Noen ganger har jeg lyst til å danse. Synge av full hals, og la armer og ben fritt bevege seg i takt med sangen. Uten å måtte tenke over hvordan det blir, uten mål og retning. Bare fordi det er gøy, en liten dans bare for en selv. La dagdrømmene styre bevegelsene, føle at man lever i et lite her og nå. Som i en forlengelse av de mange bildene som løper igjennom hodet. Og selv om det ikke ser like elegant ut som når andre danser, så gjør det ingen ting. For det viktigste er ikke selve dansen, men gleden som ligger i å gjøre det. Selv om man ikke har noen særlig stor plass å danse på... Eller man egentlig har ferdigheter som tilsier rytmiske bevegelser overhodet. Selv er jeg neppe et vakkert syn der jeg kråker meg bortover gulvet. Dermed ender det også fort med at det blir lite dansing, annet enn i tankene og drømmende. I mitt eget søvnige drømmeland der alt kan skje. Også at slike lite rytmiske mennesker som meg helt uten videre kan utfolde seg i elegante og myke bevegelser og sekvenser. Kanskje burde jeg derfor ta meg en tur ned til Dansens Hus. For inspirasjonens skyld, på en måte. Så kan det jo hende jeg samtidig ser meg ut et trinn eller to som selv slike som jeg kan utføre. Og i tillegg få det til å se, i hvert fall noe, elegant ut. Og skulle det vise seg ikke å skje, så burde det jo egentlig ikke være en stopper for dansegleden. En kveld jeg er hjemme for meg selv, eller alene blant kjente i en park eller på et fortau.
Frost utenfor vinduet. Ikke så veldig tidlig på morgenen, for det er tross alt søndag og sove-litt-lenge-dag. Gresset stivt og hvitt etter nattens kulde, som venter på at solens varme skal runde hjørnet og smelte bort alle tegn etter en høstkald oktobernatt. Alle tegn om at det nå er blitt skikkelig, skikkelig høst. For det er i hvert fall slik det oppleves når kveldene og nettene blir kaldere og kaldere, når det fryser på og verden med ett skifter ham for en liten tid. Små timer som smått prøver å forberede oss på vinteren som om ikke mange ukene er i anmarsj. Og lille, rare meg finner glede i dette også. Selv om det enkelte dager begynner å bli så kjølig på morgenen at vottene er måttet bli hentet frem igjen. Disse kjølige morgentimene, før solens varme tar et litt ordentlig grep og gjør resten av dagen herlig og gylden etter nattens blå timer.
Det er noe helt spesielt med å komme seg på tur ut i marka. Av en eller annen grunn er det liksom ikke bare å holde av et par timer en ledig dag, pakke på seg litt tykkere klær og bli med t-banen i retning turstier og grønne skoger. Derfor er det også alltid litt stas når jeg endelig kommer meg ut dit. Gleden av å komme seg bort fra byen, fra hverdagen og alt det travle jeg ellers fyller dagene med.
I går var nemlig Sorgenfri ute på tur i nordmarka, omgitt av naturskjønne og høstlige omgivelser, med grønnlig skjær i sollyset og med varm te på kanne og hjemmebakte boller i tursekken. Og alene på tur, med trær og grener som pekte i alle retninger, mosekledde steiner og berg og trillende bekker føltes det nesten som om vi var i et ordentlig eventyrland. Jeg kunne nesten vært en Ronja Røverdatter på tur med Birk, og om det hadde dukket opp en tusse eller et troll hadde jeg på ingen måter blitt forundret. Eller jo litt, men i hvert fall. Dere forstår sikkert følelsen...Og mens det ene trolske og magiske stedet etter det andre dukket opp rundt oss, ekskalerte også både fantasien og alle minner fra barndommens mange historiestunder. I speilet ved et tjern dukket det plutselig opp to svaneskyer, som rolig seilte bortover i det vindstille speilbildet. Litt lenger bort kom vi over en bekk, og med ett var jeg på tur nedover vannet sammen med selveste Pippi. Ved Songsvann, ved de mange bladløse trærne nede ved vannkanten, kunne det nesten se ut som om trærne hadde fått besøk av noen finske hattifnatter. Dessuten kan jeg ikke helt se bort i fra fristelsen til fritt å løpe rundt, gjemme meg bak noe av det mange grønne og håpe på å bli funnet. For det kan neppe finnes bedre steder å leke gjemsel enn nettopp ute i skogen. Ute blant barndomsminner, fantasi og bortgjemte tusser og troll:)
Om jeg tilfeldigvis sitter inne på rommet mitt i de minuttene dagen går fra formiddag til ettermiddag, kan jeg titte ut gjennom vinduet og se løvet på trærne utenfor skinne i lyset fra solen. Disse trærne med høstgult løv, som skinner som gull hver gang solen passerer på den andre siden av treet. Når solen sender sine mange lysstråler gjennom treets mange grener og blader, og får løvet til å gyldne og skinne nesten som små og verdifulle skatter. Da gjør det ikke så mye av dagen føles lang, at timeplanen er litt mer enn full de neste dagene, eller at man generelt har passe mange ting å tenke på. Smilet klarer like vel å sette sine spor i ansiktet, og selv og jeg ikke ser ut føles det som om hele rommet blir opplyst av det høstgule solskinnet.
