onsdag 28. desember 2011

Feriemagi

Reading Newspaper
Tenk at det fortsatt kan føles så herlig med ferie..! Jeg føler meg nesten bortskjemt ettersom dagene går. Lange morgener hvor man kan tusle rundt i pysj og ullsokker, drikke te mens man fordyper seg i en ny roman sammen med frokosten. Ord på ord, sider opp og ned. Flyter sammen til korte og lange setninger. Maner frem en ny historie, nye helter og heltinner. Bilder som dukker opp inne i hodet et sted, maler frem de enkelte karakterene, deres vesen og handlinger, alle omgivelsene. Viser meg hvordan alt er og henger sammen, både det fortalte, og det fortiede. Tearomaer fyller luften, pleddet som holder føttene varme. Og når bror setter på en film, ser man de magiske bildene på nye måter. Magien er med ett fylt med musikk og andre lyder. Musikk man i det ene øyeblikket nynner med på, mens man i det neste omtrent ikke legger merke til den. Lyden av regn eller vann som renner, skritt fra det eller den som beveger seg bortover, bord som dekkes av kopper og glass. Kameraene som forteller historien fra sine egne vinkler, uten å ta hensyn til din egen fantasi som utbrer seg parallelt med filmbildene, tilfører historien din helt egne dimensjon. Ditt preg og syn på historien. Dine lukter, følelser og meninger. Tilstedeværelse i fortellingen som vises foran deg. Likevel er de der. De mange, både skrevne og talte. Ordenes lille magi. Min egen store feriemagi

onsdag 21. desember 2011

Nesten juletid



Nesten alle av årets mange julegaver er kjøpt inn. Men det beste, nesten alle sammen av dem er også pakket inn:) Jeg elsker å pakke inn gaver, og pakker gjerne inn alle gavene fra resten av familien også. Med unntak av dem som er til meg, selvsagt. Med papir, tape og bånd kan jeg med glede sitte på gulvet i flere timer og pakke inn alle bunkene med innkjøpte julegleder. Store og små. Klippe ut passe store stykker fra papirrullen, tape hver og enkelt gave godt sammen (det skal tross alt være litt utfordrene å pakke ut en julegave), og til slutt lage fine sløyfer og krølledusker som pynter så fint på toppen. Vanligvis pleier jeg å kjøpe silkebånd som jeg binder rundt. Så langt kom jeg aldri i år til å få kjøpt. Dermed har det heller blitt litt ekstra krøllebånd på noen av pakkene i stedet for. Så får jeg heller ta helt av med silkebånd neste år:) Siden jeg kom hjem har det konstant blitt spilt julemusikk - i alle slag og varianter, mor er kommet i gang med julebaktsen (og jeg har selvfølgelig fått lov til å smake!).  Dessuten er det litt kaldere her enn inne i sentrum, slik at bakken jevnt over er dekket av et tykt lag rim. Det er ikke akkurat snø, men hvitt er det. Og mens jeg fortsatt håper på et lite snøfall innen klokken plasserer midnatt til den 24., er hvitt rim mer enn bra nok. Det er i hvert fall bedre enn grått og grønt. Og mens pepperkakedeigen er klar til å kjevles ut og stekes, esken med julepynt er funnet veien inn i stuen, klar til å tas i bruk, og juletreet står klart ute, venter på morgenkvelden da det skal få komme inn i varmen og bli pyntet til stas med kuler og glitter - da er det godt både å føle og tenke at det nå nesten er jul..!

mandag 19. desember 2011

Hjemme alene for siste gang på lenge

Alone
Alle mine tre samboere er reist hjem til jul. I leiligheten er det derfor bare meg igjen. Meg, en bolle klementiner og to spillelister med julemusikk og disneysang. Det føles litt rart å være helt alene, samtidig som det også føles litt godt. I morgen reiser også jeg hjemover til mor og far, derfor er dette de siste timene, kanskje på lenge, at jeg kan være helt alene. Bare jeg, sammen med mitt eget, akkurat den musikken jeg aller best liker å høre på, en kopp te eller to, og en hel haug med filmer jeg kan se når som helst jeg ønsker det. Om ikke så veldig lenge kommer det dessuten besøk, så helt alene kommer jeg ikke til å være i kveld. Derfor er det ekstra deilig å kunne nyte disse minuttene. Vel vitende om at de er ganske så fortjente, etter timer med klesvask, gulvvask, støvtørking og litt smått begynnende pakking til i morgen. Dessuten har jeg kjøpt en liten julegave i dag, den første hittil i år. Det må jo kunne feires litt:) En liten glede i seg selv, før årets store julegave race går av stabelen i morgen, og før både jeg og kofferten toger hjem til Furuset

torsdag 15. desember 2011

Sjekkliste for slitne jenter

vinter 007
* Siste semesteroppgave levert
* Drukket i gjennomsnitt ikke mindre enn 6 kopper te de siste dagene
* Pakke seg godt inn i fleecepleddet sitt, tenne stearinlys, og vite at dette for bare noen få timer siden gjorde oppgaveskrivingen litt koseligere
* Spist typisk eksamensperiodemat, som frossenpizza og annet superenkelt flere dager på rad
* Passe trøtt og sliten etter netter med litt mindre god søvn
* Sånn passe med avflasset neglelakk på fingrene, etter en uke med "jeg ordner negler og neglelakk i morgen". Og det hele i utgangspunktet bare for å se ordentlig ut på julebord
* Tanker om at jeg burde kjøpt meg en liten adventskalender i år, i håp om at jeg i litt større grad hadde vært i adventstemning nå også
* Å kunne tenke på at etter i morgen, da er det ordentlig ferie for meg også! På alle måter:)

torsdag 8. desember 2011

Fortryllende Blindern

 Snø. Så fint og mykt og hvitt. Så lenge det varer. Den fine følelsen av å gå bortover mellom alle bygningene på Blindern, under alleen av alle trærne. Alle de hvite trærne med snø, som gjør at alt ser magisk og koselig ut. Med nyinnkjøpt lunsj i en brun papirpose, og et par glatte sko. Fint og skummelt der man går bortover, på hver sin måte. Det blålige vinterlyset som farger alle omgivelser blå, på veien til t-banen og jobb. Og når man kommer frem, gleden av hvite fjoner som danser rundt i luften. Hvite, små fnugg, som kiler når de møter ansiktets røde kinn. Som nesten ikke synes der oppe mot det mørke, men som så fint danser mot bakken i skinnet fra gatelyktene. Tenk å kunne bli så glad av bare litt snø. Fascinasjonen og fortryllelsen når jeg ser oppover mot himmelen, på det hvite virvaret av små, små krystaller. Stor ble også derfor skuffelsen ved å komme ned til sentrum igjen, og se det fine hvite være erstattet med regn... 

onsdag 7. desember 2011

Jeg liker det..!

