Can't Help but Smiling

Tirsdag og delvis hjemmelesedag. I hvert fall litt. For det er også blitt en slags vaskedag. I stuen står et klesstativ fullt av tøy og sprer en behagelig duft av å være nyvasket. Noen ganger sniker jeg også til meg en liten bit kindersjokolade, nesten som i smug. Et lite funn som jeg tilfeldigvis kom over under en av mine små vaske- og ryddetak innimellom lesingen. For en lykke! Akkurat nå anser jeg det for å være en liten premie. En slags oppmuntring der jeg vekselvis leser, noterer og vasker og rydder tøy. Hendene er kalde og stive, som de alltid er. I et forsøk på å være effektiv, også en premiering har en bakside, forsøker jeg å utsette den etterlengtede koppen med varm drikke til lunsjen. Litt flink må man være, og et par småkalde hender har sjelden skadet noen. På kommoden ligger en stabel bøker, en påminnelse om hva jeg har lovet meg selv å gjøre i løpet av dagen. Jeg tvinger sjokoladelysten bakover i minnet, og bestemmer meg for at søtsaken inntil videre skal få være i fred der den er. Dessuten er det helt sikkert best med et begrenset inntak. En slik lykke kan komme godt med også senere utover dagen. For ikke å snakke om som dessert etter middag. Igjen åpnes bøkene, selv om det går litt saktere denne gangen. Noe sier meg at en av mine andre samboere oppholder seg ute i stuen. Egentlig er det jo allerede tid for lunsj, og selv om man har hjemmelesedag er det jo koselig å spise lunsj sammen med noen. Før ubestemmeligheten tar helt overhånd leser jeg ferdig det påbegynte kapittelet i den ene pensumboken, setter på Devendra Banhart og tusler ut i stuen jeg også. Litt forsent til den håpefulle felleslunsjen. Kanskje like greit. Av en eller annen grunn pleier lunsjen å være mye mer effektiv når jeg spiser alene. I bakgrunnen høres fortsatt musikken i fra rommet mitt. Noe selskap bør man jo ha, selv når man spiser lunsj alene

Musikk på en mandag

Til tross for at jeg ikke forstår hva de synger går jeg likevel rundt og nynner på en av sangene deres. Toner som minner om sommer, og en musikkvideo som både er fin, søt romantisk og litt trist. Alt på en gang. En video der man smiler og nynner med i starten, men som gjør deg gradvis mer tankefull ettersom videoen blir litt og litt mer trist. Etterpå klarer man ikke helt å avgjøre man hva syns, hva man føler. Likevel smiler jeg og nynner på melodien ettersom dagen går. 



I det ordene nesten begynner å snike seg frem i munnen, ord som jeg på ingen måter bør uttale uten at alt sammen blir helt feil, innser jeg at også et par andre sanger trer frem i tankene. Sanger som får meg til å småtrippe bortover fortauet, nesten som en liten dans. Og som gjør at jeg gleder meg til nok et gjensyn med fine musikkvideoer og små, visuelle historier.

Søndagsfilm

Wall-e og popcorn. En bedre kombinasjon kan det nesten ikke bli en regnfull søndag kveld. Denne flotte lille skapningen som jeg på ingen måter kan unngå å bli sjarmert av. På stuebordet lyser det en håndfull telys og bidrar til at filmkosen innendørs blir enda litt koseligere. Jeg både smiler og ler av lille wall-e. Denne kvelden smaker popcornet bedre enn det kanskje noen gang har gjort. På samme tid oppleves sofaen som enda mykere og mer behagelig enn den vanligvis pleier å gjøre. Med god samvittighet kan jeg nyte søndagskvelden. Resten av søndagen er uten planer, og jeg koser meg over at den kommende uken er uten innleveringer eller eksamener. For første gang på lenge kan jeg tillate meg selv å ta det litt roligere. Og en slik følelse fortjener absolutt å feires sammen med wall-e. 

Skulle gjerne hatt en sjiraff på veggen

Røde roser på bordet

Røde roser på vårt lille kjøkkenbord. En bukett røde minner i fra kvelden i går, og ikke minst en nydelig gave å komme hjem til. Også når man innerst inne vet at blomstene står på bordet. Den kommende helgen er full av aktiviteter. Dermed ser det ut til at begynnelsen av november ikke blir noe mindre travel enn det oktober viste seg å være. På en måte er det veldig gøy. Jeg liker at det skjer litt ting her og der, også de dagene hvor alt egentlig skulle vært litt roligere. Helgens første kveld er denne gangen satt av til cupcakesbaking sammen alle de fine menneskene jeg er så heldig å få jobbe sammen med i Nova. Rettere sagt; alle de fine menneskene i Sorgenfri. Vi skal bake, pynte, smake, kos oss i lag, og lage koselig radio. Derfor ligger det i vesken min akkurat nå to bokser med kakedryss, dryss i fire forskjellige farger i hver boks. I tillegg; en liten pose sommerfuglkakepynt samt en flaske blå konditorfarge. Snart skal også forklær finnes frem fra skapet, og også i kveld blir det staselig med perlersmykker både i ørene og rundt halsen. Også når det er bakedag tillater jeg meg selv å pynte meg litt. Det er tross alt ikke hver dag man har tid til å være en ordentlig cupcakes-baker. 

