onsdag 29. august 2012

Linedanser

Balancing actJeg lurer på hvordan det er å gå på line. Ikke en slik liten man kan feste mellom to trær i parken. En ordentlig line. Høyt over bakken. Kjenne overkroppen strekke seg grasiøst mot himmelen. Lette bevegelser med føttene, i det den ene foten atter en gang plasseres foran den andre. Alt fokus rettet mot denne ene repeterende bevegelsen. Det er i slike øyeblikk jeg skulle ønske jeg hadde en hage. En hage, to trær, og en line jeg kunne spenne opp akkurat mellom de to trærne. Så kunne jeg øve. Øve og øve, hver dag. Kanskje ble jeg flink, litt etter litt. Med armene ut til siden, som en fugl. Blikket rettet mot et punkt litt lenger fremme. Tanker og kropp som til en hver tid må stole på at foten trår rett på linen under en. Som om jeg egentlig bare balanserte på en oppmalt strek nede på bakken. Kanskje ville jeg tilslutt kunne danse bortover. En lang rekke grasiøse bevegelser mens føttene med letthet beveger seg bortover. Fra den ene siden til den andre, en fast avstand mellom de to trærne. Den ene dagen omgitt av et malerisk grønt landskap, skapt av gress og blader. En annen dag omgitt av høsten gyldne farger, men likevel gå den samme strekningen. Med selvsikkert sinn, og med en følelse av fullstendig ro og stabilitet i kroppen.  

tirsdag 28. august 2012

Kveld

Today is raining day,Happy Birthday to me!Regndråper på vinduet. Som små perler på et mørkt speil. Dråper som glitrer i skinnet fra telysene på bordet foran vinduet. Kanskje bringer natten med seg flere..? Et dyssende teppe av regnlukter som sniker seg inn i rommet gjennom det åpne vinduet, regn som rytmisk trommer mot speilets glass. Noe av det beste jeg vet er å sovne til lydene og luktene av regnet utenfor. Å kunne slukke lyset, stå foran vinduet, tett inntil, gjemt bak gardinene. Kjenne regnet så nært, så nært, men likevel være inne på den andre siden. Adskilt fra det våte gjennom glasset midt på veggen. Kjenne kulden fra vinduet ettersom solen ikke lenger varmer, for så å krype inn under den varme dynen. Fortsatt i selskap med regnet utenfor. Akkurat slik liker jeg det. Og inntil videre - varm te i den store, hvite koppen med blomster på. Som om koppen forsøker å skape et minne om alt det sommerlige som nå er i ferd med å bli til høst. Lysene på bordet som ikke har vært tent på lenge. Nå står de der. En varm kontrast til det våte, mørke og kalde utenfor. Som en bekreftelse på at det fortsatt er kveld. Det er enda noen timer igjen av denne tirsdagen. Enda en tid før kvelden blir til natt, tirsdagen blir til onsdag.

mandag 27. august 2012

Den første følelsen

Late August
Den første følelsen. Den aller første følelsen - av høst. I dag formiddag, på vei til det som var planlagt å skulle bli min første virkelige flinke dag som student dette semesteret. Til tross for en ettersittende følelse av sommer og ferie i kroppen. Men ikke nå lenger, ikke helt i hvert fall. For første gang var på flere vis høsten kommet. I den nakne følelsen i det jeg kom ut i solen uten skjerf. I det solen varmet på høstlig vis på benken utenfor lesesalen. I bjørketrærnes blader, som plutselig ikke lenger var farget like sommerlig grønne. Som om bladene allerede er forberedt på alt det kommende gule. Følelsen av høst i det lukten av gamle bøker nok en gang omringer en inne på lesesalen, eller i det man kommer hjem og kjenner at te ikke lenger bare smaker te. Den har fått det litt særegne og høstlige preget over seg. Det som gjør at denne koppen med varm drikke smaker enda litt bedre enn det den gjør sommerstid. Over alt virker fargene mattere. Solen i ansiktet mindre skarp, mer dus, som om også den har fått et høstlig slør over seg. Over alt, studenter med ryggsekker fulle av bøker. Med forventning over hele ansiktet. Solrike benker fulle av pausende lesere, med kaffekopper i hånden og dagens lunsj i fanget. Så da er den kanskje allerede kommet, høsten.

fredag 24. august 2012

Lykke....?