Snow 080209 #01
Jeg liker at bakken er dekket av snø. At greinene på trærne er blitt hvite. Jeg liker å kunne se de første haugene av nymåket snø, og snøfjoner som daler ned fra greinene på trærne over deg når vinden forsiktig stryker forbi. Jeg liker onsdagssolen. Lyset som får snøen til å glitre der jeg går bortover. Plutselig er vinteren kommet, i hvert fall for et øyeblikk. Og mens jeg gikk bortover, trippende for ikke å falle, kom de. Helt av seg selv, den ene etter den andre. Julesanger som begynte å spille og synge et eller annet sted inne i hodet mitt. Jeg føler nesten en barnlig glede over snøen som er kommet. Ikke at det ble så mye bedre av å gå forbi barnehagebarn som var ute i snøen og akte. Tenk om det kunne være en slik blanding av sol og snø de neste dagene også..! Det hadde jeg likt. Med julesanger i hodet, en etterlengtet adventsfølelse i kroppen og med et smil om munnen.

søndag 4. desember 2011

En vent på lur

snow-oldroad
Jeg venter og venter. Kommer det i dag, mon tro? Kanskje i natt, slik at jeg kan våkne opp til en hvit vinterglede i morgen tidlig. Mulig må det bli enda litt kaldere ute? Bare litt, slik at den ordentlig varme vinterkåpen kan erstatte den litt tynnere. Som gjør kinnene kalde og røde, mens tårene nesten triller hver gang den kalde vinden mykt stryker forbi. Kanskje, for da hadde det ikke lenger vært regn som falt ned fra himmelen. Regnet som gjør desemberdagene mørke og grå. Da hadde snøen kommet. Hvit og myk, og gjort hele desember så mye koseligere! Enda koseligere, og litt lysere. For uansett om man liker snøen eller ikke - regn i desember er bare trist. Da hjelper det ikke at man tenner adventslys inne, ser julefilmer eller spiser klementiner og pepperkaker. Derfor venter jeg fortsatt. Venter på at det skal bli litt kaldere, venter på snøen. På at bakken bli hvit, grener og trær fulle av snø. Fotspor bortover fortauet, store og små om hverandre i det myke underlaget. Kanskje kommer den når jeg minst venter det..? Jeg lever i hvert fall i håpet og ønskene, og setter min lit til at jeg ikke håper forgjeves:)

fredag 2. desember 2011

Sjarmør på tur

Man vet, av en eller annen grunn, at man er blitt sjarmert når man frivillig tar bussen to stopp for langt, etter et tilfeldig møte med en 8 uker gammel shetland sheepdog-valp. Et lite pelskledd hode, med en liten sort snute og to søvnige øyne, som tittet opp fra en sekk på fanget til mannen som satt på setet ved siden av meg på bussen. Med den mykeste valpepelsen man kan tenke seg..! Det hjalp vel heller ikke så mye at den nesten ble plassert på fanget mitt, for at jeg skulle få lov til å hilse ordentlig på. Et lite høydepunkt på veien hjem etter en lang, lang dag på lesesalen etterfulgt av noen timer med radioting på Chateau Neuf:)

onsdag 30. november 2011

November, nesten desember-fint

Julekrydder (4)
Tiden går så fort, så fort. For ikke lenge siden var det september, studiene hadde såvidt kommet igang og hele høsten lå foran oss. I morgen er det alt desember, årets første vinterdag og tid for å åpne første luke i de mange variantene av årets adventskalendere. I Svoldergata er det foreløpig lite som tyder på at det så alt for fort nærmer seg jul. Her er det ingen julelys eller stjerner i vinduene. Ingen lukter av krydder og julete, eller adventskalendere med luker klare til å åpnes i morgen. I hvert fall ikke helt enda. Men julemusikken er allerede blitt spilt, de første pepperkakene er allerede blitt spist, og på den lilla adventsduken på bordet er telysene blitt tent i nyvaskede lysskåler, skåler som ikke på lenge har vært så rene som nå. To vannkarafler fungerer som blomtervaser for to buketter mørk rosa nelliker, som selv om de kanskje heller burde vært lilla eller hvite likevel står fint til den lilla adventsfargen. På inngangsdøren vår henger det en rød snøkrystall, mens en litt mindre en har funnet veien til døren på matskapet. Så kanskje er det ikke så rent lite adventsfint her likevel. Det er i hvert fall november, nesten desember-fint:) Et ikke så helt galt utgangspunkt når kalenderen om bare få timer viser desember for første gang dette året her. Med mindre man ser bort i fra fraværet av en orange appelsin med 24, godtluktende nellikspikere i... 

tirsdag 29. november 2011

En nesten litt sånn mørkedag


I dag har det vært en slik dag der det aldri ble helt lyst ute. For på et vis har det vært litt mørkt hele tiden, fra da jeg stod opp og til det med ett ble helt mørkt på nytt. Grå skyer som gjorde at himmelen aldri ble lys blå. Solskinnet som aldri kom. Ingen snø som kunne lyse opp i mørke kroker. Det er da det er godt, etter lange timer på lesesalen med ingen ting annet enn et gult skinn fra leselampene, å endelig komme hjem. Komme hjem, og tenne telys på bordet som nå har fått lilla duk på. Å kunne krype opp i sofaen med en kopp te og en velfortjent sjokoladebit. I den varme og gode flanellpysjen med røde ruter, som endelig har fått komme ut av skuffen igjen. Den rød og hvite, som passer perfekt nå i førjulstiden, med røde silkebånd nederst på buksebeina som av en eller annen grunn har forsvunnet. Å kunne daffe velfortjent i det ene sofahjørnet, selv om samvittighet egentlig forsøker å si deg at også kvelden er en fin tid til å studere litt. I enda en liten mørk time, med gult skinn fra nattbordslampen. Da føles det godt å vite at tekoppen, sofakroken og telysene fikk førsteretten denne kvelden. Som en fin avslutning, på en grå dag med store grå skyer

søndag 27. november 2011

En liten bølgetur..?

Sea / Ocean / Waves
Hver gang jeg titter ut av vinduet mitt, litt i retning venstre, ser jeg havnen hvor en stor båt hører til. Og hver formiddag ligger båten der, som en stor blå og hvit klump, som jeg fortsatt ikke alltid helt forstår hva er for noe sånn helt med en gang. Siden det er så mye annet av trær, gatelykter, jernbanedingser og slike ting mellom vinduet og båten, forsvinner det blå litt i ett med alt det andre. Dermed ser jeg bare en hvit, litt rar, klumpete ting, som noen ganger er der og som oftest ikke. På grunn av vinduet mitt, og hvor det er plassert, ser jeg heller ikke hele båten. Bare enden. Derfor likner det på mange måter ikke på noe heller, hverken bygg eller båt. Ikke med mindre jeg virkelig går inn for å se ordentlig til venstre. Da ser jeg båten. Da ser jeg langsiden med sine orange livbåter, og jeg ser vannet som båten hviler på. Og når solen skinner, og måkene med ett flyr skrikende over båten, da får jeg også lyst på en liten båttur. Følelsen av bølger som får både båt og ben til å gynge. Vinden og lukten av sjø og salt mot ansiktet når man står ute på dekk. Følelsen av å sovne til den behagelig duren fra luft-dingse-systemet, mens kofferten ved siden av sengen forteller at du ikke lenger befinner deg hjemme, men ute på tur. Og når klokken er 14, båten tuter sine tre durer og langsomt glir utover vannet, da vil jeg også ha min egen båt. Min egen båt som kan reise ut på sjøen, på en liten bølgetur. Den trenger ikke å være en slik stor Kielbåt, men en stor og fin en hvor man kunne reise sammen med mange gode venner - det hadde ikke gjort så mye

