En liten sannhet, to

Tidligere i år ble jeg utfordret til å komme med åtte sannheter om meg selv. En gang for lenge siden kom den første, her er en liten sannhet nummer to:


Noen ganger, når det er kaldt ute, syns jeg det egentlig er litt deilig å fryse. Det er som om kroppen blir mer levende. Hele meg blir noe fysisk på en annen måte. Jeg kjenner meg selv, jeg er ikke bare noe som eksisterer, jeg er noe som faktisk lever. Kroppen som svakt skjelver, stive og kalde lemmer som lengter etter å komme inn i varmen. Det høres kanskje litt rart ut, men sjeldent føler jeg meg så levende som når jeg er ute og går i høst- eller vintermørket, under en mørk himmel med stjerner på, gule blader som farger fortauet. Også fryser jeg. En slags behagelig frost. Samtidig vet jeg at jeg snart er hjemme igjen, hjemme i varmen. Hvor jeg kan kjenne frosten gradvis forsvinne fra kroppen. Varmen som gradvis bølger gjennom kroppen. Kalde hender som varmer seg på et varmt krus med drikke.

In the doldrums

For et par uker siden hørte jeg denne låten spilt i Bra trommis, et av musikkprogrammene på Radio Nova. Siden har jeg spilt den sammen sangen flere ganger selv, både på radio og hjemme. Jeg smiler, danser i takt med rytmen, smiler litt til. Stadig går jeg rundt og nynner, ikke så mye på teksten, som noen steder er litt vanskelig å få med seg når sangen bare står på i bakgrunnen. Glad blir jeg likevel, der jeg går og nynner "stop stop stop" og "tap tap tap" for meg selv. 

Høstprat

Jeg fryser litt, pakker meg inn i et varm skjerf til jeg blir varm igjen. Drikker litt varm te, slik at kulden forsvinner fra kroppen. Krøller meg sammen under et pledd når kvelden kommer. På den måten gjør det liksom ingenting, på den måten er det helt i orden at det blir litt kaldere ute, samtidig som det fortsatt er fint. Fint fordi det er høst.

Jeg tenner telys rundt omkring, særlig fordi det blir så fortere mørkt ute. Allerede. Et lys her og et lys der. Det blir lunt og koselig, akkurat slik det skal være når høsten lever like utenfor.

Jeg skriver brev, smiler for meg selv, fordi det er koselig, fordi det er noe jeg gjør litt for sjeldent. Men nå gjør jeg det. To brev, som til slutt puttes inn i hver sin hvite konvorlutt. 

Et eplefat. Nyplukkede, norske epler. Det lukter epler over alt. Det er kanskje det fineste. Å sitte i sofaen, under pleddet, mens man kjenner lukten av epler. Høstepler. 

Jeg titter ut gjennom vinduet. Utenfor er det helt mørkt. Men for noen få timer siden, når solen ennå var å se på himmelen, da var det mulig å se høsten like utenfor. Trærne med blader i grønt og gult og oransje og rødt. Høstens fargespill en håndsrekning utenfor vindusruten. Med blå himmel på andre siden, solen som gjorde fargene ennå mer gyldne.

Fint, så fint

Radioen står på i bakgrunnen, musikk og prat om hverandre. Selv har jeg krøpet opp i sofaen, krøllet meg sammen under et pledd. Kalde frysninger løpet raskt igjennom kroppen. Jeg vet ikke helt hvor de kommer i fra, eller hvorfor. Jeg pakker meg enda bedre inn i pleddet, mykt stoff mot myke kinn, kjenner varmen som sprer seg etter den gjennomløpende kulden, som kom og forsvant like fort. På bordet ved siden av meg ligger en bok, egentlig burde jeg lese, men det er så deilig bare å ligge stille. I sofaen, pakket inn i et pledd. Så deilig bare å være til, å ligge stille, la tankene løpe, høre stemmene som prater ut igjennom radioen i bakgrunnen.  En fin sang kommer plutselig, jeg vet ikke hva den heter, fikk ikke med meg hva programlederne sa. Jeg smiler dovent, strekker kroppen, forsøker i et lite sekund å bli enda lengre enn jeg vanligvis er. En fin liten liste over gjøremål dukker opp i hodet mitt. Jeg får lyst til å danse, til sangen, som jeg ikke vet hva heter fordi jeg ikke hørte etter hva programlederne sa. Noen få minutter av livet, passert, mens jeg lå pakket inn i et pledd på sofaen. Noen få minutter som jeg aldri vil få tilbake, men som likevel viste seg å bli så fine, så fine. Jeg står opp, skrur opp volumet på radioen, går ut på kjøkkenet for å lage meg en kopp te. Nå skal jeg være flink, flink på en fin måte. Jeg skal tenne lys, skrive brev, og lese på boken som jeg burde startet på for lenge siden. Og jeg skal høre på radio. Behagelige stemmer som snakker i bakgrunnen, fordi det er fint, akkurat som minuttene under pleddet i sofaen. Det er fint, så fint. Livet, lyden, varmen og kvelden.

