Fabelaktig

"Fabelaktig"er et ord jeg bruker alt for sjeldent. Dette fantastiske ordet, med synonymer som eksepsjonell (nok et herlig, men også lite brukt ord), eventyrlig og makeløs (enda et lite brukt ord i min vante hverdag). 

Målet for resten av året: bli enda flinkere til å bruke fabelaktige, eksepsjonelle og makeløse ord om eventyrlige hendelser, personer og situasjoner som fortjener en slik herlig og enestående beskrivelse.

Det "fabelaktige" bildet ble funnet her

Street Art

  Noen, det vil si meg selv, kunne nesten ikke vært mer fornøyd. Det skulle egentlig være en bok som jeg skulle ønske meg til bursdagen min i mai. Men etter som det plutselig en dag, helt uventet, dukket opp en glemt konvolutt med en liten pengeseddel i, og siden det per i dag føles fryktelig lenge til mai, tok det ikke veldig lang tid før boken befant seg hjemme i to veldig lykkelige hender. Og for en lykke. Jeg blar og blar i den, finner stadig nye detaljer ved bildene, smiler fra øre til øre, og lar meg fascinere og glede. Gang på gang på gang.  

Bildene som her er hentet i fra boken er fotografert av Martin B. Aamundsen, Marthe Berit Mørck og Kalevkevad

Lykkerus

Full av glede og lykke. Dagen kunne ikke på noen måte startet bedre. En hvit by, med myke snøfjoner som dalte og dalte i flere timer. Å kunne gå rundt og kjenne følelsen av snø som kiler mot røde kinn og kald nese, fnugg som legger seg i det myke håret, og som gjør at håret blir fullt av krøller. Jeg tror ikke jeg har gjort annet enn å smile, hele dagen. Smile og smile, så jeg nesten ler litt av glede, stille for meg selv, mens jeg går bortover under alle de snødekte trærne oppe på Blindern. Trær som er tunge av nysnø, og som i noen øyeblikk gir meg lyst til å riste all snøen ned. Bare for å kunne stå under og kjenne den kalde snøen dekke hele meg, fra topp til tå. Tenk at det ikke skal mer til før hele dagen føles nesten perfekt! Jeg går rundt og nynner for meg selv. Er ikke egentlig "Vi tenner våre lykter" en litt julete sang? Likevel er det denne som faller inn i hodet mitt. 

Sneen dalte lett og fin, og strøk blidt mot ruten min

i morges da jeg drømte mot min pute.

Vi tok skjerf og votter på, hastet veldig med å gå,

snart var det tusen barnespor der ute.

En liten sang. En sang om snø, vintergleder og barnlig lykke. Akkurat slik har jeg følt det selv i hele dag. En barnlig lykke over alt det fine. Det hvite, magiske. 

Ord, helg og gleder

Et av mange ord som oppsummerer noe av alt det fine som er hendt de siste dagene. Dager fulle av alle slags gleder og fine minner, og som tilsammen har utgjort en enda finere helg enn først ventet.

Med hatt så fin

En ting som gjør meg skikkelig glad, er skikkelig fine hatter. Rett og slett fordi hatter frembringer både personlighet og stil. Jeg blir både glad og misunnelig på en gang. Glad fordi det finnes så utrolig mange fine hatter, fordi hatter på så mange forskjellige måter er så personlig og stilfullt. Uendelig muligheter og varianter, som alle er med på å skape noe eget og spennende hos den vante hattebærer. Misunnelig blir jeg fordi jeg selv ikke er noen utpreget hattperson. Ikke enda. Foreløpig er det bare en svak drøm, en drøm som forsterkes litt og litt mer for hver gang en hatt går forbi, men som likevel ikke har blitt noe mer enn det. En drøm. Heldigvis er det helt lov til å drømme. Å ønske seg en fremtid der også jeg kan være hattefin. Eller rettere sagt: en fremtid der også jeg er blitt hattefin. Det er jo strengt talt ikke umulig å gå med hatt allerede fra i kveld av. Det er bare så mange men'er og at'er som foreløpig står litt i veien. Inntil videre nøyer jeg meg derfor med å sette pris på alle andre fine hattebærere, samtidig som jeg beundrer tidligere moter og hatter fra helt andre år og tider. Aiaiai så mye fint og spennende!