lørdag 26. november 2011

Ny favoritt

swirls of steam
Det er så enkelt. Og det er så fantastisk godt! Forrige helg fikk jeg tips om dampbad med sitron som en fin ting å gjøre ved forkjølelse. Og det skal ikke så mye mer til enn dette for å gi kvelden en behagelig og avslappende avslutning, enten man er småforkjølet eller ikke. I tillegg til varmt vann og sitron, har jeg også hatt en god slump svart pepper i vannet. Deretter er det bare å sette seg til rette, ha vann, sitron og/eller pepper i en bolle, legge et håndkle over hodet (bakhodet og over bollen) og nyte følelsen av den varme sitrondampen mot ansiktet. Jeg kunne sittet slik i timevis! Det eneste er at dampen fort mister sin effekt etter et par minutter, da hjelper det lite at vannet fortsatt er relativt varmt. Så blir man sittende der. Med nesetippen duppende nede i det etter hvert litt kjøligere vannet, og kjenner alt stress og annen uro i kroppen for lengst har fløyet sin vei. Det er nesten så jeg vurderer å innføre dette som et fast kveldsritual. Litt fordi det er så avslappende og deilig. Litt mer fordi det føles så godt, og er så absolutt herlig<3

En førjulsglede å vente på


Tidligere i kveld var stuen full av telys, krydderte, pepperkaker og julemarsipan, og en håndfull glade sorgenfriere. Nok en gang skulle det spilles inn en koselig og annerledes julespesial til høstens siste ordinære Sorgenfri-sending, og i år var det altså hjemmebesøk i Svoldergata som stod på planen. Slikt blir det skikkelig julestemning av, til tross for at det enda er en liten uke til desember. Og ettersom mimringen over høstens mange uker forløp, og praten fort kom inn på alt det som har med jul å gjøre, var det en liten spesiell glede som dukket opp i hodet mitt. For, det blir ingen jul uten Tove Jansson og Mummitrollet. Dette skjønne trollet som blir vekket opp fra vinterdvalen sin, fordi julen snart kommer. Denne mystiske julen som alle stresser slik med, og som ingen har tid til å forklare hva egentlig handler om. I alle mine tre år på videregående ble denne fortellingen lest for oss i løpet av de siste dagene før ferien, og siden den gang har det aldri vært en jul uten. Det vil det ikke bli dette året heller..! 

torsdag 24. november 2011

Lys på balkongen

christmas 2010
Grå novembermorgen. Et litt småforkjølet og bustete hodet titter ut av vinduet. Og der, blant alt det grå, bak mørke og nakne trær, lyser det fra en av balkongene på den hvite bygården vis a vis der bustehodet selv bor. Med ett er ikke morgenen like grå og hvit og sort lenger. Den har fått en ekstra farge. På en balkong litt lenger bort henger det også en lenke lys. Mange små og hvite lys, tett i tett, surret og tvunnet rundt sort gitter. Da gjør det ikke lenger så mye likevel, at julepynten henges opp litt tidligere enn jeg i utgangspunktet syns noe om. For på et vis, på sitt vis, var det en veldig fin ting å stå opp til! I hvert fall nå som forkjølelsen har gjort sitt inntog, med alle sine basselusker, vond hals og rennende nese.

onsdag 23. november 2011

Litt flink i dag også

reading

Det er ikke bare små uker til eksamen og fulle lesesaler som vitner om hvilken tid vi er i nå. Det samme gjør nemlig lukten av appelsiner og klementiner fra nabopulten ved siden av, og den litt hyppigere lyden av kaffe og te som helles i kopper fra medbragte termoser - og aromaene som fyller rommet fra alle kanter. Da klarer man på et vis å holde ut lange timer med lesing, den litt dårlige samvittigheten etter litt lange lunsjpauser, og at de mange begrepene og teoriene flyter litt for mye over i hverandre. Selv etter tankekart med både streker, piler, krusseduller og alle mulige farger. Da er det godt å kunne komme hjem, sette seg ned og vite at man i det minste har gjort et forsøk på å være i hvert fall litt flink. Også når man kan sette seg ned med en kopp te, en liten bit sjokolade og selveste Dirty Dancing på tv-skjermen. På en onsdag:) Og målet for i morgen..? Å være litt flink da også..!

tirsdag 22. november 2011

Drømmer om en stjernehimmel

Texas Heaven
Akkurat nå i kveld, her jeg sitter og skriver i lyset fra sengelampen med kveldsmørket like uten for vinduet, drømmer jeg om stjerneklare nattehimler. I stedet for ser jeg bare et titalls gatelykter og mørke grener på trærne utenfor. Grener som nesten går i ett med nattemørket rundt. Det eneste som gjør at det skiller seg ut er det lille lysskinnet som såvidt strekker seg bort til trærne fra gatelyktene lenger unna. Bare som for å understreke at alle de mørke linjene like utenfor vinduet ikke er en del av selve mørket. På bordet ryker og damper det beroligende fra en kopp grønn te, snart passe varm til å kunne drikkes. I vinduet kan det skimtes et par tre stearinlys, lys som speiler seg i møtet mellom det lyse inne og det mørke utenfor. Men ingen stjerner. Selv ikke når jeg skrur av lyset inne, ser jeg stjernene. Det er altfor lys. De er gjemt bort, i lyset fra de mange gatelyktene og bilene utenfor.

søndag 20. november 2011

Litt på vent

Snow walking on Brunswick Avenue (Toronto)
Jeg hadde ikke trodd jeg skulle si dette, ikke helt enda, men jeg venter faktisk skikkelig på den første snøen. Ikke at den nødvendigvis skal bli liggende, ikke helt med det første, men jeg lengter etter dette hvite og lyse, som gjør både mørket og dagslyset så mye koseligere!

Jeg venter på adventstiden. Til julefølelsen kommer snikende, sånn litt etter litt. Dessuten er det kanskje den tiden jeg tenner flest lys, rundt omkring, litt over alt. Julegavetitting på internett, en ønskeliste som plutselig kommer farende - litt ut i fra det store blå. Innkjøp av julete som lykter av krydder, og tanken på alt det fine som ligger i vente. Bare alle eksamener og innleveringer er unnagjort. 