LadyBird_On_Daisy
En marihøne i taket. Rød, med sorte prikker på. I seg selv en liten prikk, mot resten av takets hvite flate. Jeg lurer på om det kanskje kan bringe lykke..? Eller må den da kanskje først fly sin vei. Fra pekefingeren, er det ikke så..? Rart er det i hvert fall, å finne glede i en slik liten bille. Spesielt med tanke på at insekter generelt er noe jeg ikke finne spesielt stor glede i ellers. Bortsett fra marihøner. Disse små og rød. Med prikker man som barn var veldig opptatt av. For tenk om det virkelig var sant at antall prikker fortalte hvor mange år marihønen var. Og tenk om det er litt sant at den også bringer med seg lykke. En flyvende lykkebringer, på vei fra sted til sted. Kanskje kommer den til deg neste gang...

onsdag 22. august 2012

Den som kunne fly

Flying swansflamingos flying away...fly away
Noen ganger. Disse ordene kunne nesten vært en følelse i seg selv. I hvert fall er det ord som rommer så veldig mye. Noen ganger, og alt kan skje. Følelser som kommer krypende, minner og assosiasjoner som dukker opp, tanker, ønsker og drømmer som på eget vis begynner å leve. Akkurat slik det hendte i dag. I dag, denne ene av de mange noen ganger. En stillhet, en ro. Et lite sekund, øyne som tittet ut gjennom vinduet på t-banen, et blikk ut mot den store, grålagte himmelen. Det store blå, gjemt bak grå skyer. Og et fly. Jeg har alltid hatt lyst til å fly. Å kunne forvandle meg selv til en fugl. En liten skapning, som med lettet kan strekke vingene ut, fly av gårde. Denne lekende reisen høyt der oppe. Det er i hvert fall slik jeg ofte tenker om det. Følelsen av sommerbrisen mot ansiktet, vinden som stryker langs kroppen, og som hjelper en til å stige høyere og høyere oppover himmelen. Landskapet under. En stor grå masse, blinkende av lys i alle varianter, senere erstattet av grønne skoger, åkre, vann. Og jeg lurer litt, om det ville kjentes som en ekstra letthet. Som om noe utenfor en selv slapp taket i kropp og sinn, i sekundene før alt det fysiske ved selvet lot seg sveve av gårde. Kanskje, eller kanskje er det bare jeg som tenker slik. Som om noe utenfor meg selv også slipper tak i det drømmene begynner å fantasere om å kunne fly. 

mandag 20. august 2012

Reiselysten: Amsterdam....?

Av ulike grunner har denne sommeren blitt en typisk "bare være hjemme"-sommer. Det har imidlertid ikke satt en stopper for de mange drømmene. Heller ikke at jeg i dag hadde høstens første forelesning, at flere av fjorårets bøker er solgt, eller at Radio Nova igjen er i gang for fullt. Og et av stedene jeg stadig drømmer om, er og blir Amsterdam. Egentlig uten at jeg helt vet hvorfor. Kanskje er det bare en av disse byene man har hørt så mye om, og som en eller annen gang fester seg som en liten uforglemmelig idé et sted blant alle tankene. Uansett hadde jeg ikke hatt noe imot å forlenge sommeren litt, for så å vandre langs slike bybilder som dette
Kanskje kunne man besøke noen av de kjente coffee shops'ene rundt omkring i byen, med herlige mønstre og detaljer i alle slags farger. Og selv om de hverken selger kaffe eller te, ville nok flere av dem kanskje være verdt et lite besøk - i hvert fall på utsiden
Det hadde heller ikke gjort noe å vandre langs kanalene, med blå himmel over hodet, byen som speiler seg i blikkstille vann, og med hus som minner om koselige bygninger laget av legoklosser
Er man heldig kommer man kanskje også over små, fargerike detaljer rundt omkring i byen. Detaljer som småbåter på rekke og rad i forskjellige farger, de mange og velkjente tulipanene, eller en fargerik sykkel - til og med. Det hadde i såfall ikke gjort annet enn å sette et perfekt punktum for hele reisen. Tenk den som kunne det..!
Andre reiselystne steder - se her og her

