onsdag 27. mars 2013

Et fargeprosjekt

Så lenge jeg kan huske har det alltid hengt bilder og andre fine ting på veggene hjemme hos mor og far. Overalt, på alle vegger. En dekorering som på mange måter har påvirket meg mer enn det jeg noen ganger ønsker å tro. Ikke at jeg føler den samme trangen til å henge bilder på veggene i hvert et rom der det er passende. Det handler mer om et ønske om gjøre et rom til mitt eget. Enten det er et bilde, et postkort jeg har fått, eller noe annet fint.

Det er deler av denne settemittegetpregpådet som lenge har surret rundt i hodet mitt. Det, sammen med det faktum at hele leiligheten jeg nå bor i er hvit. Og selv om både stuen og kjøkkenet har fått litt farge og plakater på veggene, hender det fortsatt at jeg lengter etter litt andre farger til å bryte opp alt det hvite med. Og en mulig løsning: jeg har funnet frem en liten bunke med fargekort - slike man bruker for å finne ut hvilken farge man vil male en vegg med, en flaske lim og en pensel. Kanskje disse tingene kan brukes til noe?
Tanken som først slo meg var å klippe av den nederste delen av fargekortene, der fargekoden står, for så å lime alle kortene på et par A4-ark. Jeg har allerede regnet ut at jeg har nok fargekort til å dekke to hele ark ala A4. Enda flere om jeg deler arkene i flere mindre ark. Da kan jeg lage collager som ser omtrent slik ut:
Enda er jeg litt usikker på hvor disse collagene kan henge. For ikke å si, når jeg skal kunne ta meg tid til å lage dem. Foreløpig tenker jeg som så at; har man lyst, finner man også tid. Og har man lyst finner man sikkert også et passende sted hvor det hadde passet seg med litt flere farger. En mulig plass er garderobeskapet i gangen, som hittil har sett slik ut:
Et hvitt skap, i en hvit gang, med en hvit kalender på seg. Det er også en av grunnene til at vi som bor her har snakket om å gjøre det litt mer koselig. Og kanskje hadde det av den grunn vært en fin start å skape litt flere farger nettopp der?

tirsdag 26. mars 2013

I en pakke fra Frankrike

I en fransk pakke jeg fikk for bare et par dager siden, lå disse tre fine:
Tre fine esker med søte sukkertøy i seg. Kanskje er det ikke den mest typiske påskepynten. Likevel pynter de veldig opp, og får meg til å smile forsiktig hver gang jeg går forbi. Og siden det uansett er litt ferie, plukker jeg nå og da med meg et lite drops i det jeg vimser forbi, og nyter den søte smaken med god samvittighet. 
Om ikke mange dagene skal jeg hjem til mor og far - og til påskeegget mitt! Jeg er fortsatt liten nok til å ha mitt eget påskeegg, selv om jeg de siste årene selv har måttet fylle egget med snop. Det gjør meg ingenting! For jeg er fortsatt også liten nok til å mene at påskegodt smaker mye bedre når man spiser det fra et påskeegg, enn fra en felles skål på bordet. Og fortsatt er jeg liten nok til å glede meg til akkurat det øyeblikket. Når man løfter av toppen på egget, stikker hånden ned i godtemengden, og finner frem en søtsak som bare er min egen.

mandag 25. mars 2013

En liten sannhet (på islandsk)

For ikke lenge siden ble jeg utfordret til å komme med åtte sannheter om meg selv. En utfordring som jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med, og gjør det vel fortsatt ikke, men det er vel kanskje derfor det også kalles for en utfordring(?) Uansett gjøre jeg et lite startforsøk, med å komme med en første sannhet om meg selv og mitt eget:

Jeg syns ofte det er gøy å høre musikk på språk jeg ikke forstår. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor, men kanskje har det noe å gjøre med at opplevelsen blir annerledes med en gang man ikke legger like godt merke til teksten. Som om melodien, uttrykket, de forskjellige instrumentene, instrumentenes rolle - alt kommer til syne på en helt annen måte. Selv om man får vite hva teksten handler om, kanskje til og med leser en oversettelse av hva hele teksten betyr, blir den noe mindre viktig likevel. For i det øyeblikket musikken starter, tenker jeg ikke lenger over hva teksten er og betyr. Da er det de andre elementene som kommer frem. Noen ganger er det en skikkelig deilig følelse som kommer frem, andre ganger er det mer en erkjennelse av noe uforklarlig og fint. Og noen ganger er det bare en fin måte å koble av på. La tankene slippe taket, og samtidig la sinn og kropp bli omfavnet av noe helt annet enn ord, ord, ord.


