mandag 30. januar 2012

Hedersplassen


Når jeg blir stor, stor som i ordentlig voksen, og med egen leilighet jeg kan møblere og dekorere akkurat som jeg vil, da skal det henge bilder av alt det fine jeg liker ute i naturen rundt omkring på veggene. Og på hedersplassen i stuen, der skal det henge et stort bilde av noen trær. Ikke at jeg vet helt hvordan eller hva. Det viktigste er at det har noe med trær å gjøre. Disse fine, fascinerende vekstene, som jeg finner like vakre og finuerlige uansett årstid eller tid på døgnet. Med fruktrærns vårblomster, høstens gyldne blader, eller vintergreinenes mørke linjer. I sol eller regn, i dis og tåke. Akkurat slik det oppleves når man sitter i sofaen med soveromsdøren min står åpen, og når vinduet danner en ramme rundt bildet av trærne utenfor. Akkurat slik, bare at det ikke skal være et vindu, men et bilde. Et fotografi. Ikke noe levende som stadig endres, eller som krever at gardinene er trukket for og soveromsdøren åpen. Et bilde som bare er, og som jeg kan se alle detaljer på til enhver tid på døgnet. Natt som dag. 

lørdag 28. januar 2012

Helg, kos og filmhygge

Celebrate
En januarhelg kan umulig bli dårlig når man kan tilbringe den med gode venner og romvenninner. Og når fredagskvelden legger opp til ikke annet enn lange timer med kos og hygge, må det være lov til å tro at det hele lover mer enn godt for også resten av helgen. Spesielt når kvelden viste seg å bli ikke mindre enn slik;
* Skøytetur og venninnetur i Spikersuppa
* Kafébesøk med kalde frosne fingre, to par skøyter under bordet, og varme kopper med te og sjokolade
* Etterfulgt av jentekveld med en god og fin gjeng jenter
* Med ost og kjeks
* Vin og røde druer
* Gjensyn med gamle Sex and the City-episoder
* Et lite stykke mørk sjokolade
* Og en god dose nesten-sliten-av-å-smile-latter


Denne uken har, dessuten,  hittil vist seg å være en av det som vil komme til å ende opp som årets mange filmuker. Da kan det nesten ikke passe bedre med en sen lørdagsfrokost, sammen med tente lys, myke pledd, en ekstra kopp te, og et første møte med den fine filmen om Miss Potter. Tenk om jeg også kunne tegne og fortelle akkurat slikt..!

onsdag 25. januar 2012

Mental sjøreise

I den ene pensumboken min er det trukket frem, som et eksempel, en gammel nyhetsnotis om en skilpadde. En stor, gammel skilpadde som har forvillet seg inn langs den svenske kysten der den har satt seg fast i et rep. Heldigvis ble den både funnet og sluppet løs igjen, men det er egentlig ikke selve nyhetsnotisen som er poenget mitt. Poenget er heller at dette ene ordet, "skilpadde", med ett tok meg med på en lang, undersjøisk, mental reise. En slags drømmereise, nesten. Ned, under havoverflaten, et sted der vannet var grønt, nærmest turkist der overflaten gjenspeilte himmelen, og med mengder av fisk jeg aldri har sett før. Det var som å dykke ned i et eventyr, der alt var ukjent og spennende, vakkert og blågrønt, og med en levende skilpadde som kom svømmende mot meg. Et grasiøst vesen, på sin litt klumpete måte, og med grågrønne fargenyanser over hele seg. Det var nesten som en koreografert dans, så naturlig, der den på noen få meters avstand tok en perfekt bue rundt meg, før den lot seg lede med av vannet videre. Under meg var det vakre korallrev, og hver gang en fiskestim med små fargerike fisker hurtig svømte forbi, kunne jeg kjenne en bølge av energi og bevegelse stryke mykt mot kroppen. 
 De siste årene har jeg stadig hatt litt lyst til å reise sørover, lære å dykke (eller i det minste å snorkle ordentlig), og besøke alt dette vakre og fargerike under vannoverflaten. Akkurat slik hodet og tankene opplevde det denne gårsdagen oppe på lesesalen. En tanke som nesten ble til en liten våt ferie de få minuttene drømmende fikk leve fritt, før virkeligheten og resten av pensumboken tvang seg tilbake. Skilpadden og alt det andre fine forsvant pliktskyldigst tilbake til sin lille hemmelige skuff langt inne i hjernen et sted. Klare til å dukke opp igjen en neste gang et lite enkelte ord, akkurat som "skilpadde", på magisk vis utløser all magien en gang til

