søndag 22. desember 2013

lys



Det er så fint å komme hjem til jul. Til julestjerner i vinduene, lys på det grønne juletreet (som også er pyntet i rødt og gull og sølv), lykter med lys like utenfor stuevinduet, og levende lys i alle kriker og kroker inne i stuevarmen. Det er så fint å dempe taklyset, og la hjemmet bade i et dunkelt jule- og stearinlys. Det er så fint når det er mørkt utenfor, og samtidig sånn lunt inne.

fredag 20. desember 2013

lyd



En kveld jeg jobbet på Nasjonal Jazzscene leste jeg i et gammelt musikkmagasin som jeg fant bak en eske. 

Å lytte er en kunst. Å lytte krever at man er aktiv, ikke passiv.
Å lytte er ikke noe man gjør mens man gjør noe annet.

Et intervju med en tidligere musikkprodusent fikk meg til å tenke på lyd. På hvordan jeg selv forholder meg til lyd, og hvor ofte jeg tar lydene rundt meg forgitt. Enten det er musikk, noen som prater i radioen, en buss eller bil som kjører forbi meg langs veien, regndråper som trommer mot vindusruten.


Å lære å lytte er som å lære å spille et instrument.

Å lytte er også følelsesmessig.

 Mye av det den tidigere musikkprodusenten snakket om, fikk meg til å tenke. Og det gav meg på ny lysten til å høre. Å høre etter livet og lydene rundt meg. Å stå stille, lukke øynene, og lytte. Ikke bare lytte med ørene, men lytte med hele kroppen.

Musikk er ikke (bare) lyder, og lyd er ikke (bare) musikk. 
Det er noe annet og mer.

Nå som julen snart er her, og følelsen av ferie kjennes godt og etterlengtet, skal jeg øve meg på å lytte. Sette meg ned, og kjenne med kroppen hvordan lydene rundt meg binder min egen verdensoppfattelse sammen. Lyd for lyd.

søndag 15. desember 2013

Det glitrer i trærne utenfor

Frozen Raindrops

Hverdagsmagi. Trærne utenfor vinduet mitt, kledd i glitrene vanndråper. På hver eneste gren, som om  hvert tre og hver gren er pyntet til fest. En fest i desembersolen. Hvem trenger trær pyntet med elektrisk julelys når naturen gjør seg like vakker på egenhånd?

lørdag 14. desember 2013

Kan du høre bjellene som klinger i solen?

Iceland
Noen ganger er det så fint. Å gå inn på biblioteket, la fingeren gli over rader av bøker. La hånden plukke ut en tilfeldig bok. Det var slik jeg fant Universets engler av Einar Már Gudmundson.

Når jeg tenker på sommeren, ser jeg utallige sommerfugler flagre rundt mellom husene, trolske sykler triller gjennom gatene og solstråler glitre på fuglevinger.

Páll er psykisk syk. Dette er hans erindringer, fra barndommen, oppveksten. Hvordan den trygge gaten hjemme, barndommens venner og naboer, hvordan livet og tilværesen endret seg i takt med tiden. 

Der er himmelen! Den bølger seg som et blåsvart teppe. Når jeg strekker meg opp i luften, raser stjernene ned og glitrer på gaten.

Universets engler er en liten bok. På poetisk vis skildrer den minner som løslig er knyttet sammen. Mennesker, tid, assosiasjoner. Jeg har bare såviddt begynt å lese den, men den er allerede en av de fineste bøkene jeg har lest i løpet av dette året.  

Ennå flyter mørket gjennom luftens rotløse baner. Ute glitrer det i snøslapset. Månelyset blinker. Under verdens stjerneprakt står lyktestolpene alene

torsdag 5. desember 2013

Listeniste

Jeg er ikke alltid en person som skriver lister for alt jeg skal gjøre, men noen ganger det skikkelig fint å kunne skrive ned alt man vet at skal skje i tiden som kommer.


- Julekort som skal skrives og sendes i posten. 
- Pensumbøker som fortsatt skal leses litt i. 
- Andre bøker å lese i når man trenger en liten skolepause. 
- Julegaver som skal planlegges og kjøpes. 
- Oppgaver som skal skrives, omgitt av studenter som alle kommer mer og mer i julemodus for hver dag, og som det skal bli så godt å levere inn når man er ferdig.


