Natt til i dag drømte jeg at jeg kjøpte meg min første leilighet. Min helt egen en. Et sted der jeg, og bare jeg, skulle bo. Et sted jeg skulle innrede og gjøre helt til mitt eget. Jeg vet ikke hvor det lå, eller hvor stort det var. Kanskje var heller ikke det så veldig viktig..? Det var uansett over to plan, med (mest sannsynlig) en entre, kjøkken og stue nede og med en svakt buet tretrapp opp til en halvetasje over med bad og soverom. Det eneste drømmen viste var stuen og det åpne rommet oppe i den andre etasjen. Selve stuen var helt åpen, og med store vinduer. Siden halvetasjen over ikke gikk over stuerommet, var det høyt under taket, og i midten hang det en stor, fin og gammel lysekrone.
Den lille tåkedagen. Dette mystiske myke, som omgir oss på alle kanter. På mange måter så diffust, ikke helt håndgripelig. Som gjør den kjente veien foran deg med ett så ukjent. Som gjør lyktenes skarpe lys bløtt. Nesten som en lysende sky, der opp over oss. Som gjør lyktenes trygge lenke til et bånd med lysende, myke dotter langs veien. En ny følgesvenn, inntil det klarner opp og lyset igjen finner tilbake til sitt skinn.Trærne som pakkes inn, som på et vis blir litt mindre nakne og krokete. Litt annerledes, på sitt eget vis. Og jeg tenker, der jeg går bortover i tåken, litt usikker på nøyaktig hvor jeg i et hvert sekund, at egentlig gjør det seg med en liten tåkedag sent på høsten. Denne mykgjøringen av høstens mer skarpe. I denne tiden hvor høsten snart er litt over, og vi venter på snø og adventstid.
I dag hadde vi en foreleser, en veldig søt foreleser. En foreleser som sikkert var veldig flink, bortsett fra at det eneste jeg klarte å tenke på var at hun likner litt på en heks. Ikke en slik stygg, slem og ekkel heks, men en slik søt og god heks. En heks som inviterer deg inn på te og hjemmelagede småkaker, som lærer deg spennende ting om magi og flyvende vesener, og som hadde passet perfekt inn i en virkelig Harry Potter-verden. En skikkelig Rowling-heks, med andre ord. En nydelig og herlig dame, med en litt særegen og karakteristisk stemme, og som opprinnelig ikke er fra Norge - noe som nesten gjør henne litt ekstra eksotisk. På en litt heksete måte. Om dere kan se for dere hva jeg mener... En dame som alltid går i skjørt og med fargerike skjerf, som har langt og mørkt krusete hår, og med et blikk og et smil som gjør at hun fremstår som alles moderlige forelesningstante. Jeg er helt overbevist om at hvis man tar seg en tur innom kontoret hennes en tilfeldig dag, vil du bli tilbudt både en tekopp og et hjemmestrikket lappeteppe. Det er nesten litt synd at vi ikke skal ha henne i flere forelesninger. For det hadde jo vært spennende å se om det dukket opp noe. En ugle med brevpost, en skjult tryllestav eller noe annet rart og magisk
Å plutselig kunne oppdage en hylle med bøker i mange forskjellige farger. Små, litt tynne bøker, alle i hver sin farge, som en i en lang fargerik linje. Bøker i alle nyanser av rødt og blått og grønt, gult, orange og lilla. En fargekladd blant de mange andre hyllene, det vil si resten av hyllene, der alle bøkene ser ut til å være oppstilt etter den samme mørke blå eller sorte fargen på omslaget. Og det beste, fargene som danner et mønster. En egen fargeskala, som om hver bok har blitt nøye plassert, satt på sin plass, bare for å fremheve fargespillet de gir til sammen.
Har du sett sjiraff-bøkene? Jeg, som den glade sjiraff-elskeren jeg er, blir like glad hver gang jeg går forbi disse såkalte sjiraff-bøkene. For på en liten hylle, tre sorte bøker med et mønster på bokryggen som med bare litt fantasi forestiller sjiraffer. Tre bøker, tre sjiraffer. Om man lar fantasien seile enda litt lenger av sted, kan man se at de smiler. Det er liksom et eller annet med omrisset som gjør at de virker glade, sånn i utgangspunktet.
Lukten av appelsiner og kaffe fra pulten ved siden av. Aromaer som får deg til å slippe blikket som hittil har vært klistret til pensumbøker og notatblokker. Aromaer som får deg til å smile for deg selv, som i et lite øyeblikk får blikket ditt til å se bort på medstudinen ved din side. Og der, en termos som ser ut som en pingvin..! Med føtter nederst, øyne og nebb på hatten (du vet, den øverste delen man kan bruke som kopp). Med sløyfe på halsen, hvit på magen og sort med nyanser av blått og grønt på resten av "kroppen". Hadde jeg hatt en slik termos, tror jeg kanskje jeg selv ville begynt å ha med meg varm drikke på lesesalen. Bare for å ha en grunn til å vise frem den fine termosen min..!