torsdag 16. august 2012

Stein, dikt og minner

Stone
Noe av det fine med Inger Hagerup sine dikt er at de vekker så mange fine assosiasjoner. Ord og fraser som henter frem glemte minner og øyeblikk, drømmebilder som trer frem foran hverdagens realiteter, små smil som får munnen til å kruse seg. Et av favorittene mine er diktet om steinen. Dette diktet som henter frem barnet i meg. Plutselig er jeg ti år igjen. En liten pike på utflukt "i skogen". Med lette sommersko, sommerkjole som flagrer i det man løper bortover stien. Trærne som lager en behagelig skygge fra den varme solen. Små hender som snarlig og fort fylles med en bukett prestekrager og kløver. Et veltet tre som må utforskes, og under denne, dagens fineste steinfunn. En liten rund og grå. Eller kanskje er den kantete, ru. En kald stein i varm hånd. En liten skatt, en hemmelig venn. En venn man tar meg seg hjem, hvisker små ord til i smug. Eller kanskje er den stor. En betryggende flekk i det stadig forrandrede skogholtet. Grå og grønn, i det ene øyeblikket kald av trærnes skygge, det neste øyeblikket varm av solens gjennomtrengende solstråler.  

Så var det den gode stein
med bred og mosegrodd rygg
som ble min hemmelige venn,
hos den var jeg alltid trygg.

Der kunne jeg gråte og le,
den visste og skjønte alt,
og brydde seg aldri om
hvordan ordene falt.

Urokkelig - stor og stum,
den samme i sol og regn.
Hvor godt jeg begriper dem
som gjorde seg guder av stein.

- Inger Hagerup -

onsdag 15. august 2012

Så god og ny

PIMP MUSIC SCHOOL
Blanke ark. En hel bok, klar til å skrives i. Spenningen når man åpner den. Ikke fordi det står noe der, men over alt som en dag skal stå der. Denne boken, som alene skaper nye følelser. Følelser av noe nytt som er på gang. En påminnelse om kommende minner, gleder og forventninger. Omslaget er hvitt med litt skrift i sort, og når man åpner den kjenner man lukten av nytt papir. En lukt som snart skal blande seg med lukten av blyant og penn. Favorittpennen er den beste å skrive med. Spesielt når det handler om ting som ikke er av det mest spennende. Kommende hendelser og planer som dirrer av noe litt ukjent, men likevel ikke så altfor fremmed. Hendelser som man på en merkelig og egen måte gleder seg til, på en måte en litt rar følelse. Mest fordi man ikke helt hva skal skal forvente seg, blandet med en viten om noe som innebærer mer enn bare ren glede. De beste tingene er de man gleder seg til. Planer som med tid og stunder kan dekoreres med blomster og hjerter, en påminnelse om noe som er litt utenom det vanlige. En liten utflukt, en bakedag, eller kanskje en liten hemmelighet. Bit for bit settes de mange tingene sammen, nesten som på en linje, bare at denne linjen er inndelt i sider. Sider og ark som vil se både like og forskjellige ut på en gang. Deretter vil den alltid være der, et fast innslag i hverdagen. En venn du stadig ser på med glede, med ditt eget navn skrevet inn i på første side. Din helt egen almanakk

tirsdag 14. august 2012

Blomstrende tankeflukt

Et bilde, en drøm, en tankeflukt. Dager som går tilbake til det normale igjen, rutiner som på ny faller på plass. Det er i slike tider det burde være ekstra lov til å drømme seg litt vekk, lage seg en liten luftboble litt utenfor all hverdagsliv, og tenke på noe fint. Og med et blomstrende tankespinn fra sommerens tilfeldige lesegleder, og med inspirasjon av en nyinnkjøpt bukett roser, er det akkurat det jeg tar meg selv i å gjøre. Tanker og bilder, uendelige "tilfeldig kommet over"-opplevelser, og ønsker om en hage. En hage helt for meg selv, akkurat slik jeg vil ha den, med bortgjemte lesesteder, trær på rekke og rad, en huske man drømmende kan gynge frem og tilbake på, et lite lysthus, og roser. 
 Det er rart hvordan en plante kan gå fra bare å være fin, en liten glede i øyeblikket, til å være noe man ønsker seg. Et tilfeldig bilde, eller en helt spesiell opplevelse, og med ett er blomsten blitt noe helt eget. Noe elegant og vakkert, men som man likevel ikke tenkte spesielt over tidligere. Kanskje er det derfor også det hele føles litt rart, på en måte merkelig. Som om noe litt fremmed og udefinert har sneket seg inn i bevisstheten. Tatt en plass den tidligere ikke har vært tildelt. En liten rosebusk, midt i min egen hage av trær i alle variasjoner. Akkurat slik jeg alltid har sett for meg min egen hage. Nå, et vindu, en benk, med roser rundt. Inne i mitt lille hodet