- Gå på teater. En feiring i seg selv når alle oppgaver er levert inn for denne gang.  
- Årets siste timer på Nova skal nytes. Litt mindre effektiv jobbing, litt mer kos og prat med fine radiomennesker. 
- Venninner man ønsker å tilbringe tid sammen med før det blir jul og alle reiser hjem til sine. 
- Julebord man skal pynte seg til.

Til tross for flere hektiske dager er det så mye, mye fint å glede seg over!

onsdag 4. desember 2013

Og pynten den lager man selv

Jeg har funnet frem barnet i meg. Jeg har funnet frem lim, saks og papir i forskjellige farger. Og jeg har laget julelenker, akkurat slik vi alltid lagde på barneskolen hvert år i desember. 
Med julemusikk i bakgrunnen og barndomsminner i tankene har jeg brukt tid på å komme i julestemning. Akkurat slik det skal være i desember. 

Nå skal julelenkene henges opp, og så er advent og jul også kommet hjem til meg (og hurra for det!)


fredag 29. november 2013

Fredag

red balls and an old radio
Jeg teller ned dagene til eksamene starter, 
ønsker at jeg hadde selskap av noen fargerike ballonger,
spiser kiwi til tungen blir sår, 
og klementiner så jeg nesten får vondt i magen,
jeg hører på radio
og danser for meg selv gjennom stuen.

Jeg drikker te fra en rosa kopp med Mummitrollet på,
har funnet frem en gammel film som jeg snart skal se
og forsøker å ikke tenke på de tingene som er blitt helt forsømt alle de timene jeg har tilbragt på lesesalen den siste uken. 

Jeg tenker på den adventskalenderen som jeg har så lyst på, men som jeg ennå ikke har fått meg til å kjøpe.

mandag 25. november 2013

Pauser midt i tiden

Pause
Noen ganger kunne jeg ønske at tiden kunne stoppes, bare for en liten stund. En stund hvor alle hverdagens tanker kunne legges til side, uten dårlig samvittighet. Særlig nå, en uke før eksamen. Siden tiden ikke kan stoppes, i hvert fall er det noe som ligger langt utenfor mine evner, forsøker jeg heller gjentatte ganger å legge alle studie- og eksamenstanker til side. Uten å bli stresset fordi jeg ikke er stresset noe som gjør meg stresset, på den måten blir det bare kaos alt sammen. Jeg forsøker å fortelle meg selv hvor flink jeg er til å ta en liten pause nå på kvelden, og forsøker å tillate meg selv å gjøre andre ting. Som å:

Lese noe helt annet enn pensumbøker. Kanskje den deiligste følelsen av alt. Å vite at jeg kan lese noe bare for min egen skyld. At ordene bare trenger å bety noe her og nå.

Gå små omveier på vei hjem. Kjenne novemberluften og de små minusgradene mot ansiktet. Høre på alle lydene rundt meg. Se bakken som sakte, sakte dekkes av et tynt lag av rim. En følelse av innestengthet som forsvinner. 

Lage små lister over alt jeg har lyst til å gjøre når siste eksamen er over. Alle bøkene jeg har lyst til å lese, alle filmene jeg har lyst til å se, alle små venninnetreff som skal gjøres før jul, alle julegaver som skal kjøpes og gis til de jeg er glad i. 

fredag 22. november 2013

Holding On

Det er litt tidlig. Typisk eksamensperiodetidlig, den tiden hvor man står opp litt tidligere enn ellers, klar for nye timer på lesesalen. Det er rart hvordan årets siste uker nærmer seg. Ikke så mye på grunn av eksamener som plutselig er der, nesten mer fordi det hele tiden blir mørkere ute. Slik ting blir så mye tidligere når man begynner å stå opp litt tidligere enn man vanligvis gjør. For å feire morgentimene litt, jeg har stor tro på at det gjør lesedagen litt bedre ved å gjøre morgenen litt ekstra koslig, tenner jeg stearinlysene på bordet. Det er lenge siden sist, oftest blir de kun tent på kvelden. I tillegg har jeg funnet frem en sang av jazzmusikeren Ellen Andrea Wang. Denne ene sangen som jeg blir mer og mer glad i for hver gang jeg hører den. Denne sangen som det føles helt riktig å starte denne fredagen med.

tirsdag 19. november 2013

Jeg er det dikt

088 - Dissipate
Jeg er det dikt som ingen skrev
Jeg er det alltid brente brev

Jeg er den ubetrådte sti
og tonen uten melodi.

