunne klippes ut og henges opp. Inspirasjonen til det hele, i hvert fall det som gjorde at jeg endelig bestemte meg for å forsøke: en artikkel om slottsparken som stod på trykk i helgemagasinet til Dagens Næringsliv like etter nyttår.

Tree Ladder
En hel bildeserie av trær. Det var utgangspunktet. Alltid trær. For er det noe jeg gang på gang opplever er både fint og fascinerende, så er det trær. Alle årstider, farger, typer. De er fine nesten alle sammen, selv om det først og fremst er løvtrærne med sine blader, greiner, hele sitt vesen, som jeg hver gang faller slik for. En mystisk glede som jeg hverken kan beskrive eller fortelle hvor kommer fra.

Det startet med tre bilder. Ikke fra Dagens Næringsliv. Det magasinet forsvant nemlig sporløst inn i en stor haug med gamle aviser og magasiner. Der sluttet det.  Med det.
 Trees in Fog
Den første tanken, den tanken som stadig har kommet tilbake, var en utklippsvegg med alle slags bilder og tekstutklipp. Det startet med tre bilder. Det endte med tre bilder. To bilder av trær, det siste en grønn plen kledd med høstblader. 

Tre bilder henger på veggen, alle med ett eller flære trær knyttet til seg. Det ble ingen utklippsvegg, denne gangen, men jeg har fortsatt planer om å finne flere trær til å henge opp på veggen. For kanskje en dag, om ikke lenge, finner jeg nok et magasin med et tre inni. Akkurat passe til å henge opp på veggen.    

Trees, trees, trees.

fredag 25. januar 2013

Dansevirvel

Dance
Dansevirvel. Det er nesten slik jeg har det akkurat nå. Som en liten virvel, en virvel som danser av gårde bortover stuegulvet. Rundt og rundt og rundt. Det er i slike humørdager hvor det føles ekstra godt å være hjemme alene. Å kunne svimse og virvle rundt omkring, som om jeg igjen ikke skulle være mer enn åtte-ti år, uten at noen kommer i veien. For det er nesten det aller verste når man er i et slikt virvlende snurre-rundt-humør. Det at noen kan komme til å stå i veien. Noen som overhodet ikke er i stand til å sette seg inn i dine egne tanker, fantasier og oppgulp av bortglemt (nå gjenfunnet) adrenalin og energi. Pent pakket inn i både latter, fantasi og en håndfull andre følelser som jeg ikke på noen måter kan sette ord på.

Årsaken til det hele er en invitasjon. En type invitasjon som jeg aldri har fått tidligere, og som gjør meg skikkelig glad hver gang jeg tenker på det. Torsdag i neste uke er jeg invitert på premiere og premierefest på Dansens Hus. Hvem får ikke lyst til å danse da? Det hele er skikkelig spennende! Ikke bare at jeg aldri tidligere har vært på hverken premierer eller premierefester, men jeg har faktisk heller ikke vært på en ordentlig danseforestilling. Den første gangen av ganske mye, for å si det helt enkelt. En annen utfordring, men spennende den også, er at jeg skal være der på vegne av Radio Nova. Ikke bare skal jeg overvære en profesjonell danseforestilling for første gang, jeg må også skrive om den etterpå. Utfordrende, spennende og veldig lærerikt!   

torsdag 24. januar 2013

Prosjektglede

 Se! Er den ikke fin! Helt siden jeg flyttet hjemmefra har jeg ønsket meg en liten orkidé. Kanskje ikke så rart ettersom jeg er veldig glad i orkideer. Likevel har jeg aldri klart å faktisk kjøpe meg en blomst. Kanskje litt på grunn av utgangspunktet. Jeg stortrives med grønne planter og blomster rundt meg, men når det kommer til stell og vanning er jeg helt elendig. At min hittil eneste plante fortsatt lever kan ikke bero på noe annet enn et særdeles godt livsmot. En egen livstrang, fra planten sin side. Men nå har jeg altså våget meg ut på tur, og kommet hjem med dette flotte vesenet her. Min første lille orkidé - eller som jeg har valgt å kalle det hele: min egen lille prosjektglede. Forhåpentligvis klarer jeg å stelle den så godt som det jeg har planer om å gjøre, og forhåpentligvis kommer jeg til å bli bare mer og mer glad i den. Like glad som jeg nå er stolt. Og er jeg heldig kommer både gleden og stoltheten til å vare. Lenge. For en gang må vi jo alle bli voksne, noe som også bør innebære godt og naturlig stell av planter. Og siden det meste her i livet læres gjennom prøving og feiling, er det akkurat det jeg nå har kastet meg ut i. Selv om jeg selvsagt håper på minst mulig feiling. Og skulle det mot all formodning gå skikkelig, skikkelig, skikkelig dårlig - så får jeg inntil videre heller nøye meg med rosebukettene som til en hver tid pynter opp i stuen. Ikke alle kan bli voksne på en gang, i hvert fall ikke plantevoksen. Heller ikke på sitt første orkidéforsøk.

