søndag 29. juni 2014

Bølgero


Jeg sitter på en stein. Bak meg bruser det i busker og blader, men nede ved sjøen er det umulig å høre vinden suse gjennom det grønne. Jeg hører heller ikke bilene som kjører forbi bare et lite stykke unna. Det eneste jeg hører er duren fra båtene på vei utover fjorden, og bølgene som slår mot land. Vann mot stein. Solstråler glitrer i vannoverflaten. Om jeg lukker øynene litt, myser forsiktig utover vannet, glitrer det enda mer. Nå og da flyr en måke over meg, den skriker. Det er ikke så mange her i dag. Bryggen som til vanlig er full av bikinikledde mennesker er nesten tom. I dag er det bare et par med en hund som er der, stående på kanten mens de ser utover vannet. De prater. Ler. Etter en halvtime går de sin vei. Jeg er likevel ikke alene. Det er flere som har satt seg ned ved steinene, enten for å se utover vannet eller for å lese i en bok. Min bok ligger i fanget. Det er så deilig bare å drømme seg litt bort. Vinden gjør lukten av sjø enda tydeligere, og bølgene med sin jevne rytme gjør det til en helt annen opplevelse av å være her enn når det er mer stille på vannet. Innimellom kjører en båt forbi, litt nærmere land enn de fleste andre båtene. Jeg trekker føttene mot meg, likevel kjenner jeg vanndråper treffe nakne ben i det bølgene møter steinen like under meg. Jeg har solbriller med meg, men har tatt dem av for bedre å kjenne vinden svakt stryke over ansiktet. Stadig kommer det en sky, og solstrålene som får vannet til å glitre forsvinner. Det føles med en gang grått. Vannet, steinene. Om noen minutter kommer solen tilbake, en liten stund, før den igjen fanges bak en sky. Jeg leser videre i boken min mens jeg venter på solen. Uten solen blir det kjøligere, jeg fryser ikke, bare erkjenner at det er slik. Det er uansett ikke så varmt ute, men minuttene med sol gjør likevel en merkbar forskjell. Jeg puster dypt, kjenner sjølukten fylle lungene. Steinen jeg sitter på begynner å bli hard, litt ubehagelig. Jeg har aldri med meg noe å sitte på, og angrer stadig. Jeg bestemmer meg for å bli sittende en halvtime til. Tiden går fort når man sitter slik, vekselsvis lesende, vekselsvis drømmende. Blå flekker farger himmelen, men fremdeles er solen gjemt bak myke bomullsskyer. Jeg trekker den tynne jakken bedre rundt meg. Fraværet av solen, sammen med den lille vinden, begynner å gjøre det merkbart kaldere. Etter en stund kommer solen tilbake. Vannet glitrer, det kjennes mindre kaldt. Men det varer bare en kort, kort stund. Jeg ser på klokken. Den lille halvtimen er ennå ikke over, men jeg bestemmer meg likevel for å gå. Jeg kan heller besøke vannet en annen gang. Bølgene fortsetter å slå, i den samme rytmen. 

mandag 23. juni 2014

Parkkunst

Blant grusstier og grønne trær og busker og gress har det i parken like ved der jeg bor dukket opp noen nye gjenstander. 
Speilblanke flater reflekter både omgivelsene og alle som går forbi. Det hele er del av et kunstprosjekt. Jeg syns det er skikkelig fint. Det hele glir liksom så fint og naturlig inn på grunn av all speilingen - som dessuten gjør den lille parken litt mer spennende. 
Utstillingen, for det heter vel det når det er snakk om et kunstprosjekt (?), ligger i den ene enden av parken. Og om man går gjennom parken fra motsatt side av "porten" får man fort øye på en liten kube.
Kuben ligger slik til at man med en gang ikke forstår hva det er for noe. Det gjør selvsagt selve oppdagelsen litt mer interessant. Litt bakenfor og til siden gjemmer det seg en slags bue. Det er nesten fascinerende hvor mye de to figurene speiler omgivelsene, og jeg var veldig fristet til å løpe rundt i parken bare for å se hvordan jeg ble fanget opp av speilflatene.  Spesielt buen, ettersom man tydelige kan se hvordan den speiler flere vinkler samtidig - i tillegg til at den også speiler noe veldig enhetlig, alt avhengig av hvor man står. 
Slik ser det ut fra stien som går gjennom parken. I mine øyne får figurene parken til nesten å se litt magisk ut - i det dagen begynner å bli litt mindre lys. For min egen del skal det i hvert fall ikke mye fantasi til før det dukker opp både feer og andre fabeldyr i den lille parken - sammen med et lite magisk eventyr.
På den andre siden av stien finner man, i en slags halvsirkel, en rekke tårn eller stolper.
Det er likevel først når man kommer nærmere at man ser hvordan stolpene står i formasjon til hverandre.
Den lille plassen får meg til å tenke på indianernes totempåler - eller noe lignende. Kanskje mest på grunn av halvsirkelen, det gir på et vis et litt andektige preg. Samtidig er det nesten som å befinne seg i et speilhus når man går rundt omkring dem. På alle kanter kan man se en liten flik av seg selv, sammen med alt det grønne rundt en. Det er både gøy og estetisk sett veldig fint på en gang. Det er nesten så jeg skulle ønske at det dukket opp flere speilende gjenstander i dagene som kommer.