Linjene er et utdrag fra et dikt av Inger Hagerup, Jeg er det dikt. Det dukket plutselig opp i hodet mitt. Ikke hele diktet, men disse fire versene. 

Hver gang jeg leser Jeg er det dikt river det litt i meg, i hele kroppen egentlig. Som om det er noe inne i meg selv, noe som vil ut, men som jeg ikke klarer å sette ord på. Klarer ikke finne ut av hva det er. Så leser jeg diktet en gang til, og en gang til etter det igjen. Så er alt rolig. Det er som om Hagerup får meg til å reagere på noe jeg ikke helt vet hva er, før hun på finurligvis gir et svar på denne tingen som jeg ikke finner ut av. 

Hvert semester sitter jeg med en følelse av at kroppen min vet noe jeg selv ikke vet. Kanskje er det derfor disse versene helt plutselig falt ned i hodet mitt, i tankene. For nå nærmer eksamen seg, fort. Tanker som spinner rundt i hodet mitt, noen ganger nesten uten av jeg vet det.

Nettene begynner å fylles av mindre søvn. Ikke fordi jeg tenker på noe spesielt, kroppen vil bare ikke sove. Som om den vet noe som jeg selv ikke vet, noe som utenfor min bevissthet, og som gjør at jeg ikke får sove. Denne ubevisste tanken.

Jeg syns det er rart, rart hvordan kropp og tanker kan leve så forskjellig. I hvert fall oppleves det slik noen ganger. Jeg funderer på om det er kroppen min eller tankene som plukket frem Hagerup igjen akkurat i dag. Kanskje var det en uro som måtte komme til bevissthet? 

Jeg er den stumme leppes bønn
Jeg er en ufødt kvinnes sønn,

en streng som ingen hånd har spent,
et bål som aldri er blitt tent. 

Vekk meg! Forløs meg! Løft meg opp
av jord og berg, av ånd og kropp!

Men intet svarer når jeg ber
Jeg er de ting som aldri skjer 

(Jeg gikk meg vil i skogene, 1939)

fredag 15. november 2013

God fredag!

morning tea
Oppkjøringen til høstens eksamener er kommet, og det er jammen meg også en liten forkjølelse. Jeg er heldigvis ikke så ofte forkjølet, eller syk generelt, men det er likevel kjedelig når baskeluskene tar tak i en. I et forsøk på å få det hele til å gli litt fortere over, har jeg tillatt meg selv å sove litt lenger akkurat i dag. Selv om det bare er fredag og jeg helt sikkert kunne fått litt mer ut av dagen ved å stå opp bittelitt tidligere. Likevel satser jeg på at det verste er over i løpet av helgen, og forsøker heller å gjøre denne morgenen litt hyggelig, midt oppe i rennene nese og sår hals. Denne morgenen har jeg derfor laget meg en stor kopp varm te, grønn te med jordbær, sammen med ristet brød med bringebærsyltetøy. Det er så godt med noe som er litt søtt når man er forkjølet. I det siste har jeg også funnet mange fine tekster i DUO, den digitale publikasjonssamlingen til universitetet i Oslo. Det er spennende, og ikke minst veldig motiverende, å lese tidligere studenters masteroppgaver. Om noen få år er det min egen oppgave som ligger der! Dessuten er det så mange interessante temaer som andre har skrevet om. Det er rett og sett en liten skattekiste, og et perfekt selskap til fredagsfrokosten. Håper dere alle får en fin dag! Min har i hvert fall ikke vært så ille hittil, til tross for gjentatte snufs.

torsdag 14. november 2013

Knapp i pose

Buttons Mammaen min samler på knapper. Hun har et relativt stort skrin, et skrin med mange små rom, og som er fullt av knapper i alle størrelser og farger. Mammaen min samler på knapper fordi hun strikker og syr ganske mye. Det betyr likevel ikke at jeg selv syns det er stor stas å få titte i mammas knappeskrin. Det nesten som å være en liten jente igjen.

