tirsdag 25. mars 2014

Tanker fra Blindern



Det er passe mange mennesker i kantinen på HF. Solen skinner, og det er deilig varmt, så mer enn halve lunsjselskapet sitter utenfor i solveggen. Perfekt for meg, som får et bord helt for meg selv, ved vinduet, med solstråler som skinner inn. Det er meg, en kopp te som drikkes fra pappkrus, ferskenyoghurt og et lite studentmagasin som ligger igjen fra forrige lunsjgjest. Alenelunsjen blir aldri så lang som når jeg kan sitte ved vinduet, fanget inn av sollyset utenfra. Aller helst skulle jeg sittet ute, med solbriller på, men det er helt fullt og tett i tett med mennesker langs hele veggen. Men solen varmer inne også, nesten mer enn utenfor. Dessuten er det nesten helt stille, det var det ikke på langt nær da jeg gikk utenfor noen få minutter tidligere. 

Teen blir sakte kaldere, det går fort fra den er veldig varm til den er ganske lunken. Jeg funderer over hvorvidt det smaker papp av drikken eller ikke, men kommer aldri frem til et svar jeg er fornøyd med. Ved nabobordet sitter det noen og snakker et språk jeg ikke forstår. Det høres østeuropeisk ut, litt som russisk, men likevel ikke. Innerst inne har jeg litt lyst til å spørre hvor de er fra, men før jeg får tatt mot til meg forsvinner de hurtig ut av kantinen. Det var den planen, tenker jeg, og leser videre i mitt lille og meget tilfeldige studentmagasin mens jeg slurper i meg snart lunken te som kanskje, kanskje ikke, har fått en bismak av papp. 

Yoghurten er spist opp, teen er drukket opp. Egentlig er lunsjen ferdig, men det er så deilig å bli sittende. Mengden utenfor er i ferd med å tusle tilbake til lesesalen. Jeg beholder det som en grunn til å bli sittende litt til. De var ute i solen først, dermed bør de også avslutte lunsjen før meg. Jeg leser ikke lenger, bare later som. I stedenfor kjenner jeg solen varme inn gjennom småmøkkete vinduer, kjenner på kaffelukten som aldri helt forsvinner fra det lille lokalet, og hører livet av de andre studentene. Noen som sitter i den andre enden og prater, kaffemaskinen som bruser, en avis som leses i, en mobil som ringer. Så går jeg tilbake til lesesalen. 

1 kommentar:

  1. bygging av teksten, har interessert meg og overrasket, positivt desorientert; som innen temporalitet og vår umiddelbare bevissthet (visuell og perseptuelle). som et lys som kommer fra andre steder. den erfaring som er et speil som reflekterer på skjermen, så å si, i fjæra, i ansiktet av verden. men mer, for meg er det spilles som en fin mulighet for en tidligere tid chimera kapasitet dagdrøm, interiority, til et mer moderne lys sensitive spilt. Jeg liker denne tiden levde; dine tanker om, et lys så smart gjort. (Hele veien fra starten jeg likte den personlige kraften i ordene bare lese lyder innsiden.) Merçi for dette . bruno .

    SvarSlett