Den raske tiden

Det er rart hvordan tiden går. Dagene går så fort, så fort. Noe som hendte bare for litt siden, blir plutselig til noe som hendte for flere uker tilbake. Også sier man det igjen og igjen, at tiden går så fort. Jeg har så lyst til å bli flinkere til å ta meg tid til å gjøre fine ting. Bli flinkere til å nyte nuet. Bli flinkere til å bare være. Bli flinkere til å treffe fine mennesker, spesielt de jeg ikke ser så ofte. Fordi jeg står her og føler at tiden bare går og går. Uten å ta meg ordentlig tid til nyte det som skjer, til å ta pauser fra hverdagen, til å være litt raus med mine egne behov. 

Her om dagen stoppet jeg opp på veien hjem. Stod stille i mørket, alene, og så solen forsvinne bak ås og skog og hus. Og det var skikkelig fint. På mange måter føltes det som om det bare var meg i hele verden, for et lite øyeblikk. Det var bare meg, og solnedgangen. Egentlig bare noen få korte minutter, men der og da en pause fra alt annet.

Synet av høst

For en liten stund tilbake, var jeg og min bror på hyttetur sammen. Det så slik her ut:

Fargede blader på trappen utenfor, i rødt og gult og oransje. Trær i gult og brunt som speilet seg i det stille vannet. Tuer med røde tyttebær. Jeg elsker høsten. Elsker fargene, luktene. Stemningen. Alt som sakte forandrer seg, omgivelsene som stille forvandles fra høst til vinter. Slik det skjer, hvert eneste år, uansett hvordan sommeren har vært, uansett hvordan vinteren kommer til å bli. 

En smak av høst

Jeg kjenner jeg blir helt lykkelig når de norske eplene dukker opp i butikken. Lukten som sprer seg i rommet, en helt egen lukt som andre epler ikke har. En helt egen smak, en smak som andre epler ikke har. 

Det er så fint å speide etter eplehager og trær fulle av epler nå om høsten. Fordi det gir så fine assosiasjoner og minner. Og fordi et epletre umiddelbart får meg til å glede meg enda mer til kvelder med varm drikke, telys og pledd. Skikkelige høstkvelder, med andre ord.

Kulturnatt

Forrige uke benyttet jeg meg av Oslo kulturnatt til å besøke Nasjonalgalleriet. Det var et gledelig gjensyn, og det meste av samlingen hadde jeg fullstendig glemt fra tidligere besøk. Rundt i de forskjellige salene stod det klassiske musikere og spilte, og over alt vrimlet det av mennesker som man sjelden møter på museumsbesøk ellers. Etter å ha vandret rundt på Nasjonalgalleriet i litt mer enn en time, gikk jeg videre til Kunstindustrimuseet. De har i hele sommer hatt en visning med platecovere gjennom tidene, en utstilling jeg hadde veldig lyst til å se. Siden det var siste visningshelg i forrige uke, passet det perfekt å gå innom i løpet av kulturnatten. 

Samlingen var delt inn etter både musikkategorier, ulike temaer på selve omslagene og etter tiår. Særlig var det interessant hvordan ulike sjangre har hatt sine bestemte konvensjoner for designet av omslagene. 

I tillegg til plateomslagene, var det også utstilt platespillere fra ulike tiår. Disse er av den mer moderne typen, men sjarmerende er de likevel fullt og helt.

Den fineste var likevel dette gamle kabinettet, med både radio og platespiller.

Jeg har aldri vært spesielt flink til å benytte meg av alt det spennende som skjer kulturnatten, og heller ikke i år rakk jeg innom mer enn to steder. Heldigvis for meg er to kulturbesøk bedre enn ingen :)

Hjemmedag

Til tross for en tidlig dag i uken, og en tidlig uke i semesteret, endte det med en rolig hjemmedag i dag etter forelesning tidlig på morgenen. Og selv om dagen ble litt mindre effektiv enn den kanskje ville ha vært om jeg hadde jobbet på lesesalen, ble det ganske fint med hvit te, nye og lyserosa blomster, og lyden av regnet utenfor.  

Når været

Når været et vekselsvis sol og regn. Når luften føles rå og våt og kald, før solen bryter frem og varmer behagelig i ansiktet. Når kvelden begynner å bli kjølig, og man lengter etter varme og lyse sommerkvelder. Det er da jeg får lyst til å legge meg ned på en brygge, se opp mot en himmel som sakte blir mørkere, hvor stjernene litt etter litt trer tydeligere frem, kjenne lukten av salt sjø og små, små bølger som får bryggen til å gynge, og tenke tanker som disse:

"Andrea drømte om himmelen, om man kunne ta på den, hvis man kom høyt nok opp, legge håndflatene mot det blå, om himmelen var kald som en skøytebane, strødd med stjerner, eller varm som en kokeplate."

Fra novellen Trosse (1997)

Lars Saabye Christensen

Det regner

Ingen lyd i verden er så god som lyden av stille sommerregn. Det er som om himmelen og luften og joden har blandet røster, og resultatet er at det suser en eneste fredelig molltone over verden. 

[...]  

En kan plukke blåbær glinsende bringebær til eget behov iført en plastikkregnfrakk. En kan kjenne det svale dryppet nedover nakken der dråpene har fått sitt lille stillferdige innpass, og etterhvert opplever en igjen sin barndoms glede over å være våt.

[...]

Det regner over dramatikere og poeter, over kål og korn, på prest og klokker Og alle ord står knusktørre i rekker og rader i alle bøker, og jeg vil gå ut fra dem alle sammen og inn i regnet igjen. 

Inger Hagerup, Det regner, 1947