Å titte på knapper i små hobbybutikker er alltid like spennende. Det er i slike øyeblikk jeg ønsker å være litt mer interessert i håndarbeid. Å ha en grunn til å gå rundt og se, velge ut egne favoritter blant de mange forskjellige, og med god grunn bære de med meg hjem i en liten papirpose. Denne spennende lille papirposen som knitrer der nede i vesken, som for en liten stund gjemmer bort de små runde skattene, og som gjør at det er like morsomt å ta dem frem fra posen igjen som det var å plukke dem ut blant alle knappene i butikken.
My button "painting"
Det hender jeg lurer på hvorfor knapper er så spennende. Kanskje er det likeve fordi knapper utgjør en slags pynt i seg selv, enten vi legger særlig merke til dem eller ikke. Ofte er det nettopp en knapp som kan få meg til å like et klesplagg, nettopp fordi det kanskje er den ene tingen som gjør akkurat det klesplagget litt unikt. Annerledes. Og det er også disse knappene som det er gøyest å få øye på. Knapper man ikke har sett før. 

Foreløpig har jeg ingen planer om å samle på mine egne knapper. Skulle det likevel være en lite hylle på veggen den dagen jeg for første gang kjøper meg mitt helt eget hjem, kan det likevel hende at samlemanien tar overhånd. Et lite norgesglass, fullt av små og store knapper i alle farger. Et glass som med alle sine farger kan få meg til å smile hver gang jeg ser det, og som inviterer til koselige stunder med hobbyverksted og "knapper ut over hele kjøkkenbordet".


søndag 10. november 2013

Frokost med Audrey

Noen søndager er det verdt å stå opp litt tidligere enn man egentlig må. Spesielt når man kan spise frokost i pysjamasen, i sofaen, med en mummitrolletkopp med varm te i, nystekte rundstykker som fortsatt er varme, og med Audrey Hepburn og George Peppard som eneste selskap. Håper dere alle får en nydelig søndag!


lørdag 9. november 2013

onsdag 30. oktober 2013

Klipp ut, heng det på veggen

Mange ganger har jeg ønsket meg en ordentlig utklippsvegg. En vegg full av bilder funnet i diverse magasiner. Flere ganger har jeg begynt, men selve utklippsveggen har uteblitt. Noen utklipte bilder henger likevel rundt omkring, godt fordelt på rommets fire vegger, i god blanding sammen med postkort, tegninger og andre fine ting som har kommet seg opp på veggen. Med en håndfull gamle D2-magasiner fra tidligere i høst for hånden, gjør jeg likevel et nytt forsøk. 

Disse tre er utklipp fra to helsidebilder. Bildet i midten har jeg klippet ut fra en reklameannonse. De to bildene på hver side hadde jeg først tenkt å ha som ett bilde. Til slutt endte jeg likevel med å klippe bildet i to. I tillegg er bildene klippet litt ulikt for å skape litt asymmetri. 

I en liten artikkel om sykler fant jeg disse fine bildene:
Bildet er egentlig en slags collage bestående av flere bilder. Jeg syns sammensetningen var så fint at jeg like så godt klippet ut hele collagen. 
Bildet til venstre er fra en artikkel om unge kunstnere, og er opprinnelig et fotografi av argentinske Amalia Ulman. Et spennende fotografi med både kontraster og (farge)harmoni, og et foto som gjør at jeg håper på å se mer av Ulman ved en senere anledning.

tirsdag 29. oktober 2013

Image Troopers

Se IT, Love IT, Wall IT. Eller på norsk: Se det. Elsk det. Heng det på veggen. Mottoet til fotografene Merete Haseth og Janne Amalie Svit. Jeg titter på bilder, drømmer meg bort. Langt av sted. 

Å se på bilder er noen ganger som å komme til et helt nytt sted. Opplevelsen av å ville se seg over skulderen og være tilstedet i selve bildet. Kjenne vinden stryke over kinnet. Kjenne lukten av jord og vann og trær og gress. 
Jeg syns det er spennende hvordan bilder og minner henger sammen. Hvordan et bildet gjør at kroppen husker både lukter, smaker, lyder. Hvordan et bilde kan få deg til å huske hvor varmt eller kaldt det var en dag for lenge siden, et helt annet sted. 
Fotografiene er tatt av Merete Haseth og er lånt herfra

mandag 28. oktober 2013

Min lille japanske fascinasjon

Scarlet tinged Japanese maple leaves
Hver gang jeg går forbi, og hver gang jeg venter på trikken. Hver dag. Treet bak den grønne hagebusken. Treet med de røde bladene. Blader som er røde fra tidlig sommer til høst, blader som gradvis får en sterkere og sterkere rødfarge fra sensommeren av og utover høsten. 