Jeg venter på vinterfølelsen. Det øyeblikket det går opp for en at det ikke lenger er høst. Det øyeblikket man forstår hvor fort tiden går. Det øyeblikket ordet "snø" ikke lenger betyr "noe hvitt som faller til bakken". Det øyeblikket tiden med ett stopper opp et øyeblikk, og man innser hvor fort denne høsten har gått. I det øyeblikket, da er det både adventstid, snø utenfor, og en vinterglede like om hjørnet. Inntil da får jeg heller drikke grønn te mens jeg ser ut på det mørke mørket utenfor, og finner en liten glede i lysskinnet fra gatelykter og biler utenfor,- og stearinlys som speiler seg i vinduet.

torsdag 17. november 2011

Hvitt lureri


I kveld, etter at jeg hadde hatt barneklubb, var bakken så full av rim - så gjennomgående hvit - at jeg først trodde det var begynt å snø. Forventningsfullt tittet jeg opp mot den mørke kveldshimmelen, i håp om å se høstens første snøkrystaller. Men det kom ingen ting. Ingen hvite fjoner som danset i den svake, svake vinden. Ingen glitrende snøkrystaller som mykt la seg på bakken etter en lang ferd ned fra høyt der oppe. Likevel var det så hvitt. Trærne, gresset og de mindre begåtte plassene på den mørke asfalten. Alt dette hvite og kalde, som glitret i lyset fra gatelykter og hjem. Og jeg måtte innse, i all min skuffelse og på tross av det fine og glitrende rundt meg, alt jeg gleder meg helt enormt til det første snølaget legger seg på bakken utenfor!

tirsdag 15. november 2011

Underbevissthetens drømmehus?

Natt til i dag drømte jeg at jeg kjøpte meg min første leilighet. Min helt egen en. Et sted der jeg, og bare jeg, skulle bo. Et sted jeg skulle innrede og gjøre helt til mitt eget. Jeg vet ikke hvor det lå, eller hvor stort det var. Kanskje var heller ikke det så veldig viktig..? Det var uansett over to plan, med (mest sannsynlig) en entre, kjøkken og stue nede og med en svakt buet tretrapp opp til en halvetasje over med bad og soverom. Det eneste drømmen viste var stuen og det åpne rommet oppe i den andre etasjen. Selve stuen var helt åpen, og med store vinduer. Siden halvetasjen over ikke gikk over stuerommet, var det høyt under taket, og i midten hang det en stor, fin og gammel lysekrone. 

Det var dette som faktisk viste seg å være et problem. For siden lysekronen ikke fulgte med på kjøpet, hvor skulle jeg få tak i en ny en..? En som var like stor og fin, til en ikke så veldig dyr pris. Heldigvis føltes det ikke som en like stor krise da jeg forstod at lysekronen kunne heises opp og ned, ved hjelp av en bryter. Da var det i det minste ikke noe problem å hverken henge opp en ny lysekrone, eller om jeg en dag måtte skifte lyspærer i den. Om man stod midt i stuen kunne man la blikket følge den svakt buede tretrappen opp i andre etasje, der et rekkverk i hvitt og en varm og rødlig trefarge lot deg få se hva som fantes der oppe i det åpne rommet innover. Denne mystiske etasjen over kjøkkenet og entreen. Krukker med grønne planter her og der bortover gulvet langs rekkverket. Veggene dekket av bokhyller, bøker i alle størrelser og farger, en gammel lenestol med et hjemmelaget lappeteppe, og et piano. Det hele litt buet som i en halv oval, slik at hele stuerommet sett nedenfra nesten fikk en litt sirkelform. 

Den varme og rødlige trefargen i rekkverket oppe gikk igjen i gulvet og i selve trappen og trappetrinnene. Veggene lyse, og ved vinduene store og brede vinduskarmer. Hele leiligheten var så fin at jeg hoppet og danset rundt i ring. Med et stort smil og munnen, og et intens ønske om å kunne kjøpe leiligheten akkurat der og da. Selv om jeg aldri fikk "se" store deler av den. Kanskje er det likevel et tegn..? For kanskje det er akkurat dette jeg skal se etter, den dagen jeg selv skal begynne å gå på visninger. Om noe slikt i det hele tatt finnes:)  

mandag 14. november 2011

Den lille tåkedagen

Fog
Den lille tåkedagen. Dette mystiske myke, som omgir oss på alle kanter. På mange måter så diffust, ikke helt håndgripelig. Som gjør den kjente veien foran deg med ett så ukjent. Som gjør lyktenes skarpe lys bløtt. Nesten som en lysende sky, der opp over oss. Som gjør lyktenes trygge lenke til et bånd med lysende, myke dotter langs veien. En ny følgesvenn, inntil det klarner opp og lyset igjen finner tilbake til sitt skinn.Trærne som pakkes inn, som på et vis blir litt mindre nakne og krokete. Litt annerledes, på sitt eget vis. Og jeg tenker, der jeg går bortover i tåken, litt usikker på nøyaktig hvor jeg i et hvert sekund, at egentlig gjør det seg med en liten tåkedag sent på høsten. Denne mykgjøringen av høstens mer skarpe. I denne tiden hvor høsten snart er litt over, og vi venter på snø og adventstid. 
Fog: IMG_5008-500
fog

onsdag 9. november 2011

Magiske assosiasjoner

I dag hadde vi en foreleser, en veldig søt foreleser. En foreleser som sikkert var veldig flink, bortsett fra at det eneste jeg klarte å tenke på var at hun likner litt på en heks. Ikke en slik stygg, slem og ekkel heks, men en slik søt og god heks. En heks som inviterer deg inn på te og hjemmelagede småkaker, som lærer deg spennende ting om magi og flyvende vesener, og som hadde passet perfekt inn i en virkelig Harry Potter-verden. En skikkelig Rowling-heks, med andre ord. En nydelig og herlig dame, med en litt særegen og karakteristisk stemme, og som opprinnelig ikke er fra Norge - noe som nesten gjør henne litt ekstra eksotisk. På en litt heksete måte. Om dere kan se for dere hva jeg mener... En dame som alltid går i skjørt og med fargerike skjerf, som har langt og mørkt krusete hår, og med et blikk og et smil som gjør at hun fremstår som alles moderlige forelesningstante. Jeg er helt overbevist om at hvis man tar seg en tur innom kontoret hennes en tilfeldig dag, vil du bli tilbudt både en tekopp og et hjemmestrikket lappeteppe. Det er nesten litt synd at vi ikke skal ha henne i flere forelesninger. For det hadde jo vært spennende å se om det dukket opp noe. En ugle med brevpost, en skjult tryllestav eller noe annet rart og magisk     

tirsdag 8. november 2011

Gleder og rariteter på lesesalen


Å plutselig kunne oppdage en hylle med bøker i mange forskjellige farger. Små, litt tynne bøker, alle i hver sin farge, som en i en lang fargerik linje. Bøker i alle nyanser av rødt og blått og grønt, gult, orange og lilla. En fargekladd blant de mange andre hyllene, det vil si resten av hyllene, der alle bøkene ser ut til å være oppstilt etter den samme mørke blå eller sorte fargen på omslaget. Og det beste, fargene som danner et mønster. En egen fargeskala, som om hver bok har blitt nøye plassert, satt på sin plass, bare for å fremheve fargespillet de gir til sammen. 


