Kulturnatt
Forrige uke benyttet jeg meg av Oslo kulturnatt til å besøke Nasjonalgalleriet. Det var et gledelig gjensyn, og det meste av samlingen hadde jeg fullstendig glemt fra tidligere besøk. Rundt i de forskjellige salene stod det klassiske musikere og spilte, og over alt vrimlet det av mennesker som man sjelden møter på museumsbesøk ellers. Etter å ha vandret rundt på Nasjonalgalleriet i litt mer enn en time, gikk jeg videre til Kunstindustrimuseet. De har i hele sommer hatt en visning med platecovere gjennom tidene, en utstilling jeg hadde veldig lyst til å se. Siden det var siste visningshelg i forrige uke, passet det perfekt å gå innom i løpet av kulturnatten.
Samlingen var delt inn etter både musikkategorier, ulike temaer på selve omslagene og etter tiår. Særlig var det interessant hvordan ulike sjangre har hatt sine bestemte konvensjoner for designet av omslagene.
I tillegg til plateomslagene, var det også utstilt platespillere fra ulike tiår. Disse er av den mer moderne typen, men sjarmerende er de likevel fullt og helt.
Den fineste var likevel dette gamle kabinettet, med både radio og platespiller.
Jeg har aldri vært spesielt flink til å benytte meg av alt det spennende som skjer kulturnatten, og heller ikke i år rakk jeg innom mer enn to steder. Heldigvis for meg er to kulturbesøk bedre enn ingen :)
interessant for sikker, de små øyeblikkene som er kall kulturnatt når de kommer. mens vi er ofte trøtt på tiden og forsøk til noe . det er mer som en narative identitet søken at det fungerer. og jeg Synes at det er en interressante spor, disse platecovere som vakker bildet av livet tid, og at vi må oversette, for å gi sin mening (selv og mer når du vet at musikk). av hva bildet kan si ;er vi raskt presset inn i lesing det spille ansikt til ansikt med "seg selv" ; som i en forestilling på scenen. en intim ansikt til ansikt som blir til utvendig utseende. Kort sagt, dette introspektiv formelen fungerer fordi vi er alle litt av en "seg selv" i søken av en "vi". og det er litt som å prøve å artikulere "selv",til den eksternalitet av sine medmennesker. og det er derfor jeg elsker dette sitatet fra "Emmanuel Levinas" (-" språket er ikke bare å spille i en bevissthet, som kommer fra andre " .... i bøken : " totalitet og uendelig "). med som ble fortalt, og litt enklere fordi sant, min kone finner radio kabinett platespiller, veldig flott , ja . men jeg elsker mer enn jeg har fra mine besteforeldre i lyst tre på huset . Merçi, som på mange ganger og vennlig smilet fra meg . (bruno) .
SvarSlett