Hjemmelesedag

Å kunne krølle seg sammen på den myke sengen. Over varme pledd, omgitt av myke og store puter. På bordet står det en blomstrete tekopp, hvit med blå og røde blomster på. Om jeg kjenner ordentlig etter kan jeg fortsatt lukte en svak aroma av grønn te med sitron. Lukter som enda henger igjen, svakt, såvidt merkbar, til tross for at koppen nesten er helt tom for te. Gjennom vinduet skinner solen. Den varmer, behagelig, der jeg ligger. Jeg blir søvnig, men blar likevel videre i pensumboken jeg leser i. Vinduet er møkkete, det er flere uker siden sist det ble vasket. Likevel rekker jeg såvidt å tenke tanken om en mulig vindusvask, før jeg igjen overgir meg til solvarmen og lydene utenfor. Lydene av noe levende. Biler som kjører forbi, mennesker som jobber. Varmen fra solen får meg til å strekke ut både armer og bein. Et og et lem. Et forsøk på ikke å døse bort, før jeg på nytt krøller meg sammen, omgitt av sollys, pledd og puter. Kapittelet i boken er snart ferdig lest. Jeg føler meg nesten litt flink. Spesielt ettersom konsentrasjonen i liten grad er til stedet, samtidig som tankene til stadighet begynner å tenke på helt andre ting. Både klokken og magen forteller at det snart er tid for lunsj. Jeg bestemmer meg for å lese et kapittel til i boken før pausen. Litt flink bør en være, selv når man er forkjølet og har hjemmelesedag. Likevel venter jeg litt. Solen forsvinner snart bak en sky. Så deilig bare å kunne nyte varmen fra den litt til. 

Solen blir borte. Jeg kan i hvert fall ikke se den lenger, og ingen varme strømmer lenger inn gjennom vinduet. På bakken nedenfor vinduet er gresset dekket av små blader i rødt og gult. Lener jeg meg litt til siden, ser jeg vannet. Det er nesten helt stille. Vannflaten ser nesten helt speilblank ut, i hvert fall på avstand, ingen båter er å se. Det er ikke like varmt eller koselig å sitte å lese nå som solen er borte. Som oppmuntring tenner jeg telys rundt omkring i rommet, finner frem ullsokker til føttene som er begynt å bli kalde. Pensumboken er ikke lenger oppslått, bare markeringstusjen et sted midt i boken forteller hvor jeg sist holdt opp med å lese. Jeg legger meg på ryggen. Bare fem miutter til, så skal jeg begynne å lese. Så skal jeg pakke meg inn i det ene pleddet, kjenne hvordan varmen fra ullsokkene sprer seg oppover beina, åpne boken og gjøre en siste leseinnsats denne dagen. Og den innsatsen skal være ordentlig, ikke halvveis gjort, men gjøres ferdig.

Forkjølelselei

Når høstens første forkjølelse kommer snikende, når man er sliten hele tiden og egentlig ikke har lyst til å gjøre annet enn å ligge i pysjen under favorittpleddet på sofaen hele dagen, med en kopp sitron-te, rolig musikk i bakgrunnen, endeløse mengder kleenex, tre forskjellige sorter halspastiller - i slike øyeblikk er det utrolig koselig å se tilbake på helgens minner. Minner og øyeblikk fra late timer, timer på hyttetur. En helg med ild i peisen, uendelig mange runder med brettspill, fine solnedganger, sene frokoster, og med filmtitting midt på natten når man egentlig burde sovet. 
 

Sitte på steinene nede ved vannkanten, kjenne viden mot ansiktet

Kjenne solen varme, de siste minuttene på dagen før både solen og alt det gyldne lyset forsvinner bak rosa skyer, forsvinner i horisonten

Noe å glede seg til

Du vet den følelsen, følelsen av allerede å ha ventet så veldig lenge på noe fint, for så å finne ut at du må vente enda lenger..? Heldigvis sies det jo at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves. Jeg håper dette stemmer, og gleder meg desto enda mer til fine og lange filmtimer inne i kinomørket når kalenderåret viser 2013 og to spennende premieredatoer da vil vise seg på kalenderen. Innen den tid får jeg forhåpentligvis mulighet til å se både en og flere filmer. Allerede i neste uke har en tysk film (Barbara) premieredato. En film som jeg både håper og gleder meg til å kunne se i løpet av høsten! Og enda er det en stadig voksende liste over nye og gamle filmer som jeg en dag håper på å kunne se. Slike ting må det nesten være lov til å glede seg til