lørdag 21. juni 2014

Sommerskjørt i sommervind


Varm vind mot sommervarme kinn. Kjoler og skjørt som blafrer rundt bena, stoff som kiler mot naken hud. Sommerklær som føles enda tynnere når vinden tar tak. Vind som stryker over ryggen, som gjør at man henter frem tynne jakker når kvelden kommer. Vind som får meg til å smile, over skjørt som flagrer, over følelsen av at noe styrker forbi en, over en - forsiktig og stille. Som om man for en stund får en annen nærkontakt med verden vi lever i. Latter over at klær og hår beveger seg til alle kanter. Det er slike kvelder hvor jeg skulle ønske at jeg stod på en brygge, ved sjøen, for så å kjenne lukten av sjø og salt og vann mot ansiktet. Alene på en brygge, til lyden av bølger mot land, mens sommervinden får alt til å fremstå som et sommerlig kaos av liv og bevegelse.

fredag 20. juni 2014

Hagebiblioteket

Denne uken hendte det noe fint i Dronningparken like utenfor slottet. I det lille lysegule lysthuset har man kunne fått låne bøker, bøker som man kunne låne med seg ut i sommerværet - på en grønn benk eller ut på nyklipte og myke parkplener.
Det lille hagebiblioteket har vært et samarbeid mellom slottet og det deichmanske biblioteket i Oslo, og har vært åpent for alle som ville komme innom en tur. Jeg likte på alle måter tanken på et hagebibliotek, og måtte selvsagt ta turen bort. Ettersom lysthuset er ganske lite, var det bare et utvalg av bøker som kunne lånes. Likevel fant jeg mange godbiter, og kunne nok tilbragt flere dager i det sommerlige lysthuset. Samlingen av bøker bestod av både barnebøker, ungdomsbøker og litt mer generell voksenlitteratur, fra 1800-tallet og frem til ganske nylig utgitt litteratur, og i flere sjangre.
Selv var jeg så heldig å finne Tove Janssons "Kometen kommer". Boken var godt lest, jeg var nesten redd for at enkelte sider skulle falle ut, men jeg har lært å sette stor pris på utleste bøker. Slike bøker har gjerne noe helt eget ved seg, og jeg liker å tro at disse bøkene er blitt satt godt pris på av mange takknemlige leser. Jeg tok med boken ut og satte meg på en av de grønne benkene som omgir lysthuset.
Til lyden av fuglekvitter, barn som lekte på gressplenene og føtter som gikk langs grusstiene ble jeg med Mummitrollet og Sniff på spennende eventyr.
Solskinnet ble fort erstattet med grå skyer, men det satte på ingen måter noen demper på gleden av å sitte utendørs med en fin bok. Det litterære hagebesøket forble nemlig like fint og koselig.

onsdag 18. juni 2014

Blomsterbarn

 Som liten jente ble jeg aldri lei av å plukke markblomster. Små og store buketter fikk lov til å pynte opp kjøkkenbordet, både hjemme og på hyttetur. Blomster i forskjellige farger, som helt av seg selv fant sin naturlige plass i buketten. Jeg minnes skogholt og grøftekanter fulle av kløver, smørblomster og hundekjeks, og røde hyttevegger omringet av prestekrager. Jeg husker barnefingre lage kranser av løvetann, og beundringen av bekkeblomster og vannliljer hver gang vi var på tur i nærheten av bekker og vann. 
 Jeg gleder meg masse til sommerens dager litt utenfor sentrum. Til å vandre langs blomsterdekte grøftekanter, til å fylle hendene med blomster. Å kunne vite at selv om man reiser hjem igjen, vil det komme flere sommerdager med markblomster og barnegleder.

mandag 16. juni 2014

Hagebesøk

Forrige uke besøkte jeg for første gang en kolonihage. Jeg har lenge hatt lyst til å besøke disse små hagene som finnes rundt i Oslo, men har altså ikke tatt turen før nå nylig. Mitt første besøk blir nok ikke det siste. Det er nesten som en drøm å gå langs rekkene av grønne hager og små hytter. 
Overalt bugner det av grønne busker, blomster i alle slags farger, og fruktrær. Aldri har jeg gått et sted hvor lukten av hage og gress og blomster er så nær og intens som i en kolonihage.
Flere steder kunne man se hengekøyer og sjarmerende hagemøbler - det hele opplevdes som en kjempekoselig invitasjon til ordentlig hagehygge. Det beste er kanskje at det er et eget hageparadis i selve byen, som for en stund føles merkelig fjern og langt borte der man går under busker tunge av rosa blomster.

