En liten lyst og en liten sang

I en hel uke nå har jeg vært fristet til å kjøpe meg en boks pepperkaker hver gang jeg har vært på butikken. I hele forrige uke hadde jeg bestemt meg for å vente til 1. des. før noen som helst pepperkakekjøp. I dag er det definitivt desember, men fortsatt er pepperkakene uteblitt. En liten forglemmelse, som ikke virket så veldig viktig i det øyeblikket jeg gikk fra butikken. Nå derimot, med lange timer med planlagt oppgaveskriving foran meg, skulle jeg gjerne hatt en pepperkake eller to. I stedet koser jeg meg med tanken om at en pose nyinnkjøpte klementiner ligger klare til å spises, samtidig som jeg nynner på pepperkakebakersangen lavt for meg selv. Ikke helt det sammen, men adventspassende er det likevel.

Når en pepperkakebaker, baker pepperbakerkaker

tar han først en stekegryte og en kilo margarin

Oppi gryta smelter smøret og det neste han må gjøre

er å røre sammen smøret og en kilo med farin

Og mens smør og sukker skummer tar han åtte eggeplommer

som han rører ut i gryta med en kilo hvetemjøl

Og til slutt i gryta slipper man en liten teskje pepper

og så rører man omkring og tømmer deigen på en fjøl

- Torbjørn Egner -

Tre på papiret

I dag er det bare et par dager igjen før semesteret og studiene er over for denne gang. Det eneste som gjenstår er tre hektiske og intense dager. Og med et par etterlengtede friuker like om hjørnet vokser listen over årets julelesebøker omtrent for hver dag som går. Heldigvis har jeg en liten startbunke liggende klar allerede. Nemlig Lewis Carrolls Alice's Adventures in Wonderland, Jane Eyre av Charlotte Brontë og Oscar Wildes The Picture of Dorian Gray. Jeg gleder meg skikkelig masse!!

Få og korte minner i fra London

Rart hvordan det er. Selv etter fire hele dager i London har jeg omtrent ingen fotografier av alle dine fine menneskene jeg reiste sammen med. Det er stort sett bare bilder av bygninger og trær. Trær og blader. Høsten har gått så veldig fort i år, slik at jeg aldri fikk nyte den ordentlig. Den kom, og nå er den allerede over. Derfor føltes det veldig fint å kunne nyte et par ordentlige høstdager i London. Det å kunne gå rundt, se, oppleve, lukte og nyte. Følelsen av høst, den følelsen jeg mange ganger har savnet her hjemme dette året. Jeg har jo sett den, men likevel har jeg ikke hatt den samme gleden som jeg pleier å ha når høsten kommer. Slik så litt av høsten ut på den andre siden av flyturen:

Noe av det jeg liker så godt med London er det mange klokkene som henger rundt omkring over alt. I alle mulige slags stilarter og størrelser, og på alle slags typer bygg. Ikke bare er byggene fine i seg selv, men de mange klokkene gir på en måte hvert bygg sin egne lille signatur.

Det er ikke bare på dagtid at de små, fine øyeblikkene dukker opp. Jeg elsker Oslo om kvelden. De mange lysene, spennende skygger i fra mennesker som går forbi, fra gatelykter, bygninger og mye annet spennende.Og selvsagt var ikke London mye annerledes, bare enda litt finere og mer spennende

 

To nye venner

Forkjølelsen er endelig på vei bort, denne ukens hjemmeeksamen er endelig levert inn, og jeg er veldig klar for en ny helg. Denne gangen en helg uten hosting, snørr og sår hals, selv om jeg gjerne skulle tilbragt enda et par dager på storbytur i London. I stede kan jeg endelig tillate meg en fin torsdag i selskap med mine to nye venner. Den blå koppen (med) Paddington, og det lyse handlenettet (med) Peter Rabbit. En kveld uten dårlig samvittighet for lite effektivt eksamensarbeid, og en kveld uten uendelige hosteanfall og lettere vondt i hodet.

Hjemmelesedag

Den er her, det er ikke til å komme fra. Og med hodet fullt av London-planer og eksamensforberedelser kunne det nesten ikke passet dårligere. Kunne det ikke bare være utsatt med to uker? Dersom jeg uansett igjen skulle få en forkjølelse.. Dermed ble det nok en hjemmelesedag. Liggende under varme pledd på sofaen, og med varm drikke, kleenex og halspastiller liggende like i nærheten.

