31. august. Det kan faktisk bare bety én ting, nemlig at om noen få timer er det september. September, den første av høstmånedene og med det også begynnelsen på den perioden av året jeg er mest glad i. Jeg har i mange stunder følt meg litt rar og annerledes omkring dette. Mens alle andre roper ut "sommer!" når det er snakk om hvilken årstid de setter mest pris på, er og blir jeg høstpiken som finner litt ekstra glede i de mange fine høsttingene. Bladene som skifter farge fra grønt til gult og rødt og brunt, og noen ganger, en fin blanding. Vinden som med et lite pust får bladene til å danse i vinden på sin vei ned på bakken, hvor de gir farge til alt det grå og mørke. Luften som blir kaldere og ekstra frisk og fin å puste inn. De mange sommertynne klærne som etterhvert blir pakket bort, samtidig som de varmere plaggene finner veien ut av skapene igjen. Den fine teen som smaker ekstra godt når man kommer inn igjen, eller som varmer behagelig i halsen og magen dersom man nyter den og høstsolen ute. Te-lysene som igjen tennes, og som sprer kos og glede. Og noe av det aller beste; man starter liksom litt på nytt igjen. Hvor rart det enn virker:) Så da er det vel bare å begynne å glede seg til nye høstlige minner og gleder..!
Du vet den følelsen man får når man kan legge seg i nyvasket sengetøy. Når alt kjennes mykt og rent, nesten ekstra behagelig. Når det fortsatt lukter friskt og godt fra skyllemiddelet, nesten som om man holder på å sovne i en blomstereng. Jeg får noen ganger nesten følelsen av å sove på et hotell når jeg legger meg i nyvasket sengetøy. Alt føles på en måte litt ekstra fint. Bare fordi det er rent og enda ikke sovet i. Lysten til å breie seg litt ekstra ut kommer snikende, trangen til å ta i bruk mest mulig av det rene og ubrukte. Gjøre det til mitt eget, sånn ordentlig. Og det hele får meg til å tenke - når det er like før jeg sovner, alt rundt er mørkt, håret som ligger som en vifte utover hele hodeputen, mens jeg puster inn den svake lukten av skyllemiddel og såpe - hvor lite som skal til for å vekke litt barnlig glede sent på kvelden.
Det finnes nesten ingen ting så koselig som å våkne, våkne fordi man er uthvilt og nesten klar til å stå opp, våkne og vite at man har tid til å ligge en ekstra halvtime i sengen, våkne og høre regnet tromme ned på utsiden av vinduet. Og spesielt det siste er ekstra koselig. Å kunne ligge trygt og behagelig under den varme dynen, la tankene for dagen flimre forbi mens man lytter til regnet og regndråpene utenfor. Når man kan stå opp og nyte en god kopp te som smaker ekstra godt bare fordi det regner ute. Spise frokost i pysjen, mens man gleder seg til alle regnværsluktene som venter ute. Når man senere kan finne frem de alt for lite brukte støvlene sine, og vasse rett ut i alle vanndammer på vei til Blindern, store som små. Bare fordi man vet at man ikke blir våt på beina (og litt på grunn av skjulte barnlige gleder). Det er slike dager hvor det ikke gjør så mye at det plutselig er blitt mandag, eller at man har litt mye å gjøre i dagene som kommer:)
Det er ikke hver dag det passer seg med honning i teen, men når høsten kommer passer det seg liksom ganske bra likevel. I hvert fall ble jeg servert te med honning nå i helgen, og plutselig var høsten kommet, snikende. Noe av de fineste jeg vet er å sitte på balkongen hjemme når høsten kommer. Ute i ettermiddagssolen, pakket inn i et mykt og deilig fleecepledd, med utsikt til trærne som for hver dag som går blir mindre og mindre grønt, og med en stor kopp te og honning. Det er på et vis blitt et symbol på at høsten er kommet, og selv om det er en stund siden jeg kunne sette meg ut i solen både titt og ofte, forsvinner ikke følelsen av høst av den grunn. Og det er på mange måter blitt litt høst allerede. På tross av at det enda er noen få dager igjen av august og sommer. Med løv som alt er begynt å gyldne, og stadig vekslende temperaturer, uavhengig av sol og regn. Dessuten så har jo studiene og Nova startet opp igjen, og da blir det litt høst bare av den grunn.
