Det var så fint i helgen, nesten hvitt. Hvitt av rim, som et lite løfte om snø. Jeg har stort sett holdt meg inne i dag. Varm og i ly for regnet. Ingenting har vært hvitt, men grått. Selv om jeg som oftest liker lyden av regn som trommer mot vinduet, regn som plasker ned utenfor, er det litt kjedelig med regn i slutten av november. Alt blir enda mørkere. Jeg venter allerede. På kuldegrader og gress som fryser i kulden. Og kanskje et nytt lite løfte om at vinteren snart er på vei.
Jeg må bare si det: jeg gleder meg skikkelig til advent! Bare lukten av appelsiner og mandariner er nok til at adventstiden dukker opp i hodet mitt. Spesielt nå som trærne er uten blader, og ullsokker er det første jeg finner frem når jeg kommer hjem.
For meg er advent nettopp tiden da mandarinkonsumet virkelig setter inn (selv om jeg allerede har smakt litt på dem). For meg er advent julemusikk og daglig lytting til Nøtteknekkeren (nei, jeg blir faktisk ikke lei den musikken. Men så kan jeg heller ikke lytte til den uten å få massive assosiasjoner til advent og jul). Advent er å glede seg til snø, til å handler julegaver (som jeg overhodet ikke stresser med). Advent er kalenderserier på barne-tv, og å glede seg til julefeiring og late, mette dager sammen med familien. I år har gjengen på skrivestua også avtalt at vi skal ha pakkekalender. Hurra! Jeg tror ikke jeg har vært med på pakkekalender siden barneskolen, og det fryktelig lenge siden.
Men før adventstiden kommer, skal jeg skrive en eksamen, kanskje den siste eksamenen jeg skal skrive. Det er faktisk både vemodig og litt rart. Ikke fordi eksamener er så veldig gøy, men fordi det virkelig understreker at studietiden nærmer seg en slutt. En tid med masse fine minner, og nye bekjentskaper. En tid med lange morgener, og sene kvelder på lesesalen når en ny skoleeksamen nærmet seg. En tid med altfor lange lunsjpauser. Det er så fint å vite at jeg kan se tilbake til fine og minnerike studieår, og samtidig vite at minnene kan bli enda flere det siste halvåret som student.
Jeg så lyst, så lyst. Så veldig lyst på et lite vesen. Et varmt lite vesen med pels. Broren min og jeg vokste opp med marsvin. Tre små dyr, med masse personlighet og selskapelighet. Det siste halvåret har jeg virkelig kjent på savnet etter en liten pelskledd venn. Da gjorde det veldig godt å bli invitert med til foreningen for omplassering av dyr, helt sør i Oslo. Å få lov til å leke seg med en liten, lubben tass, sammen med to flotte studievenninner, og vite at besøket var like godt for hunden som for meg. Jeg håper han har fått seg et godt hjem neste gang jeg tar meg tid til å reise ut dit. Som trøst skal jeg besøke kattepusene. Det fikk vi nemlig ikke gjort den første gangen.
Det er rart hvordan tiden går. Dagene går så fort, så fort. Noe som hendte bare for litt siden, blir plutselig til noe som hendte for flere uker tilbake. Også sier man det igjen og igjen, at tiden går så fort. Jeg har så lyst til å bli flinkere til å ta meg tid til å gjøre fine ting. Bli flinkere til å nyte nuet. Bli flinkere til å bare være. Bli flinkere til å treffe fine mennesker, spesielt de jeg ikke ser så ofte. Fordi jeg står her og føler at tiden bare går og går. Uten å ta meg ordentlig tid til nyte det som skjer, til å ta pauser fra hverdagen, til å være litt raus med mine egne behov.
Her om dagen stoppet jeg opp på veien hjem. Stod stille i mørket, alene, og så solen forsvinne bak ås og skog og hus. Og det var skikkelig fint. På mange måter føltes det som om det bare var meg i hele verden, for et lite øyeblikk. Det var bare meg, og solnedgangen. Egentlig bare noen få korte minutter, men der og da en pause fra alt annet.
For en liten stund tilbake, var jeg og min bror på hyttetur sammen. Det så slik her ut:
Fargede blader på trappen utenfor, i rødt og gult og oransje. Trær i gult og brunt som speilet seg i det stille vannet. Tuer med røde tyttebær. Jeg elsker høsten. Elsker fargene, luktene. Stemningen. Alt som sakte forandrer seg, omgivelsene som stille forvandles fra høst til vinter. Slik det skjer, hvert eneste år, uansett hvordan sommeren har vært, uansett hvordan vinteren kommer til å bli.
Jeg kjenner jeg blir helt lykkelig når de norske eplene dukker opp i butikken. Lukten som sprer seg i rommet, en helt egen lukt som andre epler ikke har. En helt egen smak, en smak som andre epler ikke har.
Det er så fint å speide etter eplehager og trær fulle av epler nå om høsten. Fordi det gir så fine assosiasjoner og minner. Og fordi et epletre umiddelbart får meg til å glede meg enda mer til kvelder med varm drikke, telys og pledd. Skikkelige høstkvelder, med andre ord.
Forrige uke benyttet jeg meg av Oslo kulturnatt til å besøke Nasjonalgalleriet. Det var et gledelig gjensyn, og det meste av samlingen hadde jeg fullstendig glemt fra tidligere besøk. Rundt i de forskjellige salene stod det klassiske musikere og spilte, og over alt vrimlet det av mennesker som man sjelden møter på museumsbesøk ellers. Etter å ha vandret rundt på Nasjonalgalleriet i litt mer enn en time, gikk jeg videre til Kunstindustrimuseet. De har i hele sommer hatt en visning med platecovere gjennom tidene, en utstilling jeg hadde veldig lyst til å se. Siden det var siste visningshelg i forrige uke, passet det perfekt å gå innom i løpet av kulturnatten.
Samlingen var delt inn etter både musikkategorier, ulike temaer på selve omslagene og etter tiår. Særlig var det interessant hvordan ulike sjangre har hatt sine bestemte konvensjoner for designet av omslagene.
I tillegg til plateomslagene, var det også utstilt platespillere fra ulike tiår. Disse er av den mer moderne typen, men sjarmerende er de likevel fullt og helt.
Den fineste var likevel dette gamle kabinettet, med både radio og platespiller.
Jeg har aldri vært spesielt flink til å benytte meg av alt det spennende som skjer kulturnatten, og heller ikke i år rakk jeg innom mer enn to steder. Heldigvis for meg er to kulturbesøk bedre enn ingen :)
