lyd

En kveld jeg jobbet på Nasjonal Jazzscene leste jeg i et gammelt musikkmagasin som jeg fant bak en eske. 

Å lytte er en kunst. Å lytte krever at man er aktiv, ikke passiv.

Å lytte er ikke noe man gjør mens man gjør noe annet.

Et intervju med en tidligere musikkprodusent fikk meg til å tenke på lyd. På hvordan jeg selv forholder meg til lyd, og hvor ofte jeg tar lydene rundt meg forgitt. Enten det er musikk, noen som prater i radioen, en buss eller bil som kjører forbi meg langs veien, regndråper som trommer mot vindusruten.

Å lære å lytte er som å lære å spille et instrument.

Å lytte er også følelsesmessig.

 Mye av det den tidigere musikkprodusenten snakket om, fikk meg til å tenke. Og det gav meg på ny lysten til å høre. Å høre etter livet og lydene rundt meg. Å stå stille, lukke øynene, og lytte. Ikke bare lytte med ørene, men lytte med hele kroppen.

Musikk er ikke (bare) lyder, og lyd er ikke (bare) musikk. 

Det er noe annet og mer.

Nå som julen snart er her, og følelsen av ferie kjennes godt og etterlengtet, skal jeg øve meg på å lytte. Sette meg ned, og kjenne med kroppen hvordan lydene rundt meg binder min egen verdensoppfattelse sammen. Lyd for lyd.