Har du sett sjiraff-bøkene? Jeg, som den glade sjiraff-elskeren jeg er, blir like glad hver gang jeg går forbi disse såkalte sjiraff-bøkene. For på en liten hylle, tre sorte bøker med et mønster på bokryggen som med bare litt fantasi forestiller sjiraffer. Tre bøker, tre sjiraffer. Om man lar fantasien seile enda litt lenger av sted, kan man se at de smiler. Det er liksom et eller annet med omrisset som gjør at de virker glade, sånn i utgangspunktet. 


Lukten av appelsiner og kaffe fra pulten ved siden av. Aromaer som får deg til å slippe blikket som hittil har vært klistret til pensumbøker og notatblokker. Aromaer som får deg til å smile for deg selv, som i et lite øyeblikk får blikket ditt til å se bort på medstudinen ved din side. Og der, en termos som ser ut som en pingvin..! Med føtter nederst, øyne og nebb på hatten (du vet, den øverste delen man kan bruke som kopp). Med sløyfe på halsen, hvit på magen og sort med nyanser av blått og grønt på resten av "kroppen". Hadde jeg hatt en slik termos, tror jeg kanskje jeg selv ville begynt å ha med meg varm drikke på lesesalen. Bare for å ha en grunn til å vise frem den fine termosen min..!  


En skulle ikke trodd det gjorde en stor forskjell, men notater på farget ark gjør repeteringen til eksamen litt mindre grå og gjentakende. For med ett, blant alt det andre hvite i notatblokken min, dukket det opp et gult, et rosa, et grønt og et blått notatark. Så lite skulle til for at konsentrasjonen skulle vare i 15 minutter ekstra. 


Jeg syns litt synd på, eller.. På en annen måte er det jo også litt morsomt, i hvert fall så lenge det ikke er forstyrrende. Studenter som bare skal hvile hodet i 2-3 minutter, men som snart faller i søvn. Små snork som med jevne mellomrom sendes utover lesesalen. De mange rare sovestillinger, der de sitter henslengt over lesepulten. Jeg tror ikke jeg hadde likt noe særlig å snorke høyt i all offentlighet..  

søndag 6. november 2011

Hvor ble de av..?

balloons
Det føles nesten som et lite mysterium. For når jeg kom hjem igjen fra Nova i dag ettermiddag, var de plutselig borte. Alle sammen. Ryddet bort. Som om det skulle forklare saken.. I går kveld ble det nemlig feiret bursdag her i kollektivet, og i slike situasjoner hender det iveren tar litt overhånd. Spesielt når det er ballonger med i bildet. Mange ballonger. Mer enn 100 ballonger ble for anledningen blåst opp, hvor de fleste av dem havnet i snorer festet til stuetaket. Ballonger på rekke og rad, i blått og rødt og grønt, lilla og gult, orange og rosa. For en kveld var ekte, barnlig glede synlig og eksplisitt til stedet, et fargekalas uten like sett i forhold til den ellers så hvite og ikke fullt så fargerike stuen vår. Og så, i løpet av noen timer, borte alle sammen. Enda de ikke engang var i veien. De hang jo tross alt bare i taket... Så nå er det ikke lenger fargekalas i stuen vår. Den er bare hvit og ren og ryddig. Akkurat som vanlig

lørdag 5. november 2011

Litt gjemmesegbort-lysten

Coffee Saturday Morning
Etter som ukedagene til stadighet er fylt opp med aktiviteter og gjøremål dagen lang, har jeg begynt å sette ekstra stor pris på helgedagene. Muligheten til å ta det helt rolig. Og selv om det er flere ting en gjerne skulle ha gjort, er det befriende herlig ikke å måtte gjøre det. I hvert fall ikke akkurat nå. I stedet for kan man sove lenge, lage seg en ekstra god frokost (for det er tross alt helg) og ikke spise før sent  på formiddagen med gøyale Disney-filmer på TVen og stearin lys på bordet. I pysjen selvfølgelig. Mens man kryper under det fine, rosa fleecepleddet, som gjør deg varm og som dessuten skaper ekstra stor kose-stemning. Det er slike stunder som gjør at en får lyst til bare å bli. Stanse tiden litt, og ikke gjøre annet enn å nyte en lang time med pledd og ekte helgestemning. En time som føles som litt lengre enn én time. Under et pledd som føles enda større og mykere enn det er. Et lunt og varmt skjulested, det man kan ta med seg en fin bok og en varm kopp te når frokostfilmen er ferdig. Men plutselig er filmen ferdig, og selv om dagen er fri og rolig, er det flere ting som må gjøres klart til kvelden kommer. Da er det bare å svinge føttene ned på gulvet, skifte til noe litt mer fornuftig enn pysj - og nok en gang starte dagen. Litt mer ordentlig. Mens gjemmesegbort-lysten nok en gang må pakkes bort.  

fredag 4. november 2011

Blåtimer på vei inn i kveldsmørket

Twilight
Det er så koselig når skumringen kommer. Lyset som forsvinner inn i et blålig lys som gradvis blir mørkere. Dette fine, fine blålige lyset. Som får gatelyktene til å kaste lyse skygger, et sted der borte - inne i yr og litt tåke. Som en lysende, myk dott, et målpunkt på den blålige og snart mørke vei. Trærne som blir sorte og mystiske. Nakne der de står nesten uten løv, krokete og rare. Nesten som hattifnatter. Ikke skumle, men like fullt litt mystiske og spennende. Levende på en helt ny måte, som om de var del av et hverdagslig eventyr. En fortelling som fortelles videre hver dag, hver gang det blålige og etter hvert mørke kommer. Like fast, som skumringen selv. En fortelling som bare venter på at snøen skal komme. Venter på dette hvite, våte, myke, som gjør det blå enda blåere - og som gir løfter om litt mindre mørke timer, når det mørke fortrenger det blå.

onsdag 2. november 2011

Litt sliten på en onsdag

Night Photography
Du vet den følelsen, når man ikke har fått sovet så mye som man kanskje hadde trengt de siste nettene, når kroppen føles sliten og man har mest lyst til å tilbringe kvelden stille og rolig på sofaen. Den følelsen, den kvelden du endelig kan ta det helt rolig. Den kvelden du kan krype opp i sofaen under favorittpleddet. Med telys på bordet, varm te i koppen, pledd rundt beina og føttene godt pakket inn i et par hjemmestrikkede ullsokker. Med utsikt til forrige ukes høstblomster, som enda står der så fine, i rødt og gult og orange, i sin litt alternative blomstervase. Så flott at en enkel vannkaraffel kan brukes til så mye..! Sophie Zelmani og Teitur som spiller og synger, fin musikk gjennom høyttalerne. Alle små og store oppgaver gjort ferdig og pakket bort. Søvnen som kommer snikende, og som får deg til å love at i kveld, i kveld skal jeg faktisk klare å legge meg litt tidlig..! Det eneste som mangler er en liten søtsak, en mørk firkantet sjokoladebit. Lurer på hvorfor jeg noen ganger blir så ekstremt godtelysten når jeg er litt småsliten og daff..? Og alt det andre, som jeg egentlig kunne ha gjort i dag, utsettes til en annen gang. En annen dag, en annen kveld. For nå er det endelig lov til å være litt sliten. Å kunne kose seg med pledd og te, lys på bordet og varme ullsokker. Å kunne vite at det ikke er lenger noe som må gjøres til akkurat i morgen. Og om jeg er riktig flink, kan det hende at jeg for en gangs skyld klarer å komme meg i sengs såpass tidlig som jeg i utgangspunktet kanskje trenger...  