Disse fine bildene er fra Homes and Gardens Magazin April 1938

 Mens disse er fra Picture Post March 1944.

Alle bildene er funnet og lånt her

Elephant King

Det er tirsdag kveld. Akkurat nå føles det som om uken har vært både lang og kort på en og samme tid. Det er i slike øyeblikk det er godt å tenke på at; det er bare tirsdag. Uken er enda lang, og det er enda mange ting som står på planen. Fine ting, spennende ting, nye ting, og ting som gjør meg litt ekstra glad hver gang jeg tenker på det.

Jeg har tatt på meg en god og varm joggebukse, spist to kjeks med sjokolade - bare for å nyte at denne tirsdagskvelden er en fin og etterlengtet rolig kveld, og ikke minst tillater jeg meg selv å kjenne på følelsen om at jeg både er flink og sliten (fordi jeg er flink). Selvskryt er på ingen måter noe som faller meg lett, men denne kvelden forsøker jeg meg på et lite unntak. Bare for å fortelle meg selv hvor flink jeg har vært de siste dagene. Og for å minne meg selv om at de kommende dagene med små og store gleder er mer enn vel fortjent

Jeg kryper opp i sofaen, pakker meg selv inn i et pledd. I kveld er en kveld med store planer. Rettere sagt, en kveld med én plan. En plan om å legge seg tidlig. For, heller ikke flinke jenter kommer unna den åpenbare fakta om at; den beste medisin for slitne frøkner er en god natt med masse søvn. Før det skal jeg bare være litt mer småflink, og så må jeg høre en liten gang til på Elephant King av Yellow Ostrich. En sang jeg har nynnet på siden søndag, og som jeg blir mer og mer glad for hver gang jeg hører den. 

Et lite tre på veggen

Et lite tre. På papir. Et bilde tatt av noen andre, på trykk i en avis eller et magasin, klippet ut, og til slutt hengt opp på veggen. 

Et av "det har jeg litt lyst til å gjøre"-målene mine i begynnelsen av dette året var å lage meg en utklippsvegg. En vegg der fine ting på trykk, bilder og tekst, kunne klippes ut og henges opp. Inspirasjonen til det hele, i hvert fall det som gjorde at jeg endelig bestemte meg for å forsøke: en artikkel om slottsparken som stod på trykk i helgemagasinet til Dagens Næringsliv like etter nyttår.


En hel bildeserie av trær. Det var utgangspunktet. Alltid trær. For er det noe jeg gang på gang opplever er både fint og fascinerende, så er det trær. Alle årstider, farger, typer. De er fine nesten alle sammen, selv om det først og fremst er løvtrærne med sine blader, greiner, hele sitt vesen, som jeg hver gang faller slik for. En mystisk glede som jeg hverken kan beskrive eller fortelle hvor kommer fra.

Det startet med tre bilder. Ikke fra Dagens Næringsliv. Det magasinet forsvant nemlig sporløst inn i en stor haug med gamle aviser og magasiner. Der sluttet det.  Med det.
 
Den første tanken, den tanken som stadig har kommet tilbake, var en utklippsvegg med alle slags bilder og tekstutklipp. Det startet med tre bilder. Det endte med tre bilder. To bilder av trær, det siste en grønn plen kledd med høstblader. 

Tre bilder henger på veggen, alle med ett eller flære trær knyttet til seg. Det ble ingen utklippsvegg, denne gangen, men jeg har fortsatt planer om å finne flere trær til å henge opp på veggen. For kanskje en dag, om ikke lenge, finner jeg nok et magasin med et tre inni. Akkurat passe til å henge opp på veggen.