tirsdag 24. januar 2012

Ganske snart skøytefin


En gang for mange år siden, var jeg den stolte eier av et par lyserosa danseskøyter. Mine aller første skøyter, som jeg med både strev og tidvis stor frustrasjon etter hvert lærte meg å gå med. Frem og tilbake på isen like bak blokkene der jeg vokste opp. Med store snøfonner på alle sider, snøfonner som vi kunne kaste oss i som en del av skøyteleken. Hver vår lille snøhaug, som vi, etter kalde frostnetter og med en liten snøskuff, lagde "veier" mellom. I dag er det lenge siden jeg hadde rosa danseskøyter. Det er heller ikke lenger noen skøyteis bak blokkene hjemme, og hverken veier eller snøhauger er nå en del av skøyteleken. I dag er skøytene hvite og har allerede blitt noen år gamle. Velbrukte, men fortsatt like fine, er de nå endelig blitt funnet frem igjen. Etter lange tider og stunder innerst i skapet hjemme hos mor og far, siden vinteren for to årstall tilbake. Det skal jeg heldigvis snart gjøre noe med:) Nå ligger skøytene klare, og innen uken er omme har jeg, med store forhåpninger, fått tatt dem i bruk. Som jeg GLEDER meg!!

mandag 23. januar 2012

Mandagsfine øyeblikk

Filmen om Billy Elliot er en av de varmeste, herligste og nydeligste filmene jeg vet om. Da gjør det egentlig ingen ting at jeg kanskje heller burde brukt kvelden på noe litt mer nyttig. Spesielt ikke når det er en av mine fine kollektivvenninner som på sitt eget lille vis har foreslått filmkveld. På tross av at det "bare" er mandag;)

søndag 22. januar 2012

Søndagspoesi

Sist uke debuterte jeg som poet i anledning Sorgenfri sin første ordinære sending i 2012, og med det å kunne feire at et nytt semester var i gang. Denne uken tok jeg, litt under tvil, utfordringen med å følge opp dette suksessrike prosastuntet. Og med stor inspirasjon etter forrige blogginnlegg om knapper, satte jeg igang med diktet om, nettopp, knapper. Og søndagspoesi og knappedikt - det ble det også til slutt


Rund, kanskje liten
Rød, grønn eller blå
Ny kan den være, eller gammel og grå
Kanskje den smiler, eller stråler i hvitt
Kanskje den skinner, eller glitrer så lett
På min jakke den sitter, på min skjørt en like så
Noen er store
Noen er små


(et lite dikt, med litt glede og en passe dose humor)