En skulle ikke trodd det gjorde en stor forskjell, men notater på farget ark gjør repeteringen til eksamen litt mindre grå og gjentakende. For med ett, blant alt det andre hvite i notatblokken min, dukket det opp et gult, et rosa, et grønt og et blått notatark. Så lite skulle til for at konsentrasjonen skulle vare i 15 minutter ekstra.
Jeg syns litt synd på, eller.. På en annen måte er det jo også litt morsomt, i hvert fall så lenge det ikke er forstyrrende. Studenter som bare skal hvile hodet i 2-3 minutter, men som snart faller i søvn. Små snork som med jevne mellomrom sendes utover lesesalen. De mange rare sovestillinger, der de sitter henslengt over lesepulten. Jeg tror ikke jeg hadde likt noe særlig å snorke høyt i all offentlighet..
Det føles nesten som et lite mysterium. For når jeg kom hjem igjen fra Nova i dag ettermiddag, var de plutselig borte. Alle sammen. Ryddet bort. Som om det skulle forklare saken.. I går kveld ble det nemlig feiret bursdag her i kollektivet, og i slike situasjoner hender det iveren tar litt overhånd. Spesielt når det er ballonger med i bildet. Mange ballonger. Mer enn 100 ballonger ble for anledningen blåst opp, hvor de fleste av dem havnet i snorer festet til stuetaket. Ballonger på rekke og rad, i blått og rødt og grønt, lilla og gult, orange og rosa. For en kveld var ekte, barnlig glede synlig og eksplisitt til stedet, et fargekalas uten like sett i forhold til den ellers så hvite og ikke fullt så fargerike stuen vår. Og så, i løpet av noen timer, borte alle sammen. Enda de ikke engang var i veien. De hang jo tross alt bare i taket... Så nå er det ikke lenger fargekalas i stuen vår. Den er bare hvit og ren og ryddig. Akkurat som vanlig
Etter som ukedagene til stadighet er fylt opp med aktiviteter og gjøremål dagen lang, har jeg begynt å sette ekstra stor pris på helgedagene. Muligheten til å ta det helt rolig. Og selv om det er flere ting en gjerne skulle ha gjort, er det befriende herlig ikke å måtte gjøre det. I hvert fall ikke akkurat nå. I stedet for kan man sove lenge, lage seg en ekstra god frokost (for det er tross alt helg) og ikke spise før sent på formiddagen med gøyale Disney-filmer på TVen og stearin lys på bordet. I pysjen selvfølgelig. Mens man kryper under det fine, rosa fleecepleddet, som gjør deg varm og som dessuten skaper ekstra stor kose-stemning. Det er slike stunder som gjør at en får lyst til bare å bli. Stanse tiden litt, og ikke gjøre annet enn å nyte en lang time med pledd og ekte helgestemning. En time som føles som litt lengre enn én time. Under et pledd som føles enda større og mykere enn det er. Et lunt og varmt skjulested, det man kan ta med seg en fin bok og en varm kopp te når frokostfilmen er ferdig. Men plutselig er filmen ferdig, og selv om dagen er fri og rolig, er det flere ting som må gjøres klart til kvelden kommer. Da er det bare å svinge føttene ned på gulvet, skifte til noe litt mer fornuftig enn pysj - og nok en gang starte dagen. Litt mer ordentlig. Mens gjemmesegbort-lysten nok en gang må pakkes bort.
Det er så koselig når skumringen kommer. Lyset som forsvinner inn i et blålig lys som gradvis blir mørkere. Dette fine, fine blålige lyset. Som får gatelyktene til å kaste lyse skygger, et sted der borte - inne i yr og litt tåke. Som en lysende, myk dott, et målpunkt på den blålige og snart mørke vei. Trærne som blir sorte og mystiske. Nakne der de står nesten uten løv, krokete og rare. Nesten som hattifnatter. Ikke skumle, men like fullt litt mystiske og spennende. Levende på en helt ny måte, som om de var del av et hverdagslig eventyr. En fortelling som fortelles videre hver dag, hver gang det blålige og etter hvert mørke kommer. Like fast, som skumringen selv. En fortelling som bare venter på at snøen skal komme. Venter på dette hvite, våte, myke, som gjør det blå enda blåere - og som gir løfter om litt mindre mørke timer, når det mørke fortrenger det blå.