onsdag 23. januar 2013

Fra helgens fantasier

Musikk, film, bilder. Drømmer, fantasier og masse magi. Akkurat slik føles det når kvelden er mørk utenfor, stearinlysene inne er tent, og Walt Disneys Fantasia danser over skjermen i bakgrunnen. Noen ganger noe som bare er der. Andre ganger noe man ikke klarer å rive blikket, oppmerksomheten eller øret vekk fra. Jeg har egentlig sett den en gang tidligere, men innser fort i det bildene og musikken begynner å danse forbi meg at disse fantasirike bildene er noe jeg gjerne skulle opplevd mange flere ganger. Ikke bare en eller, nå, to. Et ønske om at disse små snuttene skulle kunne omgi meg både titt og ofte. Som i en egen liten spiller. Et lite trykk på en knapp, og så befant jeg meg plutselig i Disneys fantasifulle eventyrverden nok en gang. 
Første gang jeg så Fantasia tok det bare noen få sekunder før jeg var helt forelsket i filmen. I tegningene, historiene, og i musikken som så fint akkopagnerte de mange fantasiene. Likevel har det tatt mange år før jeg igjen fikk se filmen, aller mest på grunn av meg selv. Fin var likevel følelsen da jeg innså at også denne gangen, en mørk og kald kveld i januar, også denne gangen var opplevelsen akkurat den samme. Og det var kanskje den beste opplevelsen og følelsen av dem alle!


* bildene er selvsagt alle fra Fantasia (1940) *

tirsdag 15. januar 2013

Lys og mørke

Night Buildings and Light Volutes 021
Det er mørkt. Eller, ikke så veldig mørkt. Ikke her inne i Oslo hvor det lyser av elektrisk lys bokstavelig talt over alt. Men himmelen er mørk, og hverken sol eller måne er å se om jeg titter ut gjennom vinduet mitt. For et par minutter slukker jeg alt lys rundt meg. Jeg pakker meg inn i et pledd, nyter stillheten og mørket, en tid for meg selv, mens blikket glir utover alt kveldslyset utenfor.

Kvelden føles annerledes. Man skulle tro at det å i sitte blant myke puter, pakket inn i varme pledd og med lyset slukket skulle få kroppen til å føles sliten og trøtt. Likevel er det noe helt motsatt som skjer. Tankene beveger seg i alle retninger, samtidig som alle sanser våkner til liv. Som om noe jeg ikke helt visst om fra før av, en usynlig del av meg selv, våkner til liv igjen. Pleddet kjennes varmere, tankene klarere, og utallige lyder fra alle steder rundt meg, ute og inne, stiger frem fra en lukket dør og et lukket vindu.

Jeg liker å sitte slik i mørket. Å sitte stille, litt for meg selv, mens alle tanker og drømmer svever ukontrollert, nesten ikke merkbart, helt av seg selv. Det er bare meg, alene i mørket. Bortsett fra at det ikke er helt mørkt. For utenfor lyser det over alt. Lys som også når inn der hvor jeg selv sitter. Det lyse-mørket utenfor. Jeg alene inne, sittende å se på lyset, livet, alt som beveger seg utenfor. Akkurat slik jeg liker det.

onsdag 9. januar 2013

Når solen går ned og alt blir rosa

1212_1683 Winter sunset
Når solen går ned blir den hvite bygården ved siden av farget rosa. Akkurat som skyene, himmelen og vannet. Men det er den hvite bygningen rett utenfor soveromsvinduet mitt jeg først ser. Et svakt, svakt rosaskjær, som blir ekstra rosa sammenliknet med den kritthvite snøen ved siden av. Snø, som i det rosa solskinnet ser helt uberørt ut av både dyr, mennesker og by. 