 


torsdag 9. august 2012

Nesten en liste

My Cup O' Tea
Noen ganger er det enkleste å samle begivenhetene, minnene, eller de mange fine tingene i lister. Andre ganger er det enda enklere å la hvert enkelt minne, hver lille ting og gjenstand få leve sitt eget liv blant ordene. La de blomstre, få utholde seg gjennom ord og uttrykk, i det hendene - nærmest av seg selv - løper over tastaturet. Noen ganger, slik som nå, passer det nesten best med en blanding. En blanding av små gleder, i en fin liste, ikledd sine egne ord, minner og drømmer :

Sommerlige frokoster, morgener da man har god tid og kan spise frokost i pysjen. Morgener der man drikker te fra store, blomstrete tekopper, venter på at solen og sommerdagen skal begynne. Morgener som blir ekstra fine fordi man nok en gang kan kose seg med å se igjen gamle og kjære Gilmore girls-episoder.

Ettermiddagssol, en liten benk, en bok. Så sitter man der på benken, alene, med solskinn over ansiktet. En lang time, eller kanskje to, omgitt av grønne omgivelser, mens nye fortellinger trer frem fra bokens mange sider. Omgivelser og en stille ro som får en til med jevne mellom å titte opp, lukke øynene et lite sekund, mens man for et øyeblikk tillater seg selv å drømme om egne hager. En hage man kan ha helt for seg selv. Full av blomstrende trær, rosebusker, og et eget hemmelig lesested.
Buttercups and Books
Smugspise mørk sjokolade. Selv om man egentlig ikke trenger gjøre det, men fordi man likevel har lyst. Fordi det er litt morsommere å spise små gleder i smug, mer spennende, som om det var en liten hemmelighet, og fordi det kan hende at selve sjokoladen smaker bittelitt bedre på akkurat den måten. Så derfor ligger den der, gjemt innerst i kjøleskapet, med løfter om små gleder og små smil. En liten bit til nå og da. Bare fordi man kan og har lyst

Noe av de koseligste, spesielt når det er grått ute og regndråper skjuler seg bak bomulsskyer, er å besøke biblioteket. Alle hyllene med bøker, både kjente og ukjente, og med den helt egne lukten av papir. Fortellinger som er blitt lest gang på gang, og som står der for kunne glede enda flere. Mentale lister over alle bøkene jeg har lyst til å lese trer frem.  Lister som aldri blir mindre. For når en av bøkene er lest, er det kommet til enda flere nye.

Gå tur alene ute i regnet. Regndråpene som trommer på jakken over deg, regndråper som lager ringer i veiens små, små vannpytter. Enda koseligere blir det da man finner røde og søte markjordbær. Velsmakende gleder, litt bortgjemt innimellom andre grønne planter og blader, og som gjør gleden av å finne dem enda større.  
Dont Let Me Leave

fredag 3. august 2012

Ord til helgen

The Rose Garden @20120603 #03
Blått, grønt og gult. Slik ser det ut, mitt barndoms sommerparadis. Blå himmel over blått vann. Hvite bomullsskyer som speiler seg i det blikkstille, klare vannet. Åkrer, som i løpet av sommerukene forandres fra grønt til gult. Et gullskimmer under solen når høsten erstatter sommerens gleder, og de siste markblomstene forblir et minne om det som nå nettopp var. Men enda er det sommer. Nået er fortsatt grønt, kantet med markblomster i hvitt og rosa, og et sammenflettet nett av smørblomster. Sommerens lille gule flekk, mot det overveldende fargeteppet av grønn skog og åker, omgitt av en evig stor og blå himmel. Med litt fantasi er det som å leve i et maleri. Et malt landskap, et øyeblikk fanget i et lerret. Likevel er det levende. For det som er rundt deg er ikke malt, fryst i tid, men levende