onsdag 18. januar 2012

En liten rund rød

Buttons
De kan være store, litt mindre eller bittesmå. De kan være runde, ovale, firkantet eller kanskje også trekantet. Også finnes de i så mange forskjellige farger. Det er dette som gjør at knapper er så morsomt å holde på med. Både da jeg som liten fikk lov til å rote i og leke med min mors knappesamling, og når jeg nå i senere tid har vært på besøk i knappebutikkenes fantastiske samlinger. Det var nok også denne fascinasjonen som gjorde at min rød russebukse for noen år tilbake hadde et ukjent antall knapper isydd i alle slags farger og størrelser, både på buksebein og lommer. Av en eller annen grunn har det til nå blitt med denne ene buksedekorasjonen. På tross av utallige ideer og andres kreative tips til hva man kan bruke knapper til. Både som pynt på hjemmelagde bursdagskort, knapper påsydd pyntebånd til vaser og blomsterpotter, eller som pynt på litt ellers grå og lite iøyenfallende sofaputer. 
I Love Pink Buttons (PIF)
Selv om jeg syns det er kjempegøy å pusle med knapper, om enn denne puslingen kanskje stort sett hittil i største grad bare har vært å se på, er det vanskelig konkret å si noe om akkurat hvorfor. Det er liksom bare et eller annet med gleden disse fargerike og praktiske duppedittene skaper når man kommer over dem. Enten de er formet som små, hvite perler, de er store og blanke slik at man nesten kan speile seg i dem, eller du finner en formet som en bil, et dyr, skjell, sol eller noe annet morsomt. Dessuten ser det jo også ganske fint ut når det er mange av dem, enten de ligger som små fargeflekker i en stor haug eller de er fint sortert etter farge, størrelse, fasong eller mønster. Kanskje er det også denne uvisselige gleden som gjør butikker som Perlehuset i Grønnegata like ved Hegdehaugsveien til en av de morsomte butikkene jeg vet om. Og selv om jeg sjeldent er innom der, er det helt umulig å komme seg ut igjen uten et stort smil om munnen.

søndag 15. januar 2012

Lanternebursdag

Hvis jeg en eller annen gang i løpet av livet får muligheten til å arrangere den perfekte bursdag, da tror jeg kanskje, med stor sannsynlighet, at jeg ville forsøkt å gjenskape lanternescenen fra Tangled/To på rømmen. Den scenen hvor de sitter i båten ute på vannet og ser hele landsbyen sende opp lysende lanterner. Alle disse lanternene som svever rundt over landsby og vann, som glitrer og gjenspeiles i vannet, og som lyser opp kveldsmørket under stjernene. Denne drømmende og fantastisk fine scenen er et av favorittøyeblikkene mine i filmen, og er en av de scenen jeg gleder meg mest til å  se hver gang! For disse lanternene, de er liksom ikke helt det samme som stearinlys eller fyrverkeri. De har på en måte sitt helt eget (magiske og fascinerende) uttrykk. 

Nå vet jeg jo egentlig, innerst inne, at det er og alltid vil være en forskjell mellom fiksjon og det virkelige liv. Likevel lar jeg meg selv falle inn i drømmer om denne dagen, en dag der hele Oslo sender opp brennende og lysende lanterner, mens jeg selv sitter i en båt ute i fjorden og ser dette magiske og lysende stige mot himmelen. For jeg er helt overbevist om at lanternescenen ville vært like fin, magisk og vakker i min og vår egen faktiske verden. For er det en ting jeg lot meg fascinere litt ekstra av nyttårsaften, var de små og litt tilfeldige lanternene andre sendte opp innimellom alt annet av det mer fargesprakende fyrverkeriet. 


lørdag 14. januar 2012

Kvitrefint



Like ved trikkestoppet på Skillebekk ligger det en grønn liten flekk, med en fontene, noen benker og et par busker her og der. Noen litt små, noen litt større. Disse buskene er høyt elsket av alle småfuglene, som samler seg sammen i flokker rundt omkring på de mange små greinene. Når det ikke kommer noen tripper de frem for å se etter om ikke noen har stødd noen matsmuler etter seg, før de raskt flyr inn blant greinene igjen. Og der sitter de, noen ganger tett i tett, andre ganger litt her og der. Og når det har gått en liten stund, begynner de som smått å kvitre litt. Alle i hop, som et helt lite småfuglorkester. I disse kvitrestundene er det ekstra koselig å gå forbi eller stå ved trikkestoppet mens man venter på trikken. Disse små fjærkledde skapningene, som hopper rundt fra grein til grein, som gjør buskene levende i en litt annen betydning, og som gir deg følelsen av at de kvitrer til akkurat deg. Og siden vi heller ikke har noe fuglehus, så liker jeg å holde litt ekstra på akkurat denne følelsen. Denne følelsen av at det er til meg de kvitrer og prater og synger til. På deres eget lille småfuglvis, som jeg selv er helt uvitende om hva egentlig handler om.