Linedanser

Jeg lurer på hvordan det er å gå på line. Ikke en slik liten man kan feste mellom to trær i parken. En ordentlig line. Høyt over bakken. Kjenne overkroppen strekke seg grasiøst mot himmelen. Lette bevegelser med føttene, i det den ene foten atter en gang plasseres foran den andre. Alt fokus rettet mot denne ene repeterende bevegelsen. Det er i slike øyeblikk jeg skulle ønske jeg hadde en hage. En hage, to trær, og en line jeg kunne spenne opp akkurat mellom de to trærne. Så kunne jeg øve. Øve og øve, hver dag. Kanskje ble jeg flink, litt etter litt. Med armene ut til siden, som en fugl. Blikket rettet mot et punkt litt lenger fremme. Tanker og kropp som til en hver tid må stole på at foten trår rett på linen under en. Som om jeg egentlig bare balanserte på en oppmalt strek nede på bakken. Kanskje ville jeg tilslutt kunne danse bortover. En lang rekke grasiøse bevegelser mens føttene med letthet beveger seg bortover. Fra den ene siden til den andre, en fast avstand mellom de to trærne. Den ene dagen omgitt av et malerisk grønt landskap, skapt av gress og blader. En annen dag omgitt av høsten gyldne farger, men likevel gå den samme strekningen. Med selvsikkert sinn, og med en følelse av fullstendig ro og stabilitet i kroppen.  

Kveld

Regndråper på vinduet. Som små perler på et mørkt speil. Dråper som glitrer i skinnet fra telysene på bordet foran vinduet. Kanskje bringer natten med seg flere..? Et dyssende teppe av regnlukter som sniker seg inn i rommet gjennom det åpne vinduet, regn som rytmisk trommer mot speilets glass. Noe av det beste jeg vet er å sovne til lydene og luktene av regnet utenfor. Å kunne slukke lyset, stå foran vinduet, tett inntil, gjemt bak gardinene. Kjenne regnet så nært, så nært, men likevel være inne på den andre siden. Adskilt fra det våte gjennom glasset midt på veggen. Kjenne kulden fra vinduet ettersom solen ikke lenger varmer, for så å krype inn under den varme dynen. Fortsatt i selskap med regnet utenfor. Akkurat slik liker jeg det. Og inntil videre - varm te i den store, hvite koppen med blomster på. Som om koppen forsøker å skape et minne om alt det sommerlige som nå er i ferd med å bli til høst. Lysene på bordet som ikke har vært tent på lenge. Nå står de der. En varm kontrast til det våte, mørke og kalde utenfor. Som en bekreftelse på at det fortsatt er kveld. Det er enda noen timer igjen av denne tirsdagen. Enda en tid før kvelden blir til natt, tirsdagen blir til onsdag.

Den første følelsen

Den første følelsen. Den aller første følelsen - av høst. I dag formiddag, på vei til det som var planlagt å skulle bli min første virkelige flinke dag som student dette semesteret. Til tross for en ettersittende følelse av sommer og ferie i kroppen. Men ikke nå lenger, ikke helt i hvert fall. For første gang var på flere vis høsten kommet. I den nakne følelsen i det jeg kom ut i solen uten skjerf. I det solen varmet på høstlig vis på benken utenfor lesesalen. I bjørketrærnes blader, som plutselig ikke lenger var farget like sommerlig grønne. Som om bladene allerede er forberedt på alt det kommende gule. Følelsen av høst i det lukten av gamle bøker nok en gang omringer en inne på lesesalen, eller i det man kommer hjem og kjenner at te ikke lenger bare smaker te. Den har fått det litt særegne og høstlige preget over seg. Det som gjør at denne koppen med varm drikke smaker enda litt bedre enn det den gjør sommerstid. Over alt virker fargene mattere. Solen i ansiktet mindre skarp, mer dus, som om også den har fått et høstlig slør over seg. Over alt, studenter med ryggsekker fulle av bøker. Med forventning over hele ansiktet. Solrike benker fulle av pausende lesere, med kaffekopper i hånden og dagens lunsj i fanget. Så da er den kanskje allerede kommet, høsten.

Lykke....?

En marihøne i taket. Rød, med sorte prikker på. I seg selv en liten prikk, mot resten av takets hvite flate. Jeg lurer på om det kanskje kan bringe lykke..? Eller må den da kanskje først fly sin vei. Fra pekefingeren, er det ikke så..? Rart er det i hvert fall, å finne glede i en slik liten bille. Spesielt med tanke på at insekter generelt er noe jeg ikke finne spesielt stor glede i ellers. Bortsett fra marihøner. Disse små og rød. Med prikker man som barn var veldig opptatt av. For tenk om det virkelig var sant at antall prikker fortalte hvor mange år marihønen var. Og tenk om det er litt sant at den også bringer med seg lykke. En flyvende lykkebringer, på vei fra sted til sted. Kanskje kommer den til deg neste gang...