mandag 31. oktober 2011

Fortsatt bitte litt oktober

 November
Oktober måned er snart ved veis ende for denne gang, samtidig som jeg selv fortsatt befinner meg et sted i midten av oktoberland. Jeg klarer ikke helt forstå at det er november om bare noen få timer. Løvet på trærne like utenfor vinduet mitt er ikke lenger gult og gyldent, men brunt og lite glitrende i solen. Jeg kan ikke helt forstå det heller. Heller ikke kan jeg forstå tiden. Plutselig skulle vi stille klokken bakover, slik at det ble dagen ble lysere. Det har medført at jeg i hele dag har vært passe forvirret over at det er lyst når det skulle har vært mørkere. Og med et par klokker som enda ikke er blitt stilt tilbake rundt omkring hjemme, tenderer det til lett forvirring om hvilken time man er i noen ganger. For i midt hodet er det fortsatt mange lange timer igjen av måneden, løvet er fortsatt gult og gyldent, og hjernen klarer stort sett å holde orden på både dagslyset og tiden. Tror kanskje derfor at jeg bør sette meg ned ganske snart og omstille den lille hjernen min litt. Forsøke å normalisere den litt. I hvert fall såpass mye at jeg kan våkne i morgen tidlig, og ikke føle at det er så helt galt like vel av kalenderen viser 1. november.

tirsdag 25. oktober 2011

Farvell til dagen

Red Shoes
Kvelden lister seg på tå
over kløverengen
Himlen har tatt stjerner på
alle barn skal sove nå
Sove søtt i sengen

Melk og brød fra krus og fat
er så gode venner
Med en liten trett krabat
som skal spise aftensmat
Med små melketenner

Og to røde lette sko
setter vi på matten
Er så slitne begge to
men nå skal de stå i ro
Hele, hele natten

Natten kommer svart og stor
alle ting blir borte
Seil i mørke lille jord
med en liten gutt ombord
I sin lille skjorte

- Inger Hagerup -

mandag 24. oktober 2011

Oktoberhjerter

Red trees, LWPF, & a path
Røde løvblader som minner om at høsten er så mye mer enn gult og brunt og kommende mørke
Myke, varme fleecepledd man kan pakke seg inn i når kvelden kommer, mest fordi det er koselig
Nyinnkjøpte lys som lyser opp på stuebordet når det mørkner utenfor
Mor sine strikkede ullsokker, ullsokker som varmer kalde føtter på vei til sengs, og som gjør at gulvet ikke kjennes like kaldt når man står opp igjen morgenen etter


Små barn med blinkesko, føtter som blinker og glitrer i kveldsmørket på vei hjem fra butikken
Nye strømpebukser som varmer kalde legger til skjørteglade jenter
Lukten og smaken av høstens røde, søte epler
Å kunne finne glede i de mange blinkende, lysende gatelyktene og lysene fra biler, busser og trikk på vei hjem fra en lang dag, som stadig blir mer farget av mørket
Frognerparken by night
Koselig teaterkveld og en billett som minner om enda en om ikke altfor lenge
Byjenteturer ut i oktobermarka, på leting etter tusser og troll og med matpakke i vesken
Nytt elefantsmykke. Elsket bare fordi det er en elefant..!
Alene helgemorgener med avislesing, telys, pysj og varme tekopper 

Kvelder med fnising, latter og jenteprat i kollektivet
Middagsgleder hver gang det viser seg en Gilmore-reprise på tv akkurat da middagen er ferdig
Varme votter og skjerf som er funnet veien frem igjen 
books & magazines
Fin høstmusikk som synger deg glad enten det er morgen eller kveld. Ikke minst en passe stor dose Siri Nilsen
 ♥ En liten bunke skjønnlitteratur som ligger og venter, venter på at en travel frøken skal finne tid til å sette seg ned med en fortelling i fanget, og som lover fremtidige timer med spenning og glede
Spennende fag som blir mer og mer morsomt og spennende ettersom ukene har gått:) 

lørdag 22. oktober 2011

Helgemorgen

{12/365} Day 12: Take Some Time Out
Lørdag og fridag. Muligheten til å sove lenge, og for en gangs skyld ikke våkne klokken 8 slik jeg har gjort de fleste andre fridager. Og det er så deilig, å kunne våkne uthvilt av seg selv. Vite at man har hele dagen foran seg, uten en liste med gjøremål som man må igjennom før kvelden kommer. Bare det å kunne ligge lenge i sengen, nesten våken mens man søvnig slumrer litt til. Å kunne trekke fra gardinene, slippe dagslyset inn i værelse, og sakte gjøre seg klar til å stå opp. Og jeg elsker slike helgemorgener. Når man kan tusle rundt i pysjen, lage seg en god frokost med en deilig kopp te til. En deilig kopp te, fra et rosa prinsessekrus. Sette på litt koselig morgenmusikk, mens man pysjkledd kryper opp i sofaen og setter frokosten på bordet. Når man i tillegg har har hele dagen for seg selv, uten andre medboere hjemme, da kan det nesten ikke bli bedre.  


I dag er det foreløpig kun en bytur som står på planen. Jeg trenger nemlig en ny høstkåpe jeg kan bruke frem til kuldegradene kommer for alvor. Dessuten har jeg veldig lyst til å kjøpe meg en bukett blomster. Det er altfor lenge siden jeg gjorde sist, og derfor absolutt på tide. Og er jeg heldig finnes det en venninne eller to som har lyst til å bli med. Som etterpå vil være med på kafé. Som vil være med på te-shopping, i en av byens mange tebutikker. Som man kan le og prate med. Spise lørdagslunsj med. Og som man kan gå rundt og se på alt det fine som finnes i butikkene med.