Med perler etter kaker

Jentekveld. En høstlig torsdag og første dagen i november. Med perler i ørene og rundt halsen, stiletthæl på foten. Ute på restaurant for å spise 3-retters middag. Litt fin må man jo være. Utenfor er det mørkt, og tunge regndråper trommer mot asfalten. Inne er det varmt og små telys står rundt omkring på bordene. Det er koselig. Fint å kunne gjøre noe man sjelden gjør ellers. Spesielt etter en oktobermåned som kom og var over fortere enn noen gang. Inne i varmen gleder vi oss til desserten, det som skal være middagens og kveldens høydepunkt. Det er så deilig å komme seg litt vekk fra hjemme, så deilig bare å være tre jenter på tur, så deilig bare å bli servert og oppvartet hele kvelden. Vi nyter det alle sammen. En og en plukker vi fra menyen. Forrett og hovedrett. Desserten får vi velge helt til slutt, fra en disk fullastet med søte og franske fristelser. I vinduskarmen ligger det tre ballonger. En hyllest til jenteflokkens seneste bursdagsbarn. Og på den ledige stolen ved bordet, to buketter med røde roser. Roser som skal få være med hjem igjen. Som skal få pynte opp på kjøkkenet og i stuen. To fine gleder etter en hektisk måned, og et lite lyspunkt i hverdagen nå som høstens eksamener nærmer seg. For kvelden ute er altfor fort over. Gode og mette pakker vi oss inn i skjerf, varme jakker og ullvotter. Paraplyen ligger igjen hjemmet, slik at regnet gjør oss våte i håret litt etter litt. Men akkurat nå i kveld gjør det ikke så mye. Kvelden har vært for fin til at litt regn skal kunne få ødelegge gleden.

Drypp, drypp på vinduet

Gardiner som ikke er dratt for vinduet, og som gjør at morgenlyset litt etter litt slipper inn i soverommet. Den trøtte kroppen som strekker seg, før den igjen krøller seg sammen under den varme dynen. Øynene som våkner, sakte og i takt med det økende lyset utenifra. Mot vindusruten trommer regndråpene. En behagelig rytme å våkne til. Like utenfor vinduet står et helt hav av gule blader. Et og et av gangen faller de til bakken. Nesten som en dans. Plutselig kommer det et lite vindkast, og et regn av gyldent løv danser nedover mot bakken som i en felles bevegelse. Likevel er trærne like gule. Selv om bakken understadig mister sin brun-grønne farge, bortgjemt under alt det gule løvet. Så mye løv det egentlig finnes på de enkelte trærne. Når jeg åpner vinduet hører jeg regnet utenfor. Ikke bare regndråpene som trommer mot vinduet, men alle lydende som hører en regndag til. Etter frokost blir jeg sittende å se ut. Lyttende til regnet, samtidig som jeg fascinert betrakter det gule løvet der det daler ned mot bakken. I joggebukse og med en tekopp i hånden. Jeg kunne sittet og sett ut i flere timer. Nok et vindkast kommer, og frydefullt hører jeg det rasle i løvet. Hadde det bare ikke vært for oppgaveskrivingen som i dag skal gjøres. På kjøkkenet har noen andre laget seg frokost, og det lukter deilig av lørdagsmorgen i hele leiligheten. På gangbroen litt lenger unna ser jeg noen gå med en rød paraply, og noen småfugler i trærne like utenfor vinduet begynner å kvitre. Men bare for en kort stund. Damen med den røde paraplyen er snart ikke å se, og småfuglene flyr fort videre. Tekoppen er for lengst drukket opp, og de morgenlige luktene av frokost er nesten ikke lenger å lukte. Jeg motstår fristelsen til å pakke meg inn i et pledd. I stede lar jeg kroppen nok en gang få strekke på seg, før jeg finner frem Ibsen og hans Gengangere. Formiddagen er over, nå er det på tide å være flink jente. Enda til lyden av regnet utenfor, og de mange gule bladene.