søndag 29. juni 2014

Bølgero


Jeg sitter på en stein. Bak meg bruser det i busker og blader, men nede ved sjøen er det umulig å høre vinden suse gjennom det grønne. Jeg hører heller ikke bilene som kjører forbi bare et lite stykke unna. Det eneste jeg hører er duren fra båtene på vei utover fjorden, og bølgene som slår mot land. Vann mot stein. Solstråler glitrer i vannoverflaten. Om jeg lukker øynene litt, myser forsiktig utover vannet, glitrer det enda mer. Nå og da flyr en måke over meg, den skriker. Det er ikke så mange her i dag. Bryggen som til vanlig er full av bikinikledde mennesker er nesten tom. I dag er det bare et par med en hund som er der, stående på kanten mens de ser utover vannet. De prater. Ler. Etter en halvtime går de sin vei. Jeg er likevel ikke alene. Det er flere som har satt seg ned ved steinene, enten for å se utover vannet eller for å lese i en bok. Min bok ligger i fanget. Det er så deilig bare å drømme seg litt bort. Vinden gjør lukten av sjø enda tydeligere, og bølgene med sin jevne rytme gjør det til en helt annen opplevelse av å være her enn når det er mer stille på vannet. Innimellom kjører en båt forbi, litt nærmere land enn de fleste andre båtene. Jeg trekker føttene mot meg, likevel kjenner jeg vanndråper treffe nakne ben i det bølgene møter steinen like under meg. Jeg har solbriller med meg, men har tatt dem av for bedre å kjenne vinden svakt stryke over ansiktet. Stadig kommer det en sky, og solstrålene som får vannet til å glitre forsvinner. Det føles med en gang grått. Vannet, steinene. Om noen minutter kommer solen tilbake, en liten stund, før den igjen fanges bak en sky. Jeg leser videre i boken min mens jeg venter på solen. Uten solen blir det kjøligere, jeg fryser ikke, bare erkjenner at det er slik. Det er uansett ikke så varmt ute, men minuttene med sol gjør likevel en merkbar forskjell. Jeg puster dypt, kjenner sjølukten fylle lungene. Steinen jeg sitter på begynner å bli hard, litt ubehagelig. Jeg har aldri med meg noe å sitte på, og angrer stadig. Jeg bestemmer meg for å bli sittende en halvtime til. Tiden går fort når man sitter slik, vekselsvis lesende, vekselsvis drømmende. Blå flekker farger himmelen, men fremdeles er solen gjemt bak myke bomullsskyer. Jeg trekker den tynne jakken bedre rundt meg. Fraværet av solen, sammen med den lille vinden, begynner å gjøre det merkbart kaldere. Etter en stund kommer solen tilbake. Vannet glitrer, det kjennes mindre kaldt. Men det varer bare en kort, kort stund. Jeg ser på klokken. Den lille halvtimen er ennå ikke over, men jeg bestemmer meg likevel for å gå. Jeg kan heller besøke vannet en annen gang. Bølgene fortsetter å slå, i den samme rytmen. 

1 kommentar:

  1. det er tider når det er for meg et stort ønske om å gjenta tilbake til deg, oh ! så mye vi setter pris på det du skriver og hvordan du skriver det i suksess. denne lille gynger på bølgene, og lett bris er bare noe så godt kommunisert. Jeg er veldig glad for å lese deg. ( bruno )

    SvarSlett