Et ønske om en førjulstradisjon (?)

Jeg har aldri hatt tradisjon for å se Nasjonalballettens oppsetning av Nøtteknekkeren. Likevel har det de siste årene stadig vært en følelse, et eller annet innerst inne i tanke og sinn, et lite usagt ønske om at jeg egentlig har litt lyst til å se. Dessverre et ønske som sjelden kommer til overflaten før desember kommer og alle billetter er utsolgt. For et par år siden var jeg faktisk å så Nøtteknekkeren, og selv om jeg gjerne skulle sett den flere ganger er det likevel noe som aldri faller meg inn før semesteret og alle dens eksamener nærmer seg slutten. Men så er det heller ikke noe jeg går rundt og tenker på. Det er heller snakk om en tanke som plutselig dukker opp, og som forsvinner igjen ikke så lenge etter på. Helt av seg selv, uten at det blir noe mer ut av det. 

Det var først like før helgen at Nøtteknekkeren dukket opp i tankene mine denne gangen. Dermed var det også denne balletten som dannet grunnlaget for en radiosending jeg hadde i dag, i det jeg vikarierte for noen andre i programmet Skumma Kultur (selvsagt på Radio Nova). Dermed har jeg for første gang på lenge hatt tanken om Nøtteknekkeren vandrende rundt i hodet. Musikken, fortellingen, og et lite løfte til meg selv om at; neste år skal jeg gå inn for nok en gang å kunne se fortellingen om Nøtteknekkeren. Å nok en gang måtte skulle pynte seg litt, for så å vandre rundt i det store og vakre operabygget inntil forestillingen starter. Å kunne vente på noe som bare er skikkelig fint, fint å høre og fint å se, mens en verden av magi trylles frem på scenen. 

 Bildene er fra årets oppsetning av Nøtteknekkeren