 Telys som lyser på stuebordet og som gjør det litt koseligere å lese hjemme

En superkoselig vekkerklokke som noen har satt fra seg ute i stuen og en liten artig sak med både hjul og hode

En bukett fine roser med farger som gjør meg glad hver gang jeg ser dem

To par sokker som stikker frem fra kanten nederst på pleddet - og som med både bein og øyne gjør alle små "pauser for å hente frem en ny dose konsentrasjon" litt lengre enn først tenkt

To og litt forskjellige, og litt forkjølelse

Det klør i halsen. En begynnende forkjølelse er på vei og jeg forsøker alt jeg kan å trenge den tilbake. Kroppen er sliten, ikke så sliten i dag som for bare et døgn tilbake, men likevel ikke helt bra. I hodet hører jeg stadig musikk. Som om jeg selv er blitt en vandrende platespiller. Musikk som bare jeg og ingen andre hører. Litt småfrossen gulper jeg i meg varm og søt te, pakker meg inn i mitt lille rosa pledd. Egentlig har jeg mest lyst på klementiner. En lyst som i stor grad avtar bare ved tanken på å måtte gå ut i høstmørket og bort på butikken. Litt snufsete, småfrossen og med en irriterende halskløe - heldigvis finnes det fortsatt noe å glede seg over. På bordet i stuen står en bukett roser, en gave fra i går kveld. Blomster i rødt, hvitt, gult, oransje og rosa. De litt finere hverdagsklærne er nyvasket og har nettopp funnet veien til klesstativet. Om tre dager reiser hele familien til London, og med far som kommende bursdagsbarn er det selvsagt viktig å kunne pynte seg litt ute på storbytur. Jeg tenner telys rundt omkring i stuen, pakker halsen inn i et skjerf og lager meg nok en kopp med varm drikke. Selv ikke en tåpelig forkjølelse skal få ødelegge starten på denne uken. I bakhodet synger vekselvis M. og Ben Christophers. Selv nynner jeg med på de melodipartiene jeg kan best. På føttene har jeg stripete sokker med øyne og åtte bein. Eller, den venstre foten har visst bare syv bein. Det siste beinet måtte amputeres av mamma-sydame for et par år siden. Fra et ukjent lager dukker det opp en eske halspastiller. TAKK! For en lykke! Og på kommoden ligger det en prinsessekrone i gullfarget papp. Jeg føler trang til å ta den på, bare for å vise at jeg fortsatt har det bra.  Likevel lar jeg det være. Prinsessekronen skal få ligge der den ligger. I stede tusler jeg en liten tur inn på rommet mitt, finner frem nevnte M og Ben, og kobler ut resten av verden i et par minutter. Det går helt fint an å ha det bra på denne måten også

En rosa stjerne

En lys rosa stjerne, full av helium, og bundet fast til en stol midt i rommet ved hjelp av et rosa bånd. Nesten helt oppunder det lysegrå taket strekker ballongen seg, som om det bare en noen få centimeter igjen før den ikke kan komme lenger. Den rosa stjernen vaier i luftstrømmen fra døren. En svak og nesten umerkbark trekk fra kvelden utenfor, men som ballongen likevel lar seg bevege over. Det ser nesten ut som en grasiøs dans. Jeg blir sittende å se på, klarer ikke å ta blikket vekk fra spillet mellom det rosa og det grå. Mellom det stillestående og ubevegelige bak og det bevegelige foran. I bakgrunnen setter noen på musikk og får tonene av et jazzpiano til å komme ut fra en usett høyttaler. Den grasiøse bevegelser blir nå til en ordentlig dans. Et vakkert samspill av musikk, luft og en rosa heliumsballong. Det er nesten ingen som ser det. Vi er bare to stykker. Vi ser på hverandre, kommenterer i kor den fine ballongen, stopper opp og ler. Både av oss selv og av hverandre. De andre rundt oss ser bare rett frem. Ingen forstår hva vi ler av eller prater om.

Solen har såvidt begynt å forsvinne ned i horisonten. Som om sollyset enda ikke har bestemt seg for å forsvinne eller ikke. Fortsatt er himmelen lyseblå og klar, og enda er det en liten halvtime igjen før den verste rushtrafikken starter. Et sted opp på den blå himmelen er en liten og rosa sky. Helt alene. Det er noen få skyer litt lenger til venstre, men likevel er disse så langt unna at det ikke oppstår noen nærhet mellom dem. Den rosa skyen minner meg om stjernen fra et par kvelder tilbake. En lyserosa dott oppe på den blå himmelen. Jeg smiler. Skyen er ikke bundet fast i noen stol, og den har heller ingen rosa bånd knyttet til seg. Den står helt alene. Slik er den også vanskeligere å få øye på. Jeg begynner å undre over hvorfor jeg så opp på akkurat det punktet oppe på himmelen. Var det noen grunn til det? Eller var det noe jeg bare gjorde? I det t-banen kommer smiler jeg enda mer. Den rosa skyen var kanskje litt vanskeligere å få øye på, men jeg så den likevel. Inne fra t-banen er det ikke lenger mulig å se skyen. Det er ikke mulig å se en eneste sky. Ikke etter at vognen kjører inn i sentrumstunnelen og alt blir mørkt.