Om jeg forsøker å følge det rosa lyset med øyene oppdaget jeg nærmest et levende maleri. Men det er såvidt jeg ser det. Jeg må stå helt inntil sengen min, lene meg så langt frem mot vinduet som jeg klarer, slik at jeg ser mest mulig av det som befinner seg litt for langt unna vinduets opprinnelige utsikt. Da ser jeg nemlig vannet. Jeg ser ikke selve solen, men alt den farger kan jeg se. Og om jeg steller meg litt på tå innbiller jeg meg at jeg også klarer å se alt sammen bitte litt bedre. 
Winter Sunset
Hele himmelen er lys, lys rosa. Det er som om alt det blå fra tidligere på dagen har blitt erstattet av noe helt annet. Et lite fargespill mellom det blå og rosa opptrer en kort, kort stund, men også i dag må det lyse blå gi tapt for solens lyserøde stråler.Tynne slør av skyer tilfører bildet noe ekstra fint, nesten noe likt mykt. Noe fint og mykt noe som jeg nesten ikke klarer på bestemme fargen på. De er både litt hvite, rosa, blå og gule på en gang, alt ettersom hvor de siste solstrålene berører hver enkelt sky, men likevel er det mest rosa. 

Under den lyse himmelen ligger vannet. Stille og speilblankt. En mellomstor båt seiler utover, en mørksilhuett som det er vanskelig å se detaljene på. Noen få mennesker, også disse som mørke silhuetter, vandrer på gangveien mellom ruten der jeg selv står og vannet. Bortsett fra det er det bare meg selv, og dagslyset som stadig forsvinner litt etter litt. Det rosa blir gradvis erstattet av noe mørkt blått, de mørke silhuettene av menneskene blir enda mørkere. 

tirsdag 8. januar 2013

Å kjenne lukten av en bok

Reading a book Her om dagen kom jeg over nok et fint tekstutdrag, denne gangen fra boken Norwegian Wood av Haruki Murikami. "Å kjenne lukten av en bok og berøre papiret - bare det var nok til å gi meg en intens lykkefølelse". Akkurat slik har jeg det noen ganger selv også, eller ganske ofte - om jeg skal være helt ærlig, og kanskje er det nettopp derfor at dette sitatet på alle mulige måter traff meg. Kanskje har det også noe med at jeg denne våren har bestemt meg for å lese enda flere bøker. Sitatet kommer i hvert fall til å fungere som en påminnelse de kommende ukene, en påminnelse om en glede som noen ganger forsvinner litt for langt vekk fra mitt eget hverdagsfokus. Av en eller annen grunn blir skjønnlitteraturen fort lagt litt til side i det studier og skoleoppgaver starter opp igjen etter en ferie. Det til tross for at jeg fort merker savnet etter nettopp en  god bok i det øyeblikket jeg setter meg ned for å lese i en.  

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde en litt lenger vei hjem hver gang jeg har vært et sted. Det blir så sjelden at jeg tar frem en bok når jeg ikke skal være reise mer enn fem minutter på t-banen eller trikken. Men kanskje er det nettopp det jeg skal begynne å gjøre. Om ikke annet for "å kjenne lukten av" papiret. Dessuten, selv om man bare får lest noen få, få sider hver gang - blir også de få sidene i lengden ganske mye.

fredag 4. januar 2013

Sometimes I've believed as many as six impossible things before breakfast

En av bøkene jeg har lest i løpet av julen, og som jeg på alle måter virkelig forelsket meg i, er boken (eller bøkene) om lille Alice. Om en liten pike, og om alle hennes fantastiske opplevelser og eventyr i det magiske Wonderland. En bok som ikke bare er rik på fantasi og fortelleglede, men også en bok full av ordspill, levendegjorte beskrivelser og sitater som man gjerne skulle husket for alltid. Flere ganger tenkte jeg på å skrive ned noen av de mange ordspillene og sitatene underveis mens jeg leste. Det gjorde jeg aldri, rett og slett fordi jeg hadde mest lyst til bare å lese videre. Det ble med andre ord ikke mindre enn et lite dilemma. Likevel angrer jeg nå i ettertid for at jeg nettopp ikke gjorde dette. For er det en bok jeg gjerne skulle ha kunnet på rams så er det fortellingene om Alice's Adventures in Wonderland. 
Jeg smiler hver gang jeg ser boken, selv om det i dag er en liten stund siden boken i seg selv var ferdig lest. Et grått omslag med gule og rosa flamingoer bringer frem flere minner. Minner om både lesestunder og i fra selve historien. For er det en ting jeg ikke kommer til å glemme så er det hvor vanskelig det kan være å spille hagespill med levende pinnsvin og rosa flamingoer. Og er det en ting jeg i det kommende året kommer til å gå inn for å se etter, så er det de mange utrolige tingene. "Sometimes I've believed as many as six impossible things before breakfast". Tro om ikke sitatet faktisk har noe for seg. Det skader i hvert fall ikke å forsøke. For hvem vet egentlig hva som er utrolige ting og ikke, eller hvor mange utrolige ting som skjer rett foran oss uten at vi legger merke til det.