Fortryllende Blindern

 Snø. Så fint og mykt og hvitt. Så lenge det varer. Den fine følelsen av å gå bortover mellom alle bygningene på Blindern, under alleen av alle trærne. Alle de hvite trærne med snø, som gjør at alt ser magisk og koselig ut. Med nyinnkjøpt lunsj i en brun papirpose, og et par glatte sko. Fint og skummelt der man går bortover, på hver sin måte. Det blålige vinterlyset som farger alle omgivelser blå, på veien til t-banen og jobb. Og når man kommer frem, gleden av hvite fjoner som danser rundt i luften. Hvite, små fnugg, som kiler når de møter ansiktets røde kinn. Som nesten ikke synes der oppe mot det mørke, men som så fint danser mot bakken i skinnet fra gatelyktene. Tenk å kunne bli så glad av bare litt snø. Fascinasjonen og fortryllelsen når jeg ser oppover mot himmelen, på det hvite virvaret av små, små krystaller. Stor ble også derfor skuffelsen ved å komme ned til sentrum igjen, og se det fine hvite være erstattet med regn... 

Jeg liker det..!

Jeg liker at bakken er dekket av snø. At greinene på trærne er blitt hvite. Jeg liker å kunne se de første haugene av nymåket snø, og snøfjoner som daler ned fra greinene på trærne over deg når vinden forsiktig stryker forbi. Jeg liker onsdagssolen. Lyset som får snøen til å glitre der jeg går bortover. Plutselig er vinteren kommet, i hvert fall for et øyeblikk. Og mens jeg gikk bortover, trippende for ikke å falle, kom de. Helt av seg selv, den ene etter den andre. Julesanger som begynte å spille og synge et eller annet sted inne i hodet mitt. Jeg føler nesten en barnlig glede over snøen som er kommet. Ikke at det ble så mye bedre av å gå forbi barnehagebarn som var ute i snøen og akte. Tenk om det kunne være en slik blanding av sol og snø de neste dagene også..! Det hadde jeg likt. Med julesanger i hodet, en etterlengtet adventsfølelse i kroppen og med et smil om munnen.

En vent på lur

Jeg venter og venter. Kommer det i dag, mon tro? Kanskje i natt, slik at jeg kan våkne opp til en hvit vinterglede i morgen tidlig. Mulig må det bli enda litt kaldere ute? Bare litt, slik at den ordentlig varme vinterkåpen kan erstatte den litt tynnere. Som gjør kinnene kalde og røde, mens tårene nesten triller hver gang den kalde vinden mykt stryker forbi. Kanskje, for da hadde det ikke lenger vært regn som falt ned fra himmelen. Regnet som gjør desemberdagene mørke og grå. Da hadde snøen kommet. Hvit og myk, og gjort hele desember så mye koseligere! Enda koseligere, og litt lysere. For uansett om man liker snøen eller ikke - regn i desember er bare trist. Da hjelper det ikke at man tenner adventslys inne, ser julefilmer eller spiser klementiner og pepperkaker. Derfor venter jeg fortsatt. Venter på at det skal bli litt kaldere, venter på snøen. På at bakken bli hvit, grener og trær fulle av snø. Fotspor bortover fortauet, store og små om hverandre i det myke underlaget. Kanskje kommer den når jeg minst venter det..? Jeg lever i hvert fall i håpet og ønskene, og setter min lit til at jeg ikke håper forgjeves:)

Sjarmør på tur

Man vet, av en eller annen grunn, at man er blitt sjarmert når man frivillig tar bussen to stopp for langt, etter et tilfeldig møte med en 8 uker gammel shetland sheepdog-valp. Et lite pelskledd hode, med en liten sort snute og to søvnige øyne, som tittet opp fra en sekk på fanget til mannen som satt på setet ved siden av meg på bussen. Med den mykeste valpepelsen man kan tenke seg..! Det hjalp vel heller ikke så mye at den nesten ble plassert på fanget mitt, for at jeg skulle få lov til å hilse ordentlig på. Et lite høydepunkt på veien hjem etter en lang, lang dag på lesesalen etterfulgt av noen timer med radioting på Chateau Neuf:)