En soldag som ble til kveld

Jeg tenker tilbake. Tilbake til en time ute i solen. Solen som etter hvert ble borte, telys som tentes på bordet, blomster som fortsatt stod der etter sommerens feriedager.

Et pledd som varmet bena, ikke fordi det var kaldt, men fordi det liksom bare hørte dagen til. Høstdagen, ettermiddagen, som var i ferd med å bli kveld. En bok å lese i, en varm kopp te. Solen som svakt, så svakt varmet mot ansiktet. 

Varme ullsokker på føttene, litt forskjellige fordi jeg ikke klarte å finne to like. Kvelden som sakte nærmet seg. Teen som ble drukket opp, hender som begynte å bli kalde. Solen som ikke lenger varmer ansiktet, den var der, men likevel litt fraværende. Som om den var der for å varme noe annet enn meg. Lyset som gradvis ble mørkere. Boken som ble lukket igjen, en jente som krøp inn i seg selv der under pleddet. Til slutt så himmelen slik ut:

En grå kveld i september

Grå skyer. Venninneprat. Regndråper som faller mykt ned på bakken. Varme kopper med te. Pledd å tulle seg inn i, når kvelden blir kaldere, når gråværet gjør luften råere og fuktigere. Venninneprat om fine ting. Og en nesten tom kafé, fordi alle andre sitter inne, vi sitter ute. Det er søndag kveld, frikveld, noe som kjennes skikkelig herlig. Og jeg har vært flink. Ikke bare har jeg vært flink, jeg blir også oppfordret til å fortelle de andre at jeg har vært flink. Det kjennes rart. I hvert fall litt. Og likevel kjennes det også litt herlig. Det er slike ting det blir fin venninneprat ut av, når alle får lov til å fortelle om seg selv, hvor flinke de er, ting de er stolte over. Det blir mørkere mens vi sitter der. Regnet øker i mengde. Likevel gjør det ikke så mye. Fordi det fint, fordi det er søndag, og fordi det finnes en varm dyne å krype under når man kommer hjem. 

En søndag kveld i september

Regelbryting

Stor, liten, prikk, strek. Stor strek, liten strek, alle sammen skrå. Elementer som inngår i så mange språk, det vil si i skriftspråkene. Alle sammen tilknyttet helt bestemte regler. Noen ganger har jeg litt lyst til å bryte alle disse reglene. Noen ganger har jeg litt lyst til å skrive akkurat slik jeg vil, bare for å se hvordan det ser ut. 


En. Sykkel. Kjører. Fort. Forbi meg i mørket. Jeg ser opp på himmelen. stjerner. Det er kveld, ikke Natt. En bil triller. sakte. forbi. en Gatelykt blinker. 
Jeg vil også sykle fort i mørket. Høre lyden av sykkelen , sykkel og trikk Som møtes og farer forbi Hverandre. Kvelden som ikke er mørk. på. Grunn av bylyset. Selv ikke når det blir natt.

