onsdag 30. oktober 2013

Klipp ut, heng det på veggen

Mange ganger har jeg ønsket meg en ordentlig utklippsvegg. En vegg full av bilder funnet i diverse magasiner. Flere ganger har jeg begynt, men selve utklippsveggen har uteblitt. Noen utklipte bilder henger likevel rundt omkring, godt fordelt på rommets fire vegger, i god blanding sammen med postkort, tegninger og andre fine ting som har kommet seg opp på veggen. Med en håndfull gamle D2-magasiner fra tidligere i høst for hånden, gjør jeg likevel et nytt forsøk. 

Disse tre er utklipp fra to helsidebilder. Bildet i midten har jeg klippet ut fra en reklameannonse. De to bildene på hver side hadde jeg først tenkt å ha som ett bilde. Til slutt endte jeg likevel med å klippe bildet i to. I tillegg er bildene klippet litt ulikt for å skape litt asymmetri. 

I en liten artikkel om sykler fant jeg disse fine bildene:
Bildet er egentlig en slags collage bestående av flere bilder. Jeg syns sammensetningen var så fint at jeg like så godt klippet ut hele collagen. 
Bildet til venstre er fra en artikkel om unge kunstnere, og er opprinnelig et fotografi av argentinske Amalia Ulman. Et spennende fotografi med både kontraster og (farge)harmoni, og et foto som gjør at jeg håper på å se mer av Ulman ved en senere anledning.

tirsdag 29. oktober 2013

Image Troopers

Se IT, Love IT, Wall IT. Eller på norsk: Se det. Elsk det. Heng det på veggen. Mottoet til fotografene Merete Haseth og Janne Amalie Svit. Jeg titter på bilder, drømmer meg bort. Langt av sted. 

Å se på bilder er noen ganger som å komme til et helt nytt sted. Opplevelsen av å ville se seg over skulderen og være tilstedet i selve bildet. Kjenne vinden stryke over kinnet. Kjenne lukten av jord og vann og trær og gress. 
Jeg syns det er spennende hvordan bilder og minner henger sammen. Hvordan et bildet gjør at kroppen husker både lukter, smaker, lyder. Hvordan et bilde kan få deg til å huske hvor varmt eller kaldt det var en dag for lenge siden, et helt annet sted. 
Fotografiene er tatt av Merete Haseth og er lånt herfra

mandag 28. oktober 2013

Min lille japanske fascinasjon

Scarlet tinged Japanese maple leaves
Hver gang jeg går forbi, og hver gang jeg venter på trikken. Hver dag. Treet bak den grønne hagebusken. Treet med de røde bladene. Blader som er røde fra tidlig sommer til høst, blader som gradvis får en sterkere og sterkere rødfarge fra sensommeren av og utover høsten. 

Min fascinasjon for trær eier ingen grenser. Stadig blir jeg betatt av et nytt tre, av formen på et blad, av fargene, av greinen som strekker seg mot himmelen. Om jeg noen gang får en egen hage skal det være en hage hvor trærne står for magien. Og et av disse trærne skal være en japansk lønn. Akkurat som det røde treet på den andre siden av den grønne hagebusken. Akkurat som det lille treet med røde blader. Akkurat som det treet jeg har vært betatt av siden jeg flyttet til Skillebekk, og som aldri slutter å fascinere meg. Som fortsatt er like vakkert, og som får meg til å smile der jeg står og venter på trikken en tidlig formiddag.
 

onsdag 23. oktober 2013

Hverdagsfilm

birds II
 I dag har Debussy holdt meg med selskap. Lydene av et piano, Clair de Lune som bølger seg gjennom bevisstheten. Det er som å leve i en film. Om jeg stenger alle andre lyder ute, forsøker å skape meg et mentalt rom av stillhet, ser jeg byens hendelser rytmisk bevege seg til musikken. 

Noe lite og mørkt farer over meg. Jeg ser opp. Himmelen er dekket av grå skyer. Et sted det oppe, like under skyene, flyr en masse fugler sammen i formasjon. Det er som en dans. Rundt og rundt. Alle fuglene har sin plass. Noen ganger foran. Andre ganger flyr en fugl ut til siden, tar en liten sirkel - nesten som en piruett, før fuglen igjen finner sin plass blant de andre fuglene. Jeg begynner å undre meg over hvorvidt det er en tanke bak. Er det tilfeldig at de flyr som de gjør? Rundt og rundt i sirkler, men likevel i ulike formasjoner fra gang til gang. 
raining city
I dag ser hele byen grå ut. Jeg skulle ønske at alle kunne høre den samme melodien som jeg selv hører inne i hodet mitt. Det passer seg liksom litt fint. Det er ikke det samme som månelys som skinner. Likevel føles det ganske bra med klare pianotoner til den grå hverdagen. 