Min fascinasjon for trær eier ingen grenser. Stadig blir jeg betatt av et nytt tre, av formen på et blad, av fargene, av greinen som strekker seg mot himmelen. Om jeg noen gang får en egen hage skal det være en hage hvor trærne står for magien. Og et av disse trærne skal være en japansk lønn. Akkurat som det røde treet på den andre siden av den grønne hagebusken. Akkurat som det lille treet med røde blader. Akkurat som det treet jeg har vært betatt av siden jeg flyttet til Skillebekk, og som aldri slutter å fascinere meg. Som fortsatt er like vakkert, og som får meg til å smile der jeg står og venter på trikken en tidlig formiddag.
 

onsdag 23. oktober 2013

Hverdagsfilm

birds II
 I dag har Debussy holdt meg med selskap. Lydene av et piano, Clair de Lune som bølger seg gjennom bevisstheten. Det er som å leve i en film. Om jeg stenger alle andre lyder ute, forsøker å skape meg et mentalt rom av stillhet, ser jeg byens hendelser rytmisk bevege seg til musikken. 

Noe lite og mørkt farer over meg. Jeg ser opp. Himmelen er dekket av grå skyer. Et sted det oppe, like under skyene, flyr en masse fugler sammen i formasjon. Det er som en dans. Rundt og rundt. Alle fuglene har sin plass. Noen ganger foran. Andre ganger flyr en fugl ut til siden, tar en liten sirkel - nesten som en piruett, før fuglen igjen finner sin plass blant de andre fuglene. Jeg begynner å undre meg over hvorvidt det er en tanke bak. Er det tilfeldig at de flyr som de gjør? Rundt og rundt i sirkler, men likevel i ulike formasjoner fra gang til gang. 
raining city
I dag ser hele byen grå ut. Jeg skulle ønske at alle kunne høre den samme melodien som jeg selv hører inne i hodet mitt. Det passer seg liksom litt fint. Det er ikke det samme som månelys som skinner. Likevel føles det ganske bra med klare pianotoner til den grå hverdagen. 

Nok en gang flyr fuglene. Så høyt oppe ser de alle sorte ut. Debussy er ferdig med sin runde Clair de Lune, likevel slipper ikke sangen meg. Igjen og igjen kommer den tilbake. Til stadighet lever jeg som i en film. De grå skyene med de sorte fuglene på. Fugler som danser. Jeg ser meg rundt der jeg står, ute på t-banestasjonen. Flere steder ser jeg regntøy, støvler, mennesker kledd i sterke fine farger. Det er nesten noe av det fineste. All kontrasten til det grå og våte.

mandag 21. oktober 2013

Kvifor, eg veit ikkje


Kvar einaste gong hende det. Ropa deira brøyt gjennom stillheita. Ein protest som ikkje kunne stoppas. Kvifor må vi læra nynorsk?Kvar gong for ein tanke gjennom hovudet mitt, stille, kvifor ikkje?

Eg har alltid lika nynorsk. Kvifor spør nokon, eg veit ikkje. Vener tenkjer tilbake til dei var små og vi alle sat føre fjernsynet og høyrde røyskatten frå Dyreskogen ropa: ikkje få panikk! Deira fyrste møte med nynorsk. Dei likte det, da. Men ikkje når dei sjølv måtte skrive. Dei likte å sjå og høyre, berre dei ikkje måtte bruke språket sjølv.

Nokon gonger seier eg det, høgt. Eg likar nynorsk, eg. Orda, eg likar korleis det høyrast ut. Likar korleis bokstavane er set saman. Men det er ikkje berre difor eg likar nynorsk. Dei andre er alle samde, alle dei som eigentleg er imot. Nynorsk er fint, når andre skriv eller talar. Det er fordi målet er så litterært, difor likar dei det. Ja, seier eg. Nynorsk høyrast fint ut. Men det er ikkje berre difor eg likar det. Dei forstår ikkje, ikkje heilt. Eg forstår det ikkje sjølv. Kan ikkje forklare kva eg meiner. Må eg vite det? 

Nokon gonger sit eg med en kjensle om at bokmål ikkje er målet mitt. Det har alltid vore der, men er har aldri valt det sjølv. For nokre år sidan leika eg med tanken om å skrive riksmål. Litt likt bokmål, men lika vel noko litt annleis. Ein leik med det språket eg alltid har skrive. Eit lite paradoks, eigentleg. For dei som skriv riksmål har aldri vore for nynorsk. Eg likar båe. Difor har eg skrive på nynorsk, for fyrste gong sidan vidaregåande. Kvifor ikkje?