Og når kvelden kommer, lyset erstattes av mørket. Solen er blitt måne, og gater og veier lyses opp av byens mange lyktestolper. Selv da glitrer det i løvet. I de mange gule der nede på bakken, som blir blekgule i gjenskinnet fra det gulhvite elektriske lyset. Selv om det er mørkt, blant i bakgatenes nattlykter, glitrer de i de lille lys de får. Lyse og bleke mot asfaltens mørke, sitt underlag. Og hver gang får jeg følelsen av å tenke; "der her har jeg ikke lagt merke til før..", inntil føttene når varmen innenfor, nesen møtes av aromaene fra nytrukket te. Det er da det slår meg, at jeg nok en gang har latt meg fortrylle av noe så enkelt som gyldent høstløv på nattemørk asfalt..
Som liten elsket jeg å se og høre alle fortellingene om Mummitrollet. Om dette herlige, litt annerledes trollet, som hver gang fikk fly rundt på rosa skyer når avslutningssangen tok til. Disse rosa skyene, magiske, som hele mummifamilien kunne fly rundt på. I dag så jeg slike skyer. På vei til jobb, med solen stigende i horisonten. Lysstrålene som farget både himmel og skyer svakt rosa. Som gav hele himmelen et magisk preg, og som gjorde at jeg fikk lyst til å plukke ned alle de fine bomullsskyene der oppe. Disse myke dottene, som i fortellingenes og fantasiens verden alltid er like myke og magiske som de ser ut til å være. Høyt der oppe på himmelen. Det er slik morgener som gjør dagen så fin, selv om solen noen ganger ikke alltid blir værende. Spesielt nå som morgensolen hver dag venter litt og litt lengre med å farge himmelen med lyse morgenfarger
Når jeg først skal komme meg av gårde på kino, liker jeg at filmen er litt uten om det vanlige. Eller, sagt på en annen måte, litt uten om det typiske amerikansk-britisk vanlige. Om noen få uker, en av de siste oktoberdagene, har den koreanske filmen Poesi premiere. En liten film, om noen av livets mange store spørsmål. Om poesi, og en 60 år gammel bestemor som ønsker å finne nye farger ved det hverdagslige og grålige livet. Jeg syns den ser kjempefin ut, og gleder meg en hel masse til den kommer hit til Norge..! Dessuten ser hovedpersonen ut som en av verdens søteste eldre damer. En skikkelig søt og god asiatisk bestemor<3
Oktober er kommet, en av høstens favorittmåneder. Med alle sine farger og lukter. Gråværsdager, og strålende og høstlige solskinnsdager. Nye poser te som snart skal kjøpes inn og et lite lager hjemmebakte boller i fryseren, skaper forventninger om flere fine høstkvelder hjemme i stuen. Snart skal høstkåpen frem fra skapet, og nylonstrømpene byttes ut med tykkere strømpebukser. Mors strikkede ullsokker er allerede tatt i bruk, og i skuffen ligger klart er par votter dersom det skulle vise seg å bli merkbart kjøligere i løpet av de neste ukene. Snart venter høstens første teaterkvelder, og snart kommer flere fine filmer jeg gleder meg til å kunne se på kino:) Spillelistene er fylt opp med nye, fine sanger, og kanskje det jeg gleder meg aller mest til; Sorgenfri sin første dogmesending dette semesteret..! Det kommer til å bli både koselig og veldig, veldig gøy:)