søndag 24. mars 2013

Påskelitteratur

Det sies at krim hører påsken til, enten det gjelder film og fjernsyn eller i litteraturen. Foreløpig er det likevel lite som tyder på krim og krimhistorier hjemme i boksamlingen min denne gangen. I årets bunke med påskelitteratur, som består av både lånt og nytt, ligger det foreløpig ganske mye annet. Som tidligere skrevet, har jeg de siste månedene fått sansen for dramatikk, en glede som også får lov til å være med inn i påsken. Sammen med den, denne gangen i form av Jon Fosse og Bertolt Brecht, venter kjære og gamle venner som Knut Hamsun og Karen Blixen, men også et første møte med Merethe Lindstrøm - og hennes novellesamling Jeg kjenner dette huset. Fortsatt ligger en utgave av Tove Janssons evig sjarmerende Mummitrollet på lur, og i bakhånd - til den dagen både bunken og Mummitrollet er ferdiglest - en samleutgave med dramaene til Anton Tsjekhov. Jeg gleder meg veldig til å ta fatt på bunken, i selskap av varm drikke, påskemarsipan og et pledd til å pakke meg inn i.

Håper dere har mye fint å lese på i uken som kommer! Enten det er krim eller andre ting

fredag 22. mars 2013

Helg med elementer av litt tidlig påske

Til tross for at selve påskedagene ikke begynner før til uken, velger jeg å unne meg med litt påskekos allerede fra i kveld av. På grunn av studier, kommende eksamener og oppgaver som skal skrives, kan jeg ikke ta meg helt fri hele uken. Derfor passer det meg veldig fint å kombinere litt ferie, litt påske og litt studier fra og med denne dagen. Og jeg er veldig, veldig klar for å komme i gang. Ikke minst til å smake på årets førsteinnkjøpte påskesnop
En stor belønningen som jeg lenge har ventet på, og som jeg endelig kunne gå til innkjøp av i går kveld, var nye poser med te. En liten og ganske enkel ting i seg selv, men som likevel har vært en stor motivasjon oppe i alle oppgaveinnleveringer og i arbeidet med bacheloroppgaven min de siste tre ukene. Og i går ettermiddag var jeg altså endelig i mål med de største og viktigste tingene som måtte gjøres før påske. En kjempedeilig følelse! Og siden lite smaker bedre i påskedagene enn sort te med appelsin, kunne jeg strålende fornøyd rusle hjemover i gårsdagens finvær - med nettopp en liten pose med påskete. En glede som jeg tydeligvis deler med den flotte Glamourbibliotekaren, og som jeg har lengtet etter siden vår felles påskedrikk dukket opp hos glamouren for en liten stund siden.
Jeg har selvsagt ikke glemt at også denne kvelden kan brukes til både fine og litt mer nyttige aktiviteter. Denne kvelden blir det derfor filmkveld, med den særdeles pensumrelevante filmen The Jazz Singer. Pensumrelatert mest fordi jeg denne våren tar et fag om vestlig filmhistorie. Veldig spennende, og jeg har allerede sett flere filmer jeg bare såvidt hadde hørt om tidligere. The Jazz Singer er en amerikansk musikal fra 1927, og var den første langfilmen med synkroniserte (lyd-)dialoger. Med andre ord, den første lydfilmen, selv om den også inneholder flere stumfilmscener. Et spennende prosjekt som jeg gleder meg masse til å se! 
 Håper dere alle får en fin kveld! Og en fin oppkjøring til feriedagene som venter like om hjøret!

onsdag 20. mars 2013

Det suser i sivet

Noen flere som husker bilder som dette?:

Et eller annet sted langt bak i hukommelsen har jeg en følelse av å ha sett en eller flere filmversjoner at fortellingen om muldvarpen, rotta, padde og hr. Grevling. Likevel er det minnene fra barneskolen, fra små og hastige lunsjtimer der hele klassen ble lest høyt for, som i størst grad får meg til å minnes boken om Det suser i sivet. 