Nok en gang flyr fuglene. Så høyt oppe ser de alle sorte ut. Debussy er ferdig med sin runde Clair de Lune, likevel slipper ikke sangen meg. Igjen og igjen kommer den tilbake. Til stadighet lever jeg som i en film. De grå skyene med de sorte fuglene på. Fugler som danser. Jeg ser meg rundt der jeg står, ute på t-banestasjonen. Flere steder ser jeg regntøy, støvler, mennesker kledd i sterke fine farger. Det er nesten noe av det fineste. All kontrasten til det grå og våte.

mandag 21. oktober 2013

Kvifor, eg veit ikkje


Kvar einaste gong hende det. Ropa deira brøyt gjennom stillheita. Ein protest som ikkje kunne stoppas. Kvifor må vi læra nynorsk?Kvar gong for ein tanke gjennom hovudet mitt, stille, kvifor ikkje?

Eg har alltid lika nynorsk. Kvifor spør nokon, eg veit ikkje. Vener tenkjer tilbake til dei var små og vi alle sat føre fjernsynet og høyrde røyskatten frå Dyreskogen ropa: ikkje få panikk! Deira fyrste møte med nynorsk. Dei likte det, da. Men ikkje når dei sjølv måtte skrive. Dei likte å sjå og høyre, berre dei ikkje måtte bruke språket sjølv.

Nokon gonger seier eg det, høgt. Eg likar nynorsk, eg. Orda, eg likar korleis det høyrast ut. Likar korleis bokstavane er set saman. Men det er ikkje berre difor eg likar nynorsk. Dei andre er alle samde, alle dei som eigentleg er imot. Nynorsk er fint, når andre skriv eller talar. Det er fordi målet er så litterært, difor likar dei det. Ja, seier eg. Nynorsk høyrast fint ut. Men det er ikkje berre difor eg likar det. Dei forstår ikkje, ikkje heilt. Eg forstår det ikkje sjølv. Kan ikkje forklare kva eg meiner. Må eg vite det? 

Nokon gonger sit eg med en kjensle om at bokmål ikkje er målet mitt. Det har alltid vore der, men er har aldri valt det sjølv. For nokre år sidan leika eg med tanken om å skrive riksmål. Litt likt bokmål, men lika vel noko litt annleis. Ein leik med det språket eg alltid har skrive. Eit lite paradoks, eigentleg. For dei som skriv riksmål har aldri vore for nynorsk. Eg likar båe. Difor har eg skrive på nynorsk, for fyrste gong sidan vidaregåande. Kvifor ikkje?

(Orsak for moglege skrivefeil. Nynorsken og eg har ikkje vore ordentleg i samarbeid på alt for lenge)

onsdag 16. oktober 2013

Under et tre



Her om dagen, da jeg var oppe og gikk rundt Songsvann, fant jeg frem til dette flotte treet. Jeg kan like gjerne innrømme det, jeg ble faktisk litt forelsket i det. Fortsatt finner jeg frem bildet for slik å lettere kunne drømme meg tilbake til nettopp dette treet. Dagdrømmer om en benk. Under treet. En benk perfekt for timer med en bok, et varmt pledd, solen som varmer i ansiktet, og varm drikke på en termos. Kanskje er det ikke en benk der, selv ikke i drømmen. Likevel dukker det opp pledd og piknikkurver. Piknik hører kanskje først og fremst sommeren til, likevel kunne jeg gjerne spist lunsj ute i det fri i selskap med dette ene treet. Jeg tenker tilbake på gamle fortellinger, historiene fra Hundremeterskogen. I dagdrømmen tenker jeg at; dette treet ville vært et alle tiders sted for en piknik hadde jeg bodd i Hundremeterskogen. Da ville både treet og jeg blitt et eget lite eventyr.