November, nesten desember-fint

Tiden går så fort, så fort. For ikke lenge siden var det september, studiene hadde såvidt kommet igang og hele høsten lå foran oss. I morgen er det alt desember, årets første vinterdag og tid for å åpne første luke i de mange variantene av årets adventskalendere. I Svoldergata er det foreløpig lite som tyder på at det så alt for fort nærmer seg jul. Her er det ingen julelys eller stjerner i vinduene. Ingen lukter av krydder og julete, eller adventskalendere med luker klare til å åpnes i morgen. I hvert fall ikke helt enda. Men julemusikken er allerede blitt spilt, de første pepperkakene er allerede blitt spist, og på den lilla adventsduken på bordet er telysene blitt tent i nyvaskede lysskåler, skåler som ikke på lenge har vært så rene som nå. To vannkarafler fungerer som blomtervaser for to buketter mørk rosa nelliker, som selv om de kanskje heller burde vært lilla eller hvite likevel står fint til den lilla adventsfargen. På inngangsdøren vår henger det en rød snøkrystall, mens en litt mindre en har funnet veien til døren på matskapet. Så kanskje er det ikke så rent lite adventsfint her likevel. Det er i hvert fall november, nesten desember-fint:) Et ikke så helt galt utgangspunkt når kalenderen om bare få timer viser desember for første gang dette året her. Med mindre man ser bort i fra fraværet av en orange appelsin med 24, godtluktende nellikspikere i... 

En nesten litt sånn mørkedag

I dag har det vært en slik dag der det aldri ble helt lyst ute. For på et vis har det vært litt mørkt hele tiden, fra da jeg stod opp og til det med ett ble helt mørkt på nytt. Grå skyer som gjorde at himmelen aldri ble lys blå. Solskinnet som aldri kom. Ingen snø som kunne lyse opp i mørke kroker. Det er da det er godt, etter lange timer på lesesalen med ingen ting annet enn et gult skinn fra leselampene, å endelig komme hjem. Komme hjem, og tenne telys på bordet som nå har fått lilla duk på. Å kunne krype opp i sofaen med en kopp te og en velfortjent sjokoladebit. I den varme og gode flanellpysjen med røde ruter, som endelig har fått komme ut av skuffen igjen. Den rød og hvite, som passer perfekt nå i førjulstiden, med røde silkebånd nederst på buksebeina som av en eller annen grunn har forsvunnet. Å kunne daffe velfortjent i det ene sofahjørnet, selv om samvittighet egentlig forsøker å si deg at også kvelden er en fin tid til å studere litt. I enda en liten mørk time, med gult skinn fra nattbordslampen. Da føles det godt å vite at tekoppen, sofakroken og telysene fikk førsteretten denne kvelden. Som en fin avslutning, på en grå dag med store grå skyer

En liten bølgetur..?

Hver gang jeg titter ut av vinduet mitt, litt i retning venstre, ser jeg havnen hvor en stor båt hører til. Og hver formiddag ligger båten der, som en stor blå og hvit klump, som jeg fortsatt ikke alltid helt forstår hva er for noe sånn helt med en gang. Siden det er så mye annet av trær, gatelykter, jernbanedingser og slike ting mellom vinduet og båten, forsvinner det blå litt i ett med alt det andre. Dermed ser jeg bare en hvit, litt rar, klumpete ting, som noen ganger er der og som oftest ikke. På grunn av vinduet mitt, og hvor det er plassert, ser jeg heller ikke hele båten. Bare enden. Derfor likner det på mange måter ikke på noe heller, hverken bygg eller båt. Ikke med mindre jeg virkelig går inn for å se ordentlig til venstre. Da ser jeg båten. Da ser jeg langsiden med sine orange livbåter, og jeg ser vannet som båten hviler på. Og når solen skinner, og måkene med ett flyr skrikende over båten, da får jeg også lyst på en liten båttur. Følelsen av bølger som får både båt og ben til å gynge. Vinden og lukten av sjø og salt mot ansiktet når man står ute på dekk. Følelsen av å sovne til den behagelig duren fra luft-dingse-systemet, mens kofferten ved siden av sengen forteller at du ikke lenger befinner deg hjemme, men ute på tur. Og når klokken er 14, båten tuter sine tre durer og langsomt glir utover vannet, da vil jeg også ha min egen båt. Min egen båt som kan reise ut på sjøen, på en liten bølgetur. Den trenger ikke å være en slik stor Kielbåt, men en stor og fin en hvor man kunne reise sammen med mange gode venner - det hadde ikke gjort så mye