Boken, med den opprinnelige tittelen The Wind in the Willows, ble skrevet av Kenneth Grahame og ble utgitt i 1908. Tenk så fantastisk det ville vært å ha en engelsk utgave fra den første utgivelsen! 
 Inntil i går ettermiddag var størstedelen av denne nydelige boken i stor grad et glemt minne. Helt til en av mine forelesere begynte å snakke om nettopp denne boken. Siden da har jeg stadig gått rundt og tenkt, tenkt og forsøkt å erindre historien, minner og gleder, som en gang ble formidlet i et klasserom for mange år siden. 
Til tross for at historien i stor grad har blitt funnet frem igjen, selv om det foreløpig bare er mentalt, er det illustrasjonene som jeg husker aller best. Og som jeg, også i dag, finner en stor glede i!

mandag 18. mars 2013

Bare for en titt

Et av mine aller største talenter her i livet er å slite ut sko, og det nesten før jeg har begynt å bruke dem overhode. Derfor bruker jeg sjelden de ordentlig fine skoene mine, spesielt ikke dersom det innebærer en viss risiko for asfaltunderlag på vei til eller fra dit jeg skal bruke dem. Likevel elsker jeg å se på sko. Nesten bare for å se egentlig, ikke så mye for å prøve dem eller kjøpe dem. Det finnes så mange fine, og jeg skulle gjerne hatt et skoskap fullt av alle slags mulige sko og varianter. Men selv om det bare blir med titten, er det fortsatt like gøy å drømme seg bort, ønske seg flere, og likevel være fornøyd med akkurat det. Som for eksempel disse skoene her:
Jeg skulle gjerne giftet meg i disse skoene en gang! Og følt meg som en ekte prinsesse!
Eller sittet i et selskap med disse skoene i kremfarget og sort og følt meg skikkelig, skikkelig fin:

Disse minner meg om sommer og sol og lette kjoler og fine venner og iskremkuler i kjeks
Eller hva med et par røde sko med lavere hæl til å traske rundt oppe på Blindern med
Jeg smiler over den litt gjengående trenden, sukker forsiktig fordi skoene er så fine, fordi jeg gjerne skulle hatt fire nye par med sko stående på skohyllen.

torsdag 14. mars 2013

Våren slik som hjemme

gåsunger
Tirsdag kveld leste jeg en kronikk av forfatteren Linn Strømsborg. En kronikk uten så veldig mange eksplisitte meninger og direkte argumenter, men en konikk full av hjemlige beskrivelser av barndommen og oppveksten hjemme på Furuset. En beskrivelse som fikk meg til å tenkte at; slik var det! Akkurat slik. Beskrivelser som siden kvelden for to dager siden har fått meg til å lengte til barndommens vårlige minner hjemme hos mor og far.

Minnene om bråtebrann og den litt fine og vårlige lukten av brent gress som lå over store deler av Furuset hver eneste vår.

Den aller første hestehoven, et lite solrikt og lunt sted, og sjelden alene. Små gule blomster i et kaos av vissent gress og strå fra høsten før, grus og sand fra vinteren.

Den første dagen vi fikk lov til å ta i bruk sommerskoene. Lette føtter på sprang over en asfalt som endelig var blitt fri for all is, snø og grus.
Hestehov
Minnene om årets første gåsunger på trærne langs skoleveien, smågreiner full av kommende blader, og som vi plukket med oss hjem og satte i et glass med vann. 

Alle de fine aktivitetene vi kunne gjøre utendørs, og som på mange måter hadde ligget i ro gjennom hele vinteren. Så som slåball, boksen går, hoppestrikk, slengtau - og når det ble enda litt lysere - nye oppdagelsesturer i den lille "skogen" vår like ved blokkene. 

De mange stedene der hvitveis og gullstjerne vokste tett i tett i tett, og som i store buketter ble plukket og tatt meg hjem til mor. 

onsdag 13. mars 2013

Så rolig, ved havet

seaside treasures
sea spray
Og roleg 
er det
ei rolig kvile
som å sitje og sjå mot sjøen 
berre sitje der
sjå sjøen
så rolege
ligg vi der
attmed kvarandre
i senga
tenkjer eg
der eg ligg
om kvelden