 Langs små gjerder og grønne busker står det skilt med sjarmerende veinavn, og forsterker inntrykket av at man befinner seg i et eget lite sommerparadis.
 Og i flere av hagene henger det lykter og krukker med blomster i fruktrærne. Jeg kan bare forestille meg hvor fint det må være når skumringen kommer.
De mange hyttene minner nesten om forvokste dukkehus. Små hus, som likevel viser seg å være ganske mye større om man får lov til å komme på innsiden.
Mens noen hytter ligger nærme de små gangstiene, ligger andre mer usjenert til - midt i den blomstrete hageidyllen.
Flere hytter er malt i den tradisjonelle røde hyttefargen, men mange er også malt i alle slags pastellfarger. Særlig gult og blått og rosa og noen helt lyse. Jeg tror jeg kunne gått rundt i flere timer. Gått rundt og sett på hyttene, på blomstene. Luktet på alt som gror. Drømt meg bort - for det er nesten som et lite stykke drømmeland.

onsdag 11. juni 2014

Tre ting

Tre ting som har fått meg til å smile i løpet av de siste ukene, ute på vandring i solen, på oppdagelsesturer til gater hvor jeg ikke har vært tidligere:
Et butikkvindu på et hjørne hvor de selger håndlagede tredukker og andre fine rariteter. Jeg har aldri vært innom selve butikken, men stopper gjerne utenfor for å beundre de fine tredukkene.
En kafé som pynter opp fortauet med lilla benker. Jeg elsker slike små fargedetaljer som får en hel gate til å se litt annerledes og litt mer trivelig ut. 
Inngangspartiet til et lite cateringsfirma. Synd de ikke eksisterer fremdeles, for det må ha vært et veldig trivelig sted å besøke. Stedet får meg til å tenke på slike gamle forretninger hvor alle varene stod bak disken. 

tirsdag 10. juni 2014

Gatevandring

Det er så koselig å gå mellom alle de gamle bygårdene rundt omkring i Oslo. Se fargene, de ulike stilene, og de mange byggene med sitt litt egne særpreg. Med små kafeer nede langs med fortauet, og butikkvinduer med finsaker og rariteter i. Noen bygårder er mønsterdekorert med murstein i forskjellige farger
Andre er mer overdådige, med ornamenter oppover hele veggen, og med smijernsbalkonger pyntet med blomster.
Noen vegger er dekorert med blomster, og andre steder titter en konge (?) ned på deg.
Litt bortgjemte steder gjemmer det seg balkonger sirlig pyntet med gipsornamenter.
Om man runder et hjørne kan man være så heldig å treffe på en dør dekorert nesten som et lite eventyr. Ser ikke dette litt ut som en prins med sin prinsesse?
Flere steder kommer man derimot til inngangsdører med glass i. Og er man riktig heldig ser man gamle trappegelendere sno seg oppover etasjene.
Det er ikke bare nede på bakkenivå man kan finne herlige detaljer. Ser man litt opp, dukker det frem både piper og spir og tårn.
Flere av de gamle bygårdene har dessuten karnapper. Tenk så fint å kunne ha et slikt et! Et sted hvor man kunne sitte for seg selv, se ut på alt som beveger seg utenfor, eller sitte inne en regnværsdag med en bok eller to.
Jeg tror aldri jeg kan bli helt mett på å se byen jeg bor i. Overalt finnes disse fine små detaljene, rekker med gamle bygårder og andre gamle bygninger.

onsdag 4. juni 2014

Feiende fransk

Det er så godt å skrive til musikk som man er glad i. På mange måter hjelper det å holde motivasjonen oppe, spesielt når man vet at ferien er der bare man blir ferdig med denne vårens siste eksamen. Denne gangen har jeg valgt å skrive til sanger brukt i filmer. Sanger som jeg bare syns er fine i seg selv, sanger jeg har nære og fine minner knyttet til, og sanger fra filmer som jeg liker. Som sangen fra Jules et Jim (François Truffaut, 1962). Jeg nynner med på melodien, de franske lydene og ordene forsøker jeg derimot ikke å uttale. Smilende hver gang jeg hører sangen, jeg får ofte lyst til å se filmen omigjen med en gang gitaren begynner å spille. Det skal jeg gjøre så fort eksamen er levert inn i morgen.