(Orsak for moglege skrivefeil. Nynorsken og eg har ikkje vore ordentleg i samarbeid på alt for lenge)

onsdag 16. oktober 2013

Under et tre



Her om dagen, da jeg var oppe og gikk rundt Songsvann, fant jeg frem til dette flotte treet. Jeg kan like gjerne innrømme det, jeg ble faktisk litt forelsket i det. Fortsatt finner jeg frem bildet for slik å lettere kunne drømme meg tilbake til nettopp dette treet. Dagdrømmer om en benk. Under treet. En benk perfekt for timer med en bok, et varmt pledd, solen som varmer i ansiktet, og varm drikke på en termos. Kanskje er det ikke en benk der, selv ikke i drømmen. Likevel dukker det opp pledd og piknikkurver. Piknik hører kanskje først og fremst sommeren til, likevel kunne jeg gjerne spist lunsj ute i det fri i selskap med dette ene treet. Jeg tenker tilbake på gamle fortellinger, historiene fra Hundremeterskogen. I dagdrømmen tenker jeg at; dette treet ville vært et alle tiders sted for en piknik hadde jeg bodd i Hundremeterskogen. Da ville både treet og jeg blitt et eget lite eventyr.

Jeg drømmer om flere trær, går rundt og titter og kikker etter flere flotte, og venter på den neste forelskelsen (rar som jeg er).

tirsdag 15. oktober 2013

Rusle

waltzing leaves
Noen ganger går man på tur. Noen ganger spaserer man.  Noen ganger promenerer man. Om høsten er det allerbest å rusle. Blant løvet. Under løvet på trærne. Gjennom løvet på bakken. Om høsten har jeg lyst til å sparke alt løvet på bakken, få det opp, bortover. Lage mest mulig lyd. Lyden av høst. Om høsten har jeg lyst til å fange armene fulle av løv for så å kaste alt høyt opp i luften. Se bladene i all deres høstprakt falle så flott mot bakken igjen. Akkurat som da jeg var liten. Jeg tenker: høsten altså. Sukker lavt for meg selv, av glede. Fordi jeg aldri får nok av den. Det er derfor jeg liker å rusle. Nå når høsten er her, gjennom løvet på bakken. 

mandag 14. oktober 2013

Te i et annet tiår

Du vet den følelsen man får når man kommer til et nytt sted, når du går inn i rommet, kjenner på atmosfæren, lydene, luktene, fargene. Du vet, all den skjulte spenningen, forvetningene, som løper rundt i kroppen. Når du ser på menneskene som fyller rommet, kjenner på stemningen som møter deg med en gang du setter foten innenfor. Når det kribler litt i magen allerede før du kommer ordentlig inn, fordi du allerede ved første blikk kjenner på følelsen av at; her kommer du til å trives. Slik er det å gå på besøk til Kaffefuglen. 
Rundt omkring på veggene henger det alle slags bilder og plakater, som disse fine her. 
På den ene langveggen henger det en stor hylle, full av herlige nips. En liten tv, små vaser, glass, tallerkener og andre sjarmerende ting. Under hyllen står det en liten benk, som blant annet har fått besøk av en liten globus. 
 Møbler og lamper i riktig ånd gjør det ekstra koselig og gjennomført. Jeg skulle forresten gjerne hatt den brune skinnstolen stående i min egen stue. 

Et herlig skilt med en viktig beskjed
Myke sofaer, store vinduer og nok en lampe - som i tillegg matcher sofaen perfekt i fargen
Under hele besøket ble det spilt rolig og avslappende musikk. Dessverre var musikken ganske digital. Jeg hadde frydet meg stort om det var denne fine spilleren her som stod for musikken. Uansett gleder jeg meg masse til å komme tilbake.

