tirsdag 25. februar 2014

Ute. I skogen


Ute, alene, i skogen. Et bilde jeg ofte seg for meg, en film som løper gjennom hodet, før den brått forsvinner. Det er ikke et slikt skummelt bilde, men et bilde med masse energi. Jeg selv som løper, fort, mellom alle trærne. Solen som varmer i ansiktet, den stadige endringen mellom sollys og skygge. En svak vind mot ansiktet, håret som blafrer der man løper. Det er ingen musikk, det er bare lyden av skog og natur. Av løv som rasler og forsiktig beveger seg i den svake vinden. Fugler som synger, en fugl i et tre, en annen fugl i et annet tre. Lukten av jord og gress og bark. Mosekledde steiner som får fantasien til å tenke på trolske eventyr. Blåbærtuer som får erindringen til å hente frem barndomens blåbærplukketurer. En sommerfugl, en tue markblomster. Jeg strekker ut armene, løper enda fortere. 

Det er så deilig å gå rundt i marka, likevel gjør jeg det så alt for sjeldent. Det er så deilig å være ute i skogen og løpe, likevel er det flere år siden sist. Jeg tror kanskje at disse to tingene skal være to små mål for den kommende våren, sommeren og høsten. Skogen, og jeg.

mandag 24. februar 2014

Lykke for en heldiggris


Det er en ting jeg tenker alt for sjeldent over. En glede som fort forsvinner langt bak i bevisstheten. Faktum er at jeg har noe som ikke alle har; faktum er at jeg tar mitt eget for gitt; faktum er at jeg har mitt eget rom. Et sted hvor jeg kan sette merkelappen "mitt". Et sted hvor jeg kan si: "her bor jeg". Alt for ofte tar jeg det som en selvfølge. Så klart har jeg mitt eget rom, så klart har jeg et eget sted å kalle for "mitt". Men er det egentlig så selvfølgelig? Om man tenker på hvordan andre mennesker har det andre steder.

Jeg er veldig glad i rommet mitt, dette "mitt egne". I sengen min, som jeg kan fylle med varme dyner og pledd, med myke puter, med en bamse om jeg vil, og hvor jeg kan sove trygt hver eneste natt. Dette ene stedet hvor jeg alltid kan være for meg selv, hvor jeg kan tenne lys, hvor jeg kan rote så mye jeg vil - for så å skape den deilige følelsen av at alt er nyrent noen dager senere. Rommet mitt med alle bøkene mine, veggen med bilder, kort, tegninger: minner. 

Noen ganger tenker jeg at det kanskje er litt pinlig å si, som voksen, at man er glad i rommet sitt. Slike tanker skal jeg ikke lenger tenke. For hadde jeg vært født et annet sted i verden, ville det sett så veldig annerledes ut. Jeg eier det mange andre kanskje bare drømmer om. Det er både veldig fint, og veldig rart, trist, å tenke på.

mandag 17. februar 2014

Merkelig tid


Det kjennes merkelig. Merkelig hvordan situasjoner, lukter, lyder, øyeblikk, hvordan de fester seg som minner et sted i bevisstheten. Og det er merkelig hvordan disse situasjonene, øyeblikkene, dukker opp igjen, som fra et glemt intet. Hendelser som skjedde for flere år tilbake. Ikke spesielle ting, som hendelser som bare skjer en sjelden gang, men små hverdagsøyeblikk. "Alle de gangene vi satt akkurat her". Så mye jeg husker fra de snart fire årene på Blindern, så mange ting fra snart fire år i Sorgenfri og Radio Nova. Øyeblikk fra de første ukene. Fra den første våren etter en  slags utforskende første høst som student. Hendelser som hendte for et år tilbake. Ting føles både fjernt og nært på samme tid. Det er liksom så lenge siden det hendte, likevel føles det litt nærere i det sekundet en bilderemse, en liten film, dukker opp på netthinnen. Men det føles samtidig litt godt. Slik har disse snart fire årene som stundet vært så mye mer enn bare fag og undervisning. Det har vært noe fint. Noe man plutselig kan komme på, og tenke på med glede. Det kjennes merkelig, men merkelig kan også kjennes fint.