fredag 21. oktober 2011

Drømmerier

Du det den følelsen - når underbevisstheten din på et tidspunkt langt inne i drømmeland prøver å fortelle deg at; dette her, det er bare surrealistisk. Likevel drømmer du videre, uten å vite helt hvordan du skal komme vekk fra alle de merkelige scenene som brer seg utover mens du drømmer videre. Og når du endelig våkner, den lette oppgittheten av ikke å huske hva det egentlig var du drømte om. Disse merkelige bildene, som på et vis fortalte en historie, men som likevel var så langt fra virkeligheten. Fascinasjonen for din egen fantasi. Så tydelig når du ligger og sover, men som brått forsvinner med en gang du slår øynene opp. Følelsen du har når du med en gang tenker at dette må du huske, bare bittelitt, slik at du har muligheten til å hente frem bildene og hendelsene fra drømmeland senere. Men med en liten bevegelse, en finger som såvidt beveger seg, er det borte alt sammen. 
Dream girl

Jeg husker sjelden hva jeg drømmer, ikke annet enn denne følelsen i det øyeblikket jeg våkner. Ikke våkner litt, som et sted i halvsøvne, for da er fortsatt drømmende levende for meg. Men når jeg våkner ordentlig, våken nok til å stå opp, da er det ikke annet igjen enn følelsen av å ha opplevd noe som ikke lenger er tilgjengelig for minnet. Og jeg tenker; så rart? Hvorfor skal det være slik..? Hvorfor skal jeg bare klare å huske de kjipe drømmende. Som at alarmen ringer og jeg bråvåkner, overbevist om at jeg har forsovet meg. Lys våken helt til tallene på mobilen viser at det fortsatt er midt på natten. Ikke at jeg tror det ville hatt noe som helst å si for resten av dagen. Men det kunne ha vært litt gøy. Gøy å kunne ha kjennskap til sitt eget surrealistiske, drømmende tankeuttrykk..!

onsdag 19. oktober 2011

Som et mykt fargeteppe

Rødt, grønt, gult og brunt. Regnværet her om dagen førte med seg høstblader av alle høstens farger, seilende nedover veien med regnvannet. Lik små deler av et stort, fargerikt lappeteppe, som ble liggende igjen langt fortauskanten etter at vannet forsvant. Tett i tett oppover langs veien, som et mykt, mykt teppe. I starten et ganske lite et, med regnværstimene noe som ble større og større. Et høstteppe som nærmest inviterer lette føtter til å danse bortover i fargehavet. I morgenens blålige time, hvor solen enda ikke har kommet seg opp på himmelen, på vei hjemover med rumlende mage og tunge bein, eller når kvelden og mørket faller på. Til en hver tid ligger det der, dette myke og fargerike. For mens regnvannet etter hvert seilte videre, i små strømmer mellom de mange bladene, ble løvet liggende igjen. Som en fargerik påminnelse om en av høstens mange gleder. Både i går, i dag, og når jeg går av gårde i morgen tidlig
Löv
En ekstra liten og fin glede: i morgen kveld skal jeg endelig på teater igjen og se Next to normal. Det kommer til å bli kjempestas..!:)

mandag 17. oktober 2011

Drømmedans

dancing with myself
Noen ganger har jeg lyst til å danse. Synge av full hals, og la armer og ben fritt bevege seg i takt med sangen. Uten å måtte tenke over hvordan det blir, uten mål og retning. Bare fordi det er gøy, en liten dans bare for en selv. La dagdrømmene styre bevegelsene, føle at man lever i et lite her og nå. Som i en forlengelse av de mange bildene som løper igjennom hodet. Og selv om det ikke ser like elegant ut som når andre danser, så gjør det ingen ting. For det viktigste er ikke selve dansen, men gleden som ligger i å gjøre det. Selv om man ikke har noen særlig stor plass å danse på... Eller man egentlig har ferdigheter som tilsier rytmiske bevegelser overhodet. Selv er jeg neppe et vakkert syn der jeg kråker meg bortover gulvet. Dermed ender det også fort med at det blir lite dansing, annet enn i tankene og drømmende. I mitt eget søvnige drømmeland der alt kan skje. Også at slike lite rytmiske mennesker som meg helt uten videre kan utfolde seg i elegante og myke bevegelser og sekvenser. Kanskje burde jeg derfor ta meg en tur ned til Dansens Hus. For inspirasjonens skyld, på en måte. Så kan det jo hende jeg samtidig ser meg ut et trinn eller to som selv slike som jeg kan utføre. Og i tillegg få det til å se, i hvert fall noe, elegant ut. Og skulle det vise seg ikke å skje, så burde det jo egentlig ikke være en stopper for dansegleden. En kveld jeg er hjemme for meg selv, eller alene blant kjente i en park eller på et fortau.

søndag 16. oktober 2011

Når det er blitt skikkelig, skikkelig høst

Frost utenfor vinduet. Ikke så veldig tidlig på morgenen, for det er tross alt søndag og sove-litt-lenge-dag. Gresset stivt og hvitt etter nattens kulde, som venter på at solens varme skal runde hjørnet og smelte bort alle tegn etter en høstkald oktobernatt. Alle tegn om at det nå er blitt skikkelig, skikkelig høst. For det er i hvert fall slik det oppleves når kveldene og nettene blir kaldere og kaldere, når det fryser på og verden med ett skifter ham for en liten tid. Små timer som smått prøver å forberede oss på vinteren som om ikke mange ukene er i anmarsj. Og lille, rare meg finner glede i dette også. Selv om det enkelte dager begynner å bli så kjølig på morgenen at vottene er måttet bli hentet frem igjen. Disse kjølige morgentimene, før solens varme tar et litt ordentlig grep og gjør resten av dagen herlig og gylden etter nattens blå timer. 
Frosted grass

lørdag 15. oktober 2011

På jakt etter tusser og troll

Nordmarka
Det er noe helt spesielt med å komme seg på tur ut i marka. Av en eller annen grunn er det liksom ikke bare å holde av et par timer en ledig dag, pakke på seg litt tykkere klær og bli med t-banen i retning turstier og grønne skoger. Derfor er det også alltid litt stas når jeg endelig kommer meg ut dit. Gleden av å komme seg bort fra byen, fra hverdagen og alt det travle jeg ellers fyller dagene med. 

Nordmarka
I går var nemlig Sorgenfri ute på tur i nordmarka, omgitt av naturskjønne og høstlige omgivelser, med grønnlig skjær i sollyset og med varm te på kanne og hjemmebakte boller i tursekken. Og alene på tur, med trær og grener som pekte i alle retninger, mosekledde steiner og berg og trillende bekker føltes det nesten som om vi var i et ordentlig eventyrland. Jeg kunne nesten vært en Ronja Røverdatter på tur med Birk, og om det hadde dukket opp en tusse eller et troll hadde jeg på ingen måter blitt forundret. Eller jo litt, men i hvert fall. Dere forstår sikkert følelsen...Og mens det ene trolske og magiske stedet etter det andre dukket opp rundt oss, ekskalerte også både fantasien og alle minner fra barndommens mange historiestunder. I speilet ved et tjern dukket det plutselig opp to svaneskyer, som rolig seilte bortover i det vindstille speilbildet. Litt lenger bort kom vi over en bekk, og med ett var jeg på tur nedover vannet sammen med selveste Pippi. Ved Songsvann, ved de mange bladløse trærne nede ved vannkanten, kunne det nesten se ut som om trærne hadde fått besøk av noen finske hattifnatter. Dessuten kan jeg ikke helt se bort i fra fristelsen til fritt å løpe rundt, gjemme meg bak noe av det mange grønne og håpe på å bli funnet. For det kan neppe finnes bedre steder å leke gjemsel enn  nettopp ute i skogen. Ute blant barndomsminner, fantasi og bortgjemte tusser og troll:)