torsdag 10. oktober 2013

Minner kommer på pinner

Memories
Det å forske på minnet og hukommelsen må være utrolig spennende. Bare tanken på hvordan minnene mer eller mindre lever seg eget lille liv, inne i mitt eget hodet, kan få meg til å gruble. Hvordan en lukt, smaken av noe man spiser eller drikker, en lyd kan hente frem minner og opplevelser som man helt hadde glemt. Hvordan bladene på et tre, en farge som kanskje bare såvidt skiller seg ut fra trærne rundt seg, får deg til å tenke på et annet tre, en annen dag, et helt annet sted, et helt annet år. Et minne som egentlig oppleves som litt uvesentlig, hvorfor husker jeg akkurat dette? Men som likevel, et lite øyeblikk senere, bærer med seg enda flere bilder og minner fra dette bortglemte treet, denne dagen, et helt annet sted, for flere år siden. Hvordan en hel film av bilder begynner å rulle, bli større og større. En fargefilm som ukontrollert utspiller seg på netthinnen. Også er det litt fint, fordi man ikke var forberedt på at det skulle skje. Små hverdagsgleder som man en dag for lenge siden trodde bare hørte til denne ene dagen, likevel så kommer det tilbake, som en ny hverdagsglede, en helt annen dag mye senere. Kanskje starter det så enkelt som med et blikk på noe. Noe helt vanlig. På vei til trikken eller mens man venter på bussen. Så kommer minnene. Du husker hvor varmt det var, hvem du var sammen med, hva dere lo av, hva dere spiste eller drakk. Og kanskje begynner du å huske noe du en dag for lenge siden forsøkte å huske, men som du tilslutt måtte gi opp. Nå husker du det, bare på grunn av et lite uskydlig blikk på verden omkring deg.

lørdag 5. oktober 2013

Helg


Nye blomster på bordet
Stearinlys og telys som lyser hele dagen
Følelsen av å kunne sove lenge etter en uke med tidlige morgener hver eneste dag
Dra på venninnebesøk
Lakere negler og føle seg litt ekstra fin
Lange formiddager med pledd og en liten bok

mandag 30. september 2013

En liten sannhet, to

Tidligere i år ble jeg utfordret til å komme med åtte sannheter om meg selv. En gang for lenge siden kom den første, her er en liten sannhet nummer to:

mrs. cold
Noen ganger, når det er kaldt ute, syns jeg det egentlig er litt deilig å fryse. Det er som om kroppen blir mer levende. Hele meg blir noe fysisk på en annen måte. Jeg kjenner meg selv, jeg er ikke bare noe som eksisterer, jeg er noe som faktisk lever. Kroppen som svakt skjelver, stive og kalde lemmer som lengter etter å komme inn i varmen. Det høres kanskje litt rart ut, men sjeldent føler jeg meg så levende som når jeg er ute og går i høst- eller vintermørket, under en mørk himmel med stjerner på, gule blader som farger fortauet. Også fryser jeg. En slags behagelig frost. Samtidig vet jeg at jeg snart er hjemme igjen, hjemme i varmen. Hvor jeg kan kjenne frosten gradvis forsvinne fra kroppen. Varmen som gradvis bølger gjennom kroppen. Kalde hender som varmer seg på et varmt krus med drikke.

torsdag 26. september 2013

In the doldrums

For et par uker siden hørte jeg denne låten spilt i Bra trommis, et av musikkprogrammene på Radio Nova. Siden har jeg spilt den sammen sangen flere ganger selv, både på radio og hjemme. Jeg smiler, danser i takt med rytmen, smiler litt til. Stadig går jeg rundt og nynner, ikke så mye på teksten, som noen steder er litt vanskelig å få med seg når sangen bare står på i bakgrunnen. Glad blir jeg likevel, der jeg går og nynner "stop stop stop" og "tap tap tap" for meg selv. 

onsdag 25. september 2013

Høstprat

Goodfeeling autumn
Autumn Apples
Jeg fryser litt, pakker meg inn i et varm skjerf til jeg blir varm igjen. Drikker litt varm te, slik at kulden forsvinner fra kroppen. Krøller meg sammen under et pledd når kvelden kommer. På den måten gjør det liksom ingenting, på den måten er det helt i orden at det blir litt kaldere ute, samtidig som det fortsatt er fint. Fint fordi det er høst.

Jeg tenner telys rundt omkring, særlig fordi det blir så fortere mørkt ute. Allerede. Et lys her og et lys der. Det blir lunt og koselig, akkurat slik det skal være når høsten lever like utenfor.

Jeg skriver brev, smiler for meg selv, fordi det er koselig, fordi det er noe jeg gjør litt for sjeldent. Men nå gjør jeg det. To brev, som til slutt puttes inn i hver sin hvite konvorlutt. 

Et eplefat. Nyplukkede, norske epler. Det lukter epler over alt. Det er kanskje det fineste. Å sitte i sofaen, under pleddet, mens man kjenner lukten av epler. Høstepler. 

