Vandretanker

Noen ganger er det så fint å pakke seg inn i store, varme skjerf, ta  på seg ytterjakken og vandre ut i kvelden. Alene, i stillheten. Kjenne kinnene blir kaldere, rusle over fortau som alt er fulle av gult løv.  Oppleve en verden som både er stille og full av liv, på en og samme tid. Se spillet mellom mørke og opplyste vinduer på alle byggene man går forbi, som en mosaikk, mens man reflekterer over hvor rart ting kan være. Over hvor annerledes alt blir og er med en gang man går en vei i motsatt retning av hva man pleier å gjøre. Og den rare tanken, hver gang man ser opp og skimter en stjerne eller flere, å vite at det er så mye mer der oppe som man ikke kan se, på grunn av alle lysene fra byen.