Fra Jon Fosses Dødsvariasjoner, 2002
 

tirsdag 12. mars 2013

Norwegian Wood

 Jeg skal komme med en liten innrømmelse. Også jeg er blitt veldig glad i bøkene til den japanske forfatteren Haruki Murakami. Av de to romanene jeg har lest hittil, og som begge står i bokhyllen, har jeg elsket fortellingene fra første side. I helgen så jeg for første gang en filmatisering av en av bøkene hans, Norwegian Wood, som var den første (og mulige eneste hittil?) filmatiseringen av en av Murakamis romaner. Og vet dere hva - jeg likte filmen kjempegodt!
 Norwegian Wood er en film som man liker bedre og bedre etter hvert som filmen driver fremover, og når det hele er ferdig og du rekker å reflektere litt rundt filmen - da liker du den enda litt bedre. 
Til tross for at filmen varer i over to timer, er det mye fra romanen som er kuttet ut. Kanskje er den så mye som halvvert. Det gjør på ingen måte noe for den visuelle nytelsen som filmen gir, både i landskaps- og interiørbildene og i den søte og litt småromantiske fargepaletten og 60-tallsstilen, selv om man selvsagt får en mye større forståelse av fortellingens dybde dersom man har lest romanen først. En forståelse om alle de små historiene og detaljene som boken er så full av, men som bare såvidt rører overflaten i det filmen hurtig beveger seg videre. Det er så mye som forblir usagt, som likevel ligger litt i atmosfæren som filmen skaper, men som jeg vil tro (som i så mange andre tilfeller) fort kan bli lit borte om man ikke kjenner historien fra før av. 
Likevel Norwegian Wood en film som man så absolutt blir glad i! Fortsatt går jeg rundt og nynner på tonene til the Beatles, mens jeg tenker tilbake på alle de fine bildene! For det er bildene som filmen gjør aller best. Mye dialog er kuttet ut i forhold til den opprinnelige boken. Likevel tar det ikke lang tid før du befinner deg i en pastellfarget, asiatisk 60-talls verden, der ikke alt er like fin og søtt og hyggelig som du skulle ønske at det var, men som uansett gir deg smil i ansiktet om du tenker tilbake på det alt sammen.

mandag 11. mars 2013

Drama i vesken

 Denne vinteren har jeg begynt å legge elsk på en litterærsjanger som jeg tidligere ikke har lest så mye. Med unntak av noen få ganger på videregående, og da gjerne i form av høytlesning eller rollespill i norsktimene, er det sjelden jeg har lest noe særlig dramatikk. Ikke før jeg forsøkte meg på et fag i allmenn litteraturvitenskap i høst, og for alvor forelsket meg i dramatikken og fortellingene til Henrik Ibsen. Plutselig var det bare noe som fikk meg til å tenke: hvorfor ikke? 

Jeg kan ikke si at jeg har lest all dramatikken til Ibsen, men likevel har han fulgt meg gjennom hele denne vinteren. I tiden etter nyttår også i følge med August Strindberg og Anton Tsjekhov, og ganske snart i følge med Jon Fosse og Heidi Linde. Den sistnevnte en forfatter som jeg også kunne tenke meg å lese romanene til. Mest fordi hun ofte fremstår som en utrolig herlig, sprudlende og fargerik person (der Fosse derimot litt oftere fremstår noe mer alvorlig og alvorstung). 
 Noen ganger, i min jakt på ny dramatikk og nye leseopplevelser, tar jeg meg i å savne Ibsen litt. Min snille og trygge venn, som han har blitt, med sine etterhvert så fine rammer å forholde seg til. En følelse som på samme tid gjør det enda mer spennende å åpne en ny bok med en ny historie i. Selv om alt ser annerledes ut, og det ikke alltid på langt nær er like mange og detaljerte beskrivelser av stedet og rommet der hele historien skal foregå. Med andre ord: enda større plass for fantasien til å boltre seg på. 

Det er fortsatt flere dramatikere jeg har lyst til å bli bedre kjent med. En hel haug, faktisk! Øverst på listen står likevel Shakespeare - overraskende nok, kanskje - men også Bertolt Brecht med sitt politiske teater og Samuel Beckett med sitt Mens vi venter på Godot. 
 Noe av det så veldig fine med drama er at finnes så mange lag, samtidig som det ofte ikke er så mye tekst. Dermed tar det kort tid å bli ferdig, samtidig som man kan få så veldig mye ut av det lille som står der. To ganske så fine egenskaper, om man kan kalle det for noe slikt noe, som uansett passer perfekt for en studine - med en timeplan som ikke alltid har like store rom for andre ting en pensumlister og alle andre hektiske gjøremål, og som gjerne har vesken sin full av alle andre studentrelaterte duppeditter (hovedsakelig bøker, skriveblokker, vannflaske og en passe mengde penner til ulike formål). 