Det søte og røde er også der. Forbundet med en evig jakt, små smil, og en sødme som alt for tidlig forsvinner fra munnen. Små bær, som aldri riktig får bestemt seg for hvor å vokse. Dessuten bør voksestedet være hemmelig, noe naturen ikke alltid tar hensyn til. Så går man der, på leting. Fyller hånden litt eller litt, hver eneste lille rød en glede i seg selv. Som en rad små, røde perler, en liten og smakfull skatt, og som kan deles med andre på veien hjem. Ett bær til hver leter, før man forsiktig samler alles bær på et strå.
Butterfly

Det er her alle drømmene kommer til. Tanker som spirer ut som fra et lite frø, et midtpunkt i alt det blå og grønne. Det er ikke lenger et kledelig maleri, men en sol som varmer i ansiktet, trær som forvandles til en myk fargemasse i det vannet blir til et speil. Den svake vinden som nærmest blåser igjennom deg, tar tak i alle tanker, det som en gang skulle bli drømte drømmer, fører dem alle med seg til et nytt og ukjent sted. Og du selv løper videre. For med tid og stunder må tankene legges vekk. Selv ikke et barndommens sommerparadis gir rom til bare tankene.

onsdag 1. august 2012

Litt her og litt der

Solen skinner fra et sted der oppe på himmelen. Hun selv står inne i stuen, og lar blikket danse rundt omkring i rommet. Både parkpleddet og en stabel nylånte bøker ligger godt synlig i den ene enden av sofaen, og minner om grønt gress og solfylte benker like utenfor. Der ute, under solen. Den lyst turkise kjolen gynger i det hun beveger seg i retning balkongdøren, akkurat som om også kjolen trekkes mot det lyse og sommerlige utenfor. Er det så varmt ute som det ser ut til å være..? Brått bestemmer hun seg. Parken ligger ikke mer enn fem minutter unna. Hun kan jo bare gå inn igjen dersom det begynner å blåse formye. 
Assos
Det er så rart noen ganger. Så rart hvordan små detaljer rundt en selv får tankene til å spinne, glemte minner som kommer frem på ny, gjemte assosiasjoner som bringer med seg ønsker om å fly. Å kunne fly til nye steder og byer. Til nye detaljer, lukter, opplevelser. Det er slike tanker som dukker opp når man helt uventet får en følelse av nesten å være et helt annet sted, til tross for at man egentlig er like utenfor "der hjemme". Følelser og tanker som sniker seg frem og inn i dagdrømmende, og som får alt rundt en til å minne om et eller annet "der ute". Til et sted man ikke er, men hvor man gjerne skulle vært, i det reisesyken tar tak i alt man tenker og føler med. For plutselig er den rødlige bygården noe helt annet enn en vanlig Frognerbygård. Smijernsbalkonger dekket av blomster i store og små potter minner plutselig om alt annet enn en helt vanlig Oslobalkong. Selv ikke den langhårete katten som dovent spankulerer rundt en skyggefull benk, virker i øyeblikket helt norsk. Lukten av sigar fra en solbrun mann blander seg med den mer sommerlige lukten fra en rosebusk, og ved en bil står en fransktalende småbarnsfamilie. Det er nesten som om noe uvirkelig trer frem. En bisarr sammenblanding av fantasi og virkelighet.
Greek House
Jeg lurer på om gatehjørner i slike stunder har en ekstra funksjon. For der, på hjørnet av kvartalet, ligger Drammensveien. Verden er ikke lenger like fargerik, drømmende og eksotisk. Fantasien som for et lite øyeblikk siden gjorde opp og ned på både lukter og syn har blitt erstattet av en ny dose virkelighet, og bare noen minutter lenger fremme ligger den velkjente parken og venter. Likevel blir jeg ikke helt kvitt følelsen av å nettopp ha oppholdt meg i en verden blandet sammen av syd-europeiske boligstrøk, britiske parkbenker og rosebusker, og en norsk gate med navn etter Leiv Eiriksson. 
Rose Garden Bench
Bench in the Rose Garden