Som for første gang

Opp en liten trapp, på en stol. En sånn gammel teaterstol, som er like mye sofa som stol, og hvor settet spretter opp igjen når man reiser seg, i en sånn sitter jeg. Ikke hver kveld, men nå og da. Stolen er nemlig en del av et gammelt teatergalleri med utsikt over en liten scene. Og når lyset dempes i rommet, da sitter jeg i spenning. Da skal jeg høre noe jeg ikke har hørt før. Da skal jeg høre noen jeg ikke aner hvem er. Det syns jeg er utrolig spennende. Litt rart? Kanskje.

Noe av det mest spennende med biblioteker er muligheten til å gå rundt, titte på radene med bøker, med titler, med forfattere. Gå rundt, plukke frem en tilfeldig bok og tenke: "denne vil jeg lese". Det er noe med det litt fremmede, spenningen ved å begynne på en bok man ikke har hørt om før. Rett og slett fordi man er så åpen, uten inntrykk og ideer gitt av andre eller av en selv. Det er disse gangene en bok eller en forfatter er i stand til å overraske meg mest. Det er disse gangene jeg føler meg mest åpen, blank, klar til å ta i mot det forfatteren ønsker å gi meg. Slik er det med musikk også. 

På en måte er det som å høre noe for første gang, hver gang det skjer, men likevel ikke. Følelsen, ikke minst muligheten, det å gå på en konsert uten å vite hva man får høre. Det er spennende, for jeg vet aldri hvordan det kommer til å være. Noen ganger sitter jeg der og tenker: "Dette var skikkelig fint!". Andre ganger tenker jeg: "Hva i all verden er det jeg hører??!". Men det er også det som er så spennende, det å ikke vite noe på forhånd. Det er også det som gjør at jeg hver gang gleder meg ekstra mye til konserten skal starte. Fordi jeg ikke vet. Det høres kanskje litt rart ut, likevel er det skikkelig fint. Som å høre en ny sang på radio. Noen ganger er sangen så fin at du ønsker å høre flere sanger av samme artist. Andre ganger er du glad og lettet når sangen er over. Litt slik er det, men likevel annerledes.

Jeg ville bli bedre kjent med jazz, men musikken, med alt det jazzbegrepet fyller. Dette er den beste metoden sålangt.

Nynne

Jeg nynner på en sang. Nynner og nynner og nynner. Traller og synger. Får ikke sangen ut av hodet. Jeg ser på musikkvideoen. Ser på den og tenker: egentlig er den ganske fin. Sangen og filmen. Jeg synger med, eller nynner mest. Jeg danser litt, og blir glad i hele meg. 

Lyder på vei hjem

En sykkel som kjører fort forbi

Trikken som durer et sted i bakgrunnen, et sted, i en gate jeg ikke kan se
 En radio som lager lyd i frisørsalongen med den åpne døren som jeg går forbi

Rennende vann i en liten fontene, klukkende, leende, springende
 En liten jente og en pappa som snakker fransk sammen, som jeg ikke forstår 

noen ting av, men som er koselig å overhøre likevel

En gitarspiller som spiller, toner som siver ut gjennom et åpent vindu, toner 

 som treffer meg der jeg går nede på bakken

 En maskin som durer og bråker, gjemt bak en bil, helt usynlig 

En jente som uten å vite det nynner på en sang der hun går bortover veien

Fulle handleposer lager knisselyder i det mannen som bærer på posene 

haster forbi meg

En telefon ringer, fra et åpent vindu? Ingen svarer. 

Mine egne føtter som lager lyd når jeg går oppover trappene, i oppgangen, 

hjem til meg selv

 Heisen som plinger og snakker og durer forbi meg når jeg går oppover 

trappene

 Nøkler som klirer et sted under meg, en postkasse som åpnes og lukkes

Jeg leker med min egen skygge, 

skyggen danser på den hvite

døren. Jeg går inn, jeg er hjemme.

Treet

Det står der, treet, med sine grønne blader, 
for fortsatt er bladene grønne. 
Dag og natt står det der, treet alene.
Har treet sjel?

Solen gir farge, en mørk silhuett blir lys,
tiden og treet i felles glans. 
Årringer får meg til å krympe.
Kan treet tenke?

Vinden kommer, bryter gjennom greinene, 
et gult løv faller til marken, ned.
Noe som var der er nå kommet fra.
Kan treet føle?