Portrett #2

Ofte glemmer jeg hvor lite objektivt et kamera er, helt til jeg skal fotografere noe selv. Akkurat det finner jeg nesten litt fascinerende. At man kan være vokst opp med kameraer og fotografier overalt, vokst opp med det å fotografere omgivelser og andre, og likevel kunne glemme hvor subjektivt vi ser gjennom et kamera. Det er først når jeg forsøker å tilpasse det jeg selv ønsker å fotografere at jeg innser hva jeg egentlig holder på med. Hvor sjelden vinkelen jeg fotograferer fra, egentlig er tilfeldig. Ofte litt ubevisst, men sjelden helt tilfeldig. På en side handler det om en rekke konvensjoner for hvordan man skal gjøre det. På en annen side kan man snakke om konvensjoner og mer allmenne forståelser for noe som er, eller skal oppfattes som, fint/pent/skjønt.

Diane Arbus ville fotografere det grosteske, det stygge, det surrealistiske. Mennesker man ikke fotograferte fordi de falt utenfor de etablerte normene for "normalt" og "skjønt". Det var nok lettere på 60-tallet enn i dag, men jeg liker på en måte selve utgangspunktet hennes. Det å røre borte i noen normer og konvensjoner som man sjelden tenker over til daglig. For ikke å snakke om en mer generell tenkning rundt estetikk.