Jeg drømmer om flere trær, går rundt og titter og kikker etter flere flotte, og venter på den neste forelskelsen (rar som jeg er).

tirsdag 15. oktober 2013

Rusle

waltzing leaves
Noen ganger går man på tur. Noen ganger spaserer man.  Noen ganger promenerer man. Om høsten er det allerbest å rusle. Blant løvet. Under løvet på trærne. Gjennom løvet på bakken. Om høsten har jeg lyst til å sparke alt løvet på bakken, få det opp, bortover. Lage mest mulig lyd. Lyden av høst. Om høsten har jeg lyst til å fange armene fulle av løv for så å kaste alt høyt opp i luften. Se bladene i all deres høstprakt falle så flott mot bakken igjen. Akkurat som da jeg var liten. Jeg tenker: høsten altså. Sukker lavt for meg selv, av glede. Fordi jeg aldri får nok av den. Det er derfor jeg liker å rusle. Nå når høsten er her, gjennom løvet på bakken. 

mandag 14. oktober 2013

Te i et annet tiår

Du vet den følelsen man får når man kommer til et nytt sted, når du går inn i rommet, kjenner på atmosfæren, lydene, luktene, fargene. Du vet, all den skjulte spenningen, forvetningene, som løper rundt i kroppen. Når du ser på menneskene som fyller rommet, kjenner på stemningen som møter deg med en gang du setter foten innenfor. Når det kribler litt i magen allerede før du kommer ordentlig inn, fordi du allerede ved første blikk kjenner på følelsen av at; her kommer du til å trives. Slik er det å gå på besøk til Kaffefuglen. 
Rundt omkring på veggene henger det alle slags bilder og plakater, som disse fine her. 
På den ene langveggen henger det en stor hylle, full av herlige nips. En liten tv, små vaser, glass, tallerkener og andre sjarmerende ting. Under hyllen står det en liten benk, som blant annet har fått besøk av en liten globus. 
 Møbler og lamper i riktig ånd gjør det ekstra koselig og gjennomført. Jeg skulle forresten gjerne hatt den brune skinnstolen stående i min egen stue. 

Et herlig skilt med en viktig beskjed
Myke sofaer, store vinduer og nok en lampe - som i tillegg matcher sofaen perfekt i fargen
Under hele besøket ble det spilt rolig og avslappende musikk. Dessverre var musikken ganske digital. Jeg hadde frydet meg stort om det var denne fine spilleren her som stod for musikken. Uansett gleder jeg meg masse til å komme tilbake.

torsdag 10. oktober 2013

Minner kommer på pinner

Memories
Det å forske på minnet og hukommelsen må være utrolig spennende. Bare tanken på hvordan minnene mer eller mindre lever seg eget lille liv, inne i mitt eget hodet, kan få meg til å gruble. Hvordan en lukt, smaken av noe man spiser eller drikker, en lyd kan hente frem minner og opplevelser som man helt hadde glemt. Hvordan bladene på et tre, en farge som kanskje bare såvidt skiller seg ut fra trærne rundt seg, får deg til å tenke på et annet tre, en annen dag, et helt annet sted, et helt annet år. Et minne som egentlig oppleves som litt uvesentlig, hvorfor husker jeg akkurat dette? Men som likevel, et lite øyeblikk senere, bærer med seg enda flere bilder og minner fra dette bortglemte treet, denne dagen, et helt annet sted, for flere år siden. Hvordan en hel film av bilder begynner å rulle, bli større og større. En fargefilm som ukontrollert utspiller seg på netthinnen. Også er det litt fint, fordi man ikke var forberedt på at det skulle skje. Små hverdagsgleder som man en dag for lenge siden trodde bare hørte til denne ene dagen, likevel så kommer det tilbake, som en ny hverdagsglede, en helt annen dag mye senere. Kanskje starter det så enkelt som med et blikk på noe. Noe helt vanlig. På vei til trikken eller mens man venter på bussen. Så kommer minnene. Du husker hvor varmt det var, hvem du var sammen med, hva dere lo av, hva dere spiste eller drakk. Og kanskje begynner du å huske noe du en dag for lenge siden forsøkte å huske, men som du tilslutt måtte gi opp. Nå husker du det, bare på grunn av et lite uskydlig blikk på verden omkring deg.

lørdag 5. oktober 2013

Helg


Nye blomster på bordet
Stearinlys og telys som lyser hele dagen
Følelsen av å kunne sove lenge etter en uke med tidlige morgener hver eneste dag
Dra på venninnebesøk
Lakere negler og føle seg litt ekstra fin
Lange formiddager med pledd og en liten bok