Jeg titter ut gjennom vinduet. Utenfor er det helt mørkt. Men for noen få timer siden, når solen ennå var å se på himmelen, da var det mulig å se høsten like utenfor. Trærne med blader i grønt og gult og oransje og rødt. Høstens fargespill en håndsrekning utenfor vindusruten. Med blå himmel på andre siden, solen som gjorde fargene ennå mer gyldne.

torsdag 19. september 2013

Fint, så fint

Would You Lay With Me?

Radioen står på i bakgrunnen, musikk og prat om hverandre. Selv har jeg krøpet opp i sofaen, krøllet meg sammen under et pledd. Kalde frysninger løpet raskt igjennom kroppen. Jeg vet ikke helt hvor de kommer i fra, eller hvorfor. Jeg pakker meg enda bedre inn i pleddet, mykt stoff mot myke kinn, kjenner varmen som sprer seg etter den gjennomløpende kulden, som kom og forsvant like fort. På bordet ved siden av meg ligger en bok, egentlig burde jeg lese, men det er så deilig bare å ligge stille. I sofaen, pakket inn i et pledd. Så deilig bare å være til, å ligge stille, la tankene løpe, høre stemmene som prater ut igjennom radioen i bakgrunnen.  En fin sang kommer plutselig, jeg vet ikke hva den heter, fikk ikke med meg hva programlederne sa. Jeg smiler dovent, strekker kroppen, forsøker i et lite sekund å bli enda lengre enn jeg vanligvis er. En fin liten liste over gjøremål dukker opp i hodet mitt. Jeg får lyst til å danse, til sangen, som jeg ikke vet hva heter fordi jeg ikke hørte etter hva programlederne sa. Noen få minutter av livet, passert, mens jeg lå pakket inn i et pledd på sofaen. Noen få minutter som jeg aldri vil få tilbake, men som likevel viste seg å bli så fine, så fine. Jeg står opp, skrur opp volumet på radioen, går ut på kjøkkenet for å lage meg en kopp te. Nå skal jeg være flink, flink på en fin måte. Jeg skal tenne lys, skrive brev, og lese på boken som jeg burde startet på for lenge siden. Og jeg skal høre på radio. Behagelige stemmer som snakker i bakgrunnen, fordi det er fint, akkurat som minuttene under pleddet i sofaen. Det er fint, så fint. Livet, lyden, varmen og kvelden.

tirsdag 17. september 2013

En soldag som ble til kveld

Jeg tenker tilbake. Tilbake til en time ute i solen. Solen som etter hvert ble borte, telys som tentes på bordet, blomster som fortsatt stod der etter sommerens feriedager.
Et pledd som varmet bena, ikke fordi det var kaldt, men fordi det liksom bare hørte dagen til. Høstdagen, ettermiddagen, som var i ferd med å bli kveld. En bok å lese i, en varm kopp te. Solen som svakt, så svakt varmet mot ansiktet. 
Varme ullsokker på føttene, litt forskjellige fordi jeg ikke klarte å finne to like. Kvelden som sakte nærmet seg. Teen som ble drukket opp, hender som begynte å bli kalde. Solen som ikke lenger varmer ansiktet, den var der, men likevel litt fraværende. Som om den var der for å varme noe annet enn meg. Lyset som gradvis ble mørkere. Boken som ble lukket igjen, en jente som krøp inn i seg selv der under pleddet. Til slutt så himmelen slik ut:

mandag 16. september 2013

En grå kveld i september


Grå skyer. Venninneprat. Regndråper som faller mykt ned på bakken. Varme kopper med te. Pledd å tulle seg inn i, når kvelden blir kaldere, når gråværet gjør luften råere og fuktigere. Venninneprat om fine ting. Og en nesten tom kafé, fordi alle andre sitter inne, vi sitter ute. Det er søndag kveld, frikveld, noe som kjennes skikkelig herlig. Og jeg har vært flink. Ikke bare har jeg vært flink, jeg blir også oppfordret til å fortelle de andre at jeg har vært flink. Det kjennes rart. I hvert fall litt. Og likevel kjennes det også litt herlig. Det er slike ting det blir fin venninneprat ut av, når alle får lov til å fortelle om seg selv, hvor flinke de er, ting de er stolte over. Det blir mørkere mens vi sitter der. Regnet øker i mengde. Likevel gjør det ikke så mye. Fordi det fint, fordi det er søndag, og fordi det finnes en varm dyne å krype under når man kommer hjem. 
En søndag kveld i september