Det nederste bildet er lånt fra det danske Folketeatrets oppsetning av Mens vi venter på Godot

onsdag 6. mars 2013

Onsdag

Følelsen av vår er fortsatt til stede inne mitt lille hodet, til tross for (en intens?) oppgaveskriving disse tre første dagene av uken. Men i dag kunne jeg endelig ta meg en tur ut i marsvåren med god samvittighet. Med smil om munnen og lette skritt, fornøyd med at det hele gikk bra denne gangen også. Slikt bør både feires og nytes litt, før det igjen bærer videre med nye oppgaver og innleveringer. Slik har ettermiddagen og kvelden sett ut hittil:

Hvite tulipaner, kjøpt på vei hjem fra Majorstuen i går kveld. Jeg klarte simpelthen ikke å gå forbi blomsterbutikken uten å plukke med meg en liten bukett. 

En skål med fersk mango, den beste belønningen man kan få en onsdag kveld etter en oppgaveinnlevering

Pausemusikk, og nå kveldsmusikk, med tonene til de fine menneskene i FastPoHolmen

Når hodet er fullt opp av en hel mengde pensumtekster, føles det ekstra deilig å kunne nyte kvelden med en skikkelig, skikkelig god venn. Denne gangen med Henrik Ibsen. Forrige uke begynte jeg å lese på En folkefiende, et stykke som i kveld skal bli min folkevenn
God kveld til dere alle! Håper onsdagen og kvelden har ført med seg noe fint og koselig for dere alle sammen!

mandag 4. mars 2013

Lengter etter vårblomstene

Wood anemone (Hvitveis)
Jeg har alltid ansett høsten som den desidert beste årstiden. En årstid som jeg gleder meg til hvert år, og som nesten alltid viser seg å bli veldig, veldig fin. Akkurat slik våren også pleier å være. I kveld slo det meg derfor at våren på mange måter innehar akkurat de samme tanken og gledene som høsten har, selvsagt på litt andre måter, men likevel. Jeg gleder meg i hvert fall umåtelig mye til at våren skal komme for fullt, og nyter tanken på at det allerede er mars. Den første vårmåneden, selv om man vet at det fort kan bli litt vinterlig igjen såpass tidlig på våren. Hittil har det på langt nær sett slik ut. I hvert fall her på Skillebekk. Følelsen av vår og varme stiger litt for hver dag som går, og med en gang solen kommer fylles hele kroppen av en deilig lengsel etter påskedager og lange timer ute blant solstrålene. 

Noe av det aller fineste med våren er det mange blomstene som kommer. Hvem leter ikke etter årets første hestehov med en gang den tiden nærmer seg? Dessuten elsker jeg den fine tiden når gåsungene spretter ut på trærne. Jeg har ingen pollenallergier, og nyter de første vårbladende som bare det. 
_LAV7482
Selv om det fortsatt er noen uker til, kan jeg ikke unngå å glede meg til at hvitveisen kommer. Vårblomsten som må være min største favorittblomst, uansett årstid. Dessuten minner den meg om barndom og barnegleder, noe som gjør at den føles ekstra kjær og fin. Jeg krysser fingrene for at hvitveisen i år kommer ekstra tidlig, og at de kommende ukene viser seg å bli en flott og fantastisk start på varmere tider.

søndag 3. mars 2013

En liten forelskelse

Det som er så fint og, ikke minst veldig spennende, med musikk er at man reagerer på så forskjellige måter når man hører en sang. Hver gang. Hele tiden. Noen ganger helt uavhengig av sjanger og/eller artister. Man bare hører, og kjenner følelsene og tankene komme helt av seg selv. En strøm av inntrykk, som flommer av sted og får deg til å tenke på noe helt annet enn det du først gjorde.



De siste ukene har jeg blitt skikkelig forelsket i denne sangen fra FastBoHolmen. Det har vært ikke mindre en stor stas og glede å kunne spille sangen på radio. Å kjenne smilet som kommer snikende med en gang jeg hører de første tonene, og spesielt når reggaerytmene danser gjennom melodien helt på slutten. Morsomt er det også at bandet hører til i Danmark og derav også snakker dans, og likevel synger de på svensk. Jeg liker slike små særegenheter :) Og hvem vet, kanskje er det like mye svenske som danske hele gjengen.

fredag 1. mars 2013

Festligheter

For to uker siden var det stor stas og festligheter i kollektivet jeg bor i. Fortsatt henger dekoren på veggene. Er de ikke fine?
Det er min samboer Hanne som har laget dem, og vi blir bare mer og mer glad i dem for hver dag. Festlig, morsomt, og noen flotte minner om en fargerik og fin kveld.