Hjemme, men litt borte

Jeg fascineres til stadighet av de store, gamle murvillaene som finnes rundt omkring på Frogner. De skiller seg sånn ut fra de mer typisk trehusene, som man er mer vant med fra villabebyggelser alle andre steder i landet, og også fra de gamle bygårdene fra tiårene før murvillaene dukket opp. Dermed føles det nesten som å være både hjemme og utenlands på samme tid, når jeg vandrer rundt mellom disse gamle villaene - som helt plutselig dukker opp bare man runder hjørnet på en gammel bygård.  Selv om flere av dem er gjort om til leiligheter, ser de fortsatt ganske staselige ut, og på en varm solskinnsdag skal det ikke så mye til før litt dagdrømmeri har forvandlet gaten jeg går i til et sted i et helt annet land. Noen av murvillaene har til og med spanskinspirert navn, og de mange pastellfargene gir assosiasjoner til et slags Kardemommeby.

I likhet med hovedstadens mange bygårder, er flere av villaene bygget i ulike stiler, og på baksiden: små balkonger og smale vinduer ut mot en gressflekk eller en liten bakgård. 

Innerst i en vei med villaer på begge sider, kan man finne smale gater som igjen fører til nye veier med grandiøse bygninger.

Før man kommer dit, har man kanskje gått forbi innkjørsler som denne:

I mine øyne minnner det nesten om et filmsett, et sted hvor ingen egentlig bor i virkeligheten. Likevel ser det så utrolig koselig ut, og på samme tid: så utypisk bygårdene og de mer moderne næringsbyggene som ligger bare noen få minutter unna. Jeg får nesten lyst til å invitere meg selv på hagelunsj. Det samme gjelder villaene der en liten bue leder vei inn i hagen:

Jeg begynner å tenke på barndommens Huset med det rare i, på røde klatreroser (de finnes helt, helt sikkert på den andre siden av huset), og på piknik med gode venner ute på den grønne hageplenen.