En liten glede

Asfalten, kjølig og grå. Likevel er det noe veldig fint som skjer med den når høsten kommer. Fordi hvert lille blad som faller fra trærne langs veien tilfører dette grå og kalde så uendelig mye liv og glede. Trærne, med alle sine nyanser av grønt og gult, snart også rødt, oransje, kanskje brunt, en kontrast til den mørke bakken. Helt til bladene faller, legger asfalten under seg, og lokker frem en barnlig glede hos den som går forbi. Hver gang jeg går forbi et høstblad i veikanten, får jeg lyst til å plukke det opp, ta det med meg hjem, og dekke både bord og gulv med alle disse fine, gyldne, noen ganger fargerike, høstgledene. Fylle hele leiligheten med blader i grønt og gult, i rødt. I dag da jeg kom gående hjem fra butikken var jeg så heldig å komme over en slik høstlig glede. Et lappeteppe av gule bjørkeblader hadde lagt seg utover hele fortauet. Tett i tett, slik at jeg med et forsiktig spark fikk høstbladene til å blafre opp og til alle kanter, før bladene igjen la seg til ro på bakken. Et nytt lappeteppe av gule bjørkeblader, men likevel ikke helt likt det forrige. Og jeg kunne gjort det igjen og igjen. Lagt fra meg veske og handlenett, løpt igjennom alt dette gule, kastet bladene opp i luften, og plutselig ikke være eldre enn 10 år igjen. I stedet for kjente jeg smilet komme. For om ikke lenge vil enda flere gater være fulle av gyldent høstløv. Om ikke lenge vil asfalten ikke lenger være grå, men kledd i noen av høstens fineste farger. Nesten over alt. Om ikke lenge

September

Halvveis. Det er akkurat det vi er nå. Halvveis, i september. En tid der alt er halvveis høst, nesten, på en måte. En tid der høstens farger fortsatt er i anmarsj, mens det likevel ikke er mer enn bare "litt" høst. En tid der alt det høstfine begynner å skje, samtidig som det enda er mer å glede seg til

Røde epler, på et grønt tre, i en hage. Enda er bladene grønne, til forskjell fra bjørketrærne på den andre siden av gjerdet. Enda henger eplene der også, hverken plukket eller spist, og gir tanker om at du en dag skal forsøke å lage eplekake.

Morgendugg i gresset, en siste rest fra septembernatten. Små, små perler som glitrer i skinnet fra solen. Små nok til ikke å danne en ordentlig regnbue, men som likevel glitrer i alle slags farger. Et perleglitter som får solen til å føles enda deiligere, og som gir deg smil om munnen på vei til lesesalen.

Boller, på et trappetrinn ute i solen. En liten studiepause ute, med noen du kan le sammen med ved din side. Boller og kaffe, eller for min egen del, te. Omgitt av et lite selskap mennesker, som har satt seg ned på samme plassen av akkurat den samme grunnen.

Røde negler, burgunderrøde, farget av ny neglelakk. Høstens nye farge, som både er hverdagslig og elegant på samme tid, og som er litt rød, litt lilla, alt ettersom hva man har på seg


Et blad på bakken. Så fint, med et mønster i rødt, gult og grønt. På vei forbi kommer tanken om hvorvidt du burde plukke det opp, forsiktig børste bort støv og sand, ta bladet med deg hjem. Men tenk om det ikke er like fint inne? Derfor lar du bladet ligge det ligger, samtidig som den samme glade følelsen nok en gang kommer i det du også neste gang går forbi et liknende høstblad

Store kopper med grønn te. Grønn te med rabarbra. En pose som bare for litt siden var helt ny, men som likevel snart er tom. Ved siden av, på hyllen inne i skapet, grønn te med kiwi og melon, og med appelsin og kanel. Et lite utvalg septemberfavoritter.

Nye strømpebukser, klare til nye og kjørligere skjørtetider, sammen med en helt ny hverdagskjole. En grå kjole, med sort sløyfebånd rundt livet, og med røde strømpebukser til.

Innekvelder med film. Filmer man gleder seg til å se, og som er akkurat slik du hadde forventet at de skulle være. Kvelder med stearinlys i hele stuen, tekopper og pysjbukser, og små skåler med mørk sjokolade. 

