Sommer, kveld, på balkongen

Kveld. Vind som stryker mot varme kinn. En hvit kjole som flagrer rundt en sommerbrun kropp. Stillhet, men likevel ikke. Hvert eneste sekund kjører en bil forbi på motorveien ikke så langt unna, av og til en buss. Vinden får trærne og bladene til å bruse. Jeg fryser litt, men på samme tid: ikke. Jeg ser på trærne, hører bladene. To hårstrå kiler mot ansiktet, hårenes dans med vinden. Det er bråk og ro på en gang. Jeg kunne sittet her lenge, her ute på balkongen. Alene, bare meg selv. 

Kvelden er blå. Lyset, himmelen, vannet. Bare gatelyktene bryter med alt det blå, men det blå forsvinner likevel ikke. Jeg får lys til å løpe ned til vannet, kjenne bare føtter mot kjølig sand. Det er ingen sandstrand like i nærheten. Bare stein og asfalt helt frem der vannet er. Lyset forsvinner gradvis mer og mer. Men det blir ikke mørkere, bare blåere. En blå, blå julikveld. Midt mellom stillhet og uro. Ensom på en balkong et sted i Oslo. Et sted som likevel føles som et sted midt i mellom. Midt i mellom noe annet, uvisst. Som i et sted i midten av hva som er og det som tankene drømmer om. Sommerlette tanker og drømmer, som slipper taket, og som forsvinner stille med den svake vinden. Ut gjennom hårstråene som kiler mot ansiktet, gjennom løvet som bruser i vinden, ut i den blå, blå kvelden.