I dag, mens jeg gikk bortover Munkedamsveien, så jeg årets første gule blader. Midt i blant de mange grønne, kunne man her og der skimte et lite gult blad på et av løvtrærne. På avstand kunne det nesten minne om appelsiner. Små gule flekker her og der, nesten som om treet bar frukter modne for å spises. Gyldne og gule, der de hang midt i lyset fra solen. Og tenk bare hvor koselig det hadde vært..! Om det faktisk hadde vært et appelsintre. Jeg er veldig glad i høsten, de mange fargene, atmosfæren som omgir oss når det begynner å bli kaldere. Likevel hadde det nesten vært like koselig, om de mange gule var modne og søte appelsiner, og ikke snart visne blader. Lukten av fruktkjøttet og saften, selvplukket fra et lite tre. Så kanskje er det dette jeg skal ønske meg, en hage full av appelsintrær..?
Uansett hvor gammel jeg er - vil det nok alltid være noe, små ting og hendelser, som vil minne meg om hjemme. Hjemme på Furuset, hjem til mor og far. Hjem til gode minner og opplevelser, som alltid vil føles gode å gjenoppleve. Som å sovne med lydene fra tv´en utenfor. Kanskje en av de koseligste lydene å sovne til, eller lyder av at det er noen der. Utenfor din egen søvnige sfære, akkurat som om de på et vis passer på at du har det trygt og godt, der de går eller sitter mens de pusler med seg og sitt. Gode lyder som gir assosiasjoner om late og koselige stunder hjemme på den gamle, røde sofaen. Passe sliten etter en lang dag. Med solen skinnende inn gjennom stuevinduene, solstrålene som varmer behagelig mot ryggen. Lydene og luktene av mor som lager mat ute på kjøkkenet. Lyder som glir inn i samspillet av alle de behagelige hjemmelydene, som surrer rundt i lufte, igjennom og på tvers av alle rom. Varmen og luktene fra kjælne marsvin, følelsen av den myke pelsen mot ansiktet og halsgropen.
Noe av det fine med å bo på Skillebekk er at det finnes så mange fine hus og bygårder her. Om man tar 13 trikken, eller bare går til fots bortover Drammensveien, kan man stadig finne små, fine og koselige detaljer ved byggene som glir forbi. Ved noen av husene henger det flagg fra andre land, og minner om mange spennende steder og kulturer man har lyst til å besøke. Dessuten er mange av ambassadebyggene så fine i seg selv, at det hadde vært gøy å få se hvordan de ser ut inne. Ofte ser jeg for meg store lyse rom, med stor takhøyde, lange trapper opp til hemmelighetsfulle kontorer og skinnende lysekroner som glitrer i sollyset utenfra.
Noen av de andre husene man kommer forbi har søyler og annet flott arkitektur langs vinduer og balkonger. Hus med nesten et majestetisk preg over seg. Hus der man kanskje har kledd seg litt ekstra fint, og der man får servert mat og drikke fra fine serviser. Andre hus ser mer ut som forfinete kråkeslott. Med små spir på taket, vinduer med fine detaljer rundt, små utbygg og spennende kriker og kroker. Hus der man kanskje finner brede vinduskarmer, hvor man kan sitte med en bok eller en kopp te mens man titter ut av vinduet. Hus der man kan gjemme seg litt bort for seg selv, eller invitere gode venner til bakedag på store og fine kjøkken. Drømmekjøkken..? Hus der det kanskje går myke kattepoter, søte kattefjes på jakt etter en favn med lek og kos.
Om man begynner å gå nedover eller oppover sidegatene, kommer man forbi mange koselige bygårder. Noen lyse og hvite, andre gule eller i andre nyanser. Noen er helt enkle, mens andre har koselige detaljer rundt vinduer og oppe under mønet. Enkelte balkonger er pyntet med blomster i sommerlige farger. Blomster som minner om at det fortsatt er litt sommer, selv om vi er i slutten av august måned. Andre balkonger har fått selskap av en enkel stol. Enkelte ganger kan man skimte fargerikt tøy flagre i trekken fra innsiden av åpne balkongdører, som en påminnelse om de klærne man selv skulle ha vasket. Andre ganger kan man høre musikk spilles gjennom åpne vinduer, eller såvidt kjenne lukten av nylaget mat.
Det er noen slike ganger der jeg lurer på hvordan de har det, alle disse menneskene, som tilfeldigvis bor like ved her jeg selv bor. I en liten leilighet på fine Skillebekk...