Hjemmeønsker til en annen gang

Når himmelen ute er dekket av et tykt lag grå skyer. Når det yrer og regner nesten hele dagen, og det passer bedre enn på lenge å fylle leiligheten med tente stearinlys og velduftende kopper med te - da er det også, i likhet med ønskedrømmen i går, rom for å drømme om flere slike ønsker. Hjemmeønsker, som jeg får lyst til å kalle det. Hjemmeønsker og drømmerier om hvordan jeg selv og mitt eget en gang i fremtiden kanskje kan komme til å se ut. Den dagen jeg står med nye nøkler i hånden, en tom leilighet, helt for meg selv, min og bare min egen, som kan fylles med akkurat de tingene jeg ønsker meg aller mest. En egen blanding av gammelt og nytt, lyse farger, store vinduer, grønne planter i vinduskarmene, og rom som kanskje ser så her ut:

I likhet med andre drømmer er det ikke sikkert at denne mandagsdrømmen varer evig, og som andre ønsker er det også en viss sannsynlighet for at de over tid endres. Men det er også noe av det som er spennende. Både ved å drømme, og ved å ønske. Å kunne legge planer for hvordan alt en gangs kanskje vil kunne se ut, en gang, i fremtiden. En drøm, et ønske, blant flere. Bildene er forresten funnet her

Jeg vil ha en slik!

Jeg vil også ha en slik en. På soverommet, med speil over. Et speil innrammet i en bølgete ramme. En plass for hverdagens smykker, hvite perleøredobber, parfymer, en krukke krem. Akkurat slik jeg husker farmor hadde.

Med vinden i ansiktet

Septembersolen varmer i ryggen. Langs veien får en svak vind trær og blader til å gynge forsiktig. Blader som for hver dag blir mattere og mattere i fargen, og hvor flere trær har begynt å farges i høstløvets gule farge. Det ser nesten ut som appelsintrær. Men bare nesten. Grønne blader, som fortsatt sitter tett i tett, men likevel med enkelte innslag av gult tilfeldig spredd rundt her og der. Matt, men samtidig gylden føles også solen. Det er som om sommerens klarhet for hver dag forsvinner litt etter litt, samtidig som dette daglige gyldne og varme stadig lar seg fange i et helt spesielt sollys nå som høsten er kommet. Selv på dager som dagen i dag, der solen fortsatt varmer og varmer. Som om verdenen har latt seg fange i et tynt, tynt slør, i nettopp dette som heter høst. Et ubeskrivelig sansespill av fargenyanser og assosiasjoner, som på ingen måte kan fanges i ord. Innimellom øker vinden i styrke. En usynlig bevegelse som stryker over ansiktet. Myk, behagelig. En vind som både er varm og litt kald på en og samme tid. Lik et minne om sommerens vinder som fikk blomstene ute til å vaie svakt i solen, men også en påminnelse om de mange små gledene høsten bringer med seg. Jeg smiler. Vinden får både håret og klærne til å blafre, ukontrollert og til alle kanter, og fra hodet slipper tankene og konsentrasjonen etter forelesninger og lange timer på lesesalen. Jeg smiler. På vei hjem, med solen i ryggen og med vinden i ansiktet. 

En tur i mørket

Søndag ettermiddag. Jeg har på meg min nyeste bluse, pudderrosa og med en blondekant nederst på sidene. I ørene har jeg hvite perleøredobber, rundt halsen et smykke med perler i forskjellige farger, typer og størrelser. Ute skinner solen. Et gyldent kveldslys, men som samtidig også er en påminnelse om både høsten og natten som venter om ikke så altfor lenge. For i det jeg går inn i kinosalen vet jeg samtidig at dette gyldne lyset vil være forsvunnet innen jeg kommer ut igjen. Om ikke helt, så i hvert fall veldig. Likevel legger jeg tanken på søndagssolen bort, setter med godt til rette i det røde kinosetet, og kikker forventningsfullt opp mot lerretet der kinoreklamen allerede er godt igang. Flere seter fylles av nye mennesker, samtidig som lukten av popcorn stadig øker. Stille sitter jeg der, alene. Min aller første gang på kino uten noen andre kjente som selskap. Dette er min kveld, min filmopplevelse. En etterlengtet avkobling etter en lang helg. Timer som nå skal nytes i stillhet, i mørket, og som jeg ikke trenger å dele med noen andre enn meg selv. Og filmen, den er både veldig morsom, og litt trist. Ærlig og gjenkjennelig. Fine og flinke Michelle Williams i hovedrollen, gyldne sommerfarger i herlige bilder, og nydelige detaljer. Så mange følelser, smil, inntrykk. En veldig søt film, og helt perfekt å se alene - den aller første gangen på alenekino. 

Bilder fra filmen Take this waltz