torsdag 13. oktober 2011

God dag, god kveld gyldenløv

 Yellow

Om jeg tilfeldigvis sitter inne på rommet mitt i de minuttene dagen går fra formiddag til ettermiddag, kan jeg titte ut gjennom vinduet og se løvet på trærne utenfor skinne i lyset fra solen. Disse trærne med høstgult løv, som skinner som gull hver gang solen passerer på den andre siden av treet. Når solen sender sine mange lysstråler gjennom treets mange grener og blader, og får løvet til å gyldne og skinne nesten som små og verdifulle skatter. Da gjør det ikke så mye av dagen føles lang, at timeplanen er litt mer enn full de neste dagene, eller at man generelt har passe mange ting å tenke på. Smilet klarer like vel å sette sine spor i ansiktet, og selv og jeg ikke ser ut føles det som om hele rommet blir opplyst av det høstgule solskinnet. 


Og når kvelden kommer, lyset erstattes av mørket. Solen er blitt måne, og gater og veier lyses opp av byens mange lyktestolper. Selv da glitrer det i løvet. I de mange gule der nede på bakken, som blir blekgule i gjenskinnet fra det gulhvite elektriske lyset. Selv om det er mørkt, blant i bakgatenes nattlykter, glitrer de i de lille lys de får. Lyse og bleke mot asfaltens mørke, sitt underlag. Og hver gang får jeg følelsen av å tenke; "der her har jeg ikke lagt merke til før..", inntil føttene når varmen innenfor, nesen møtes av aromaene fra nytrukket te. Det er da det slår meg, at jeg nok en gang har latt meg fortrylle av noe så enkelt som gyldent høstløv på nattemørk asfalt.. 
Night Path

onsdag 5. oktober 2011

Nesten som en eventyrsky

Pink skies at night
Som liten elsket jeg å se og høre alle fortellingene om Mummitrollet. Om dette herlige, litt annerledes trollet, som hver gang fikk fly rundt på rosa skyer når avslutningssangen tok til. Disse rosa skyene, magiske, som hele mummifamilien kunne fly rundt på. I dag så jeg slike skyer. På vei til jobb, med solen stigende i horisonten. Lysstrålene som farget både himmel og skyer svakt rosa. Som gav hele himmelen et magisk preg, og som gjorde at jeg fikk lyst til å plukke ned alle de fine bomullsskyene der oppe. Disse myke dottene, som i fortellingenes og fantasiens verden alltid er like myke og magiske som de ser ut til å være. Høyt der oppe på himmelen. Det er slik morgener som gjør dagen så fin, selv om solen noen ganger ikke alltid blir værende. Spesielt nå som morgensolen hver dag venter litt og litt lengre med å farge himmelen med lyse morgenfarger

mandag 3. oktober 2011

En liten fin å glede seg til

Når jeg først skal komme meg av gårde på kino, liker jeg at filmen er litt uten om det vanlige. Eller, sagt på en annen måte, litt uten om det typiske amerikansk-britisk vanlige. Om noen få uker, en av de siste oktoberdagene, har den koreanske filmen Poesi premiere. En liten film, om noen av livets mange store spørsmål. Om poesi, og en 60 år gammel bestemor som ønsker å finne nye farger ved det hverdagslige og grålige livet. Jeg syns den ser kjempefin ut, og gleder meg en hel masse til den kommer hit til Norge..! Dessuten ser hovedpersonen ut som en av verdens søteste eldre damer. En skikkelig søt og god asiatisk bestemor<3


søndag 2. oktober 2011

Velkommen oktober

Höst
höst 3660

Oktober er kommet, en av høstens favorittmåneder. Med alle sine farger og lukter. Gråværsdager, og strålende og høstlige solskinnsdager. Nye poser te som snart skal kjøpes inn og et lite lager hjemmebakte boller i fryseren, skaper forventninger om flere fine høstkvelder hjemme i stuen. Snart skal høstkåpen frem fra skapet, og nylonstrømpene byttes ut med tykkere strømpebukser. Mors strikkede ullsokker er allerede tatt i bruk, og i skuffen ligger klart er par votter dersom det skulle vise seg å bli merkbart kjøligere i løpet av de neste ukene. Snart venter høstens første teaterkvelder, og snart kommer flere fine filmer jeg gleder meg til å kunne se på kino:) Spillelistene er fylt opp med nye, fine sanger, og kanskje det jeg gleder meg aller mest til; Sorgenfri sin første dogmesending dette semesteret..! Det kommer til å bli både koselig og veldig, veldig gøy:)

Day 6: "A fresh face"

torsdag 29. september 2011

Som i et lite skjulested


Noe av det morsomste å leke som liten var gjemsel. Muligheten til å gjemme seg litt bort, disse få minuttene alene, spenningen mens man ventet på å bli funnet. I dag er det også litt godt å kunne gjemme seg litt, krype inn i et bortgjemt hjørne, som i et lite skjulested. Ikke for å komme seg bort fra alt og alle, men like vel denne følelsen av å komme litt bort fra den store, vide verden rundt deg. På det store biblioteket på Blindern finnes en slik liten plass. Nede i underetasjen, litt bortgjemt blant lange hyller med tidsskrifter, leseplasser man ikke alltid tenker over er der. Leseplasser man noen ganger må vite om er der, før man finner dem. Der, blant alle luktene av bibliotek og gamle ark, en egen liten plass. Da trenger man ikke en grønn busk å gjemme seg bak, eller en mørk krok bakom trappen. Selv om det heller ikke alltid hadde gjort noe. Det å kunne gjemme seg litt bort, la tankene flyte, og vente på at noen kanskje finner deg. Men de må ikke, for det betyr bare at du kan gjemme deg bort enda litt lenger...

mandag 26. september 2011

Like fint nå som alltid

274/365: Every leaf speaks bliss to me, fluttering from the autumn tree.
Jeg blir aldri lei. Hverken å skrive om eller se. Om høsten, om fargene, om gledene. Den årstiden jeg gleder meg like mye til hvert år. Og nå som oktober er like om hjørnet, tar jeg stadig meg selv etter å speide etter fargene på løvet, på trærne, på bakken. En ubeskrivelig glede, som jeg ikke kan forstå hvor kommer i fra, men som jeg med stor takknemlighet tar i mot hver gang den dukker opp. Også i dag, hvor hele trappen opp til fysikkbygget på Blindern var kledd i røde, høstlige blader. Små rød og fine, som fikk smilet frem i fjeset. En liten glede på veien ned til Nova, like fin som alltid