Film, fantasi, reiselysten

Kofferten er snart ferdig pakket. Kjoler, skjørt, bukser og tunikaer, nystrøket og pent lagt ned på deres egen lille plass. Støvler og to stykk ballerina sko skal også få lov til å være med. I morgen formiddag lukkes kofferten for denne turen, og jeg reiser til Gjøvik for å delta på sommerens første leiruke. Og mens kofferten sakte fylles opp med sko og tøy, kommer reisesyken snikende. Synet av kofferten full av klær får meg til å tenke på fly over et lag av hvite skyer, spennende byer jeg aldri har besøkt tidligere, følelser og lukter forbundet med nye opplevelser og minner. Og Paris. For mens kofferten pakkes benytter jeg sjansen til å se Midnight in Paris. Og mens jeg stadig setter meg ned for å se, mens hodet og hjerte drømmer om nye spennende reiser, oppstår en ny forelskelse. Ikke bare i filmen, men i byen den portretterer. Nattebilder av en by jeg aldri har vært i, musikk som får meg til å smile. En atmosfære jeg gjerne skulle hoppet rett inn. Vandre gatelangs med et lett duskregn fallende ned i håret. Sitte på koselige fortausrestauranter, spise franske kaker og drikke vin fra glass som blinker å lyset fra solen. Jeg har aldri vært spesielt glad i Frankrike, ikke mer enn alle andre land. Kanskje er jeg likevel i ferd med å bli det nå, eller er det bare filmen. Kanskje er det drømmen om en tidligere gullalder, et annet levd liv. Et 20-årenes Paris. En tid og en by jeg gjerne skulle ha opplevd. Akkurat som i filmen.