Den som kunne fly

Noen ganger. Disse ordene kunne nesten vært en følelse i seg selv. I hvert fall er det ord som rommer så veldig mye. Noen ganger, og alt kan skje. Følelser som kommer krypende, minner og assosiasjoner som dukker opp, tanker, ønsker og drømmer som på eget vis begynner å leve. Akkurat slik det hendte i dag. I dag, denne ene av de mange noen ganger. En stillhet, en ro. Et lite sekund, øyne som tittet ut gjennom vinduet på t-banen, et blikk ut mot den store, grålagte himmelen. Det store blå, gjemt bak grå skyer. Og et fly. Jeg har alltid hatt lyst til å fly. Å kunne forvandle meg selv til en fugl. En liten skapning, som med lettet kan strekke vingene ut, fly av gårde. Denne lekende reisen høyt der oppe. Det er i hvert fall slik jeg ofte tenker om det. Følelsen av sommerbrisen mot ansiktet, vinden som stryker langs kroppen, og som hjelper en til å stige høyere og høyere oppover himmelen. Landskapet under. En stor grå masse, blinkende av lys i alle varianter, senere erstattet av grønne skoger, åkre, vann. Og jeg lurer litt, om det ville kjentes som en ekstra letthet. Som om noe utenfor en selv slapp taket i kropp og sinn, i sekundene før alt det fysiske ved selvet lot seg sveve av gårde. Kanskje, eller kanskje er det bare jeg som tenker slik. Som om noe utenfor meg selv også slipper tak i det drømmene begynner å fantasere om å kunne fly. 

Reiselysten: Amsterdam....?

Av ulike grunner har denne sommeren blitt en typisk "bare være hjemme"-sommer. Det har imidlertid ikke satt en stopper for de mange drømmene. Heller ikke at jeg i dag hadde høstens første forelesning, at flere av fjorårets bøker er solgt, eller at Radio Nova igjen er i gang for fullt. Og et av stedene jeg stadig drømmer om, er og blir Amsterdam. Egentlig uten at jeg helt vet hvorfor. Kanskje er det bare en av disse byene man har hørt så mye om, og som en eller annen gang fester seg som en liten uforglemmelig idé et sted blant alle tankene. Uansett hadde jeg ikke hatt noe imot å forlenge sommeren litt, for så å vandre langs slike bybilder som dette

Kanskje kunne man besøke noen av de kjente coffee shops'ene rundt omkring i byen, med herlige mønstre og detaljer i alle slags farger. Og selv om de hverken selger kaffe eller te, ville nok flere av dem kanskje være verdt et lite besøk - i hvert fall på utsiden

Det hadde heller ikke gjort noe å vandre langs kanalene, med blå himmel over hodet, byen som speiler seg i blikkstille vann, og med hus som minner om koselige bygninger laget av legoklosser

Er man heldig kommer man kanskje også over små, fargerike detaljer rundt omkring i byen. Detaljer som småbåter på rekke og rad i forskjellige farger, de mange og velkjente tulipanene, eller en fargerik sykkel - til og med. Det hadde i såfall ikke gjort annet enn å sette et perfekt punktum for hele reisen. Tenk den som kunne det..!

Andre reiselystne steder - se her og her

Stein, dikt og minner

Noe av det fine med Inger Hagerup sine dikt er at de vekker så mange fine assosiasjoner. Ord og fraser som henter frem glemte minner og øyeblikk, drømmebilder som trer frem foran hverdagens realiteter, små smil som får munnen til å kruse seg. Et av favorittene mine er diktet om steinen. Dette diktet som henter frem barnet i meg. Plutselig er jeg ti år igjen. En liten pike på utflukt "i skogen". Med lette sommersko, sommerkjole som flagrer i det man løper bortover stien. Trærne som lager en behagelig skygge fra den varme solen. Små hender som snarlig og fort fylles med en bukett prestekrager og kløver. Et veltet tre som må utforskes, og under denne, dagens fineste steinfunn. En liten rund og grå. Eller kanskje er den kantete, ru. En kald stein i varm hånd. En liten skatt, en hemmelig venn. En venn man tar meg seg hjem, hvisker små ord til i smug. Eller kanskje er den stor. En betryggende flekk i det stadig forrandrede skogholtet. Grå og grønn, i det ene øyeblikket kald av trærnes skygge, det neste øyeblikket varm av solens gjennomtrengende solstråler.  

Så var det den gode stein

med bred og mosegrodd rygg

som ble min hemmelige venn,

hos den var jeg alltid trygg.

Der kunne jeg gråte og le,

den visste og skjønte alt,

og brydde seg aldri om

hvordan ordene falt.

Urokkelig - stor og stum,

den samme i sol og regn.

Hvor godt jeg begriper dem

som gjorde seg